Enhver har rett til den høyest oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk. Helse- og omsorgstjenester må som hovedregel bygge på samtykke fra pasienten eller brukeren.

Helse og omsorg

Retten til helse

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 slår fast at enhver har rett til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Retten til høyest oppnåelig helsestandard betyr ikke at den enkelte har krav på å være frisk. Rettigheten innebærer først og fremst at myndighetene må sørge for et helsevesen som gir alle mennesker like muligheter til å oppnå så god helse som mulig. Viktige komponenter i retten til helse er tilgang til helsehjelp, rent vann og trygg mat, adekvate sanitærforhold, trygge bo- og arbeidsforhold og helseinformasjon.

Forpliktelsene etter ØSK karakteriseres ofte som en innsatsforpliktelse for staten. Dette betyr at staten kan oppfylle forpliktelsen gradvis, avhengig av hvilke ressurser den har tilgjengelig. Staten må vise at den gjør hva som er mulig innenfor sine økonomiske rammer.

I Norge står rettighetstenkningen på velferdsrettens område sterkt. Dette innebærer at mange helserettigheter er lovfestede. En sentral lov er pasient- og brukerrettighetsloven, som gir den enkelte krav på både øyeblikkelige og nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren

Selv om staten skal tilby helse- og omsorgstjenester for å sikre ethvert menneske rett til høyest oppnåelig helsestandard, har den enkelte i utgangspunktet ingen plikt til å motta slike tjenester. Hvert menneske har rett til frihet og selvbestemmelse etter blant annet Grunnloven §§ 94 og 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og 8. Også FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gir viktige føringer for når myndighetene har adgang til å bruke tvang. I tillegg setter det absolutte forbudet mot å utsette noen for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling skranker for myndighetenes tvangsbruk. Vernet om den personlige integritet innebærer at helse- og omsorgstjenester som hovedregel må bygge på samtykke fra pasienten eller brukeren.

I noen tilfeller kan hensynet til pasienten eller andre være så tungtveiende at helsemyndighetene har adgang til å bruke tvang. Vilkårene for tvangsinngrep kan oppsummeres som en vurdering av om inngrepet, i tillegg til å ha hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og om inngrepet er nødvendig (forholdsmessig) sett hen til dette formålet. Tvangsbruk skal dokumenteres, og den som utsettes for tvang skal blant annet ha tilgang til klagemekanismer; pasienten må ha tilgang til gode rettsikkerhetsgarantier. Tvang skal bare brukes som en siste utvei når alle andre alternativer er utprøvd og når pasienten utgjør en alvorlig fare for seg selv eller andre. I norsk rett finnes det tvangsbestemmelser i flere regelverk, blant annet i lov om psykisk helsevern, pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Reglene gir adgang til å benytte tvang overfor blant annet psykisk utviklingshemmede, personer med rusproblemer, alvorlig psykisk syke og demente.

En grunnleggende forutsetning for et godt menneskerettsvern er at det utføres kontroll av dem som utøver tvang. Helsetilsynet og Fylkesmannen, som er offentlige tilsynsorganer, gjennomfører regelmessige tilsyn i helse- og omsorgsinstitusjoner. Et annet viktig overvåkningsorgan er Sivilombudsmannens forebyggingsenhet, som foretar besøk til steder der mennesker er fratatt friheten, for eksempel institusjoner for psykisk helsevern.

En særskilt problemstilling innen tvang i helse- og omsorgssektoren, er bruken av tvangsbehandling overfor pasienter innen psykisk helsevern, for eksempel bruk av legemidler eller ernæring mot pasientens vilje. Bruken av elektrokonvulsjonsbehandling (også kalt elektrosjokk) uten eget samtykke er særlig problematisk, fordi det er så inngripende. I dagens lovverk er denne tvangsbehandlingen forbudt, men kan helt unntaksvis likevel brukes på nødrettslig grunnlag. Dette grunnlaget er ikke detaljregulert, og har svake rettssikkerhetsgarantier knyttet til seg. NIM mener at praktisering av elektrokonvulsjonsbehandling på nødrettslig grunnlag står i et svært anstrengt forhold til både Grunnloven § 113 og EMK artikkel 8.

Eldres menneskerettigheter

En utsatt gruppe på helse- og omsorgsfeltet er eldre. Deres helse svekkes naturlig både fysisk og psykisk av alderdom. Eldre kan derfor ha et særskilt behov for helse- og omsorgstjenester, som gir både retten til helse og reglene om tvangsbruk særlig aktualitet. Spørsmålet om eldres rettigheter har fått stor oppmerksomhet internasjonalt de senere årene.

FN har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal kartlegge om eldres menneskerettsvern er tilstrekkelig. Arbeidsgruppen har så langt påvist mangler i beskyttelsen av eldre mot aldersdiskriminering, og mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Et mulig tiltak gruppen vurderer er en egen konvensjon for eldres menneskerettigheter. I europeisk sammenheng har ENNHRI, det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner, gjennomført et prosjekt for å kartlegge eldres menneskerettigheter på sykehjem i Europa. Prosjektet viser at det er en rekke mangler i hvordan eldres menneskerettigheter blir ivaretatt.

NIM har publisert en temarapport som belyser aktuelle menneskerettslige utfordringer som berører eldre. Rapporten omtaler flere forhold som gir grunn til bekymring, i tillegg til konkrete anbefalinger til myndighetene.