Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør og Eivind Digranes, rådgiver. Opprinnelig publisert i Altinget 2. februar 2023.
Å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt, skriver Adele Matheson Mestad og Eivind Digranes ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Forrige uke rullet den andre episoden i Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører» over skjermen i mange hjem. Underernæring, feilmedisinering, ulovlig tvangsmiddelbruk og manglende stell og omsorg er noe av det som avdekkes i serien.
Dette synliggjør noe vi i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har uttrykt bekymring for over lengre tid: ivaretakelsen av eldres menneskerettigheter lider av betydelige svakheter flere steder i Norge. Situasjonen er alvorlig.
Flere menneskerettslige utfordringer
Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre: Retten til liv, helse, privatliv og ikke minst beskyttelse mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette følger av en rekke menneskerettighetskonvensjoner som har forrang i norsk rett. Disse forpliktelsene er også gjennomført i helselovgivningen. På papiret ser dette bra ut.
Men å ha rett betyr ikke at man får rett. Det gjelder i høyeste grad for våre eldre.
I 2019 utga NIM rapporten «Eldres menneskerettigheter – syv utfordringer». Rapporten konkluderte med at myndighetene måtte ta grep på en rekke områder innenfor eldreomsorgen for å unngå menneskerettighetsbrudd. Siden den gang har ikke situasjonen bedret seg:
- Halvparten av beboere på sykehjem er underernærte eller i fare for å bli det. Tallet har økt de siste fem årene. Også blant eldre pasienter på sykehus og i andre deler av helse- og omsorgstjenesten er underernæring svært utbredt.
- Flere eldre opplever å bli feilmedisinert, med alvorlige konsekvenser.
- Mange eldre utsettes for vold og overgrep. Samtidig mangler det tiltak for å avdekke og forhindre vold mot eldre.
- Tvungen helsehjelp på sykehjem oppfyller ofte ikke menneskerettslige krav til forholdsmessighetsvurderinger, at tvangsbruk må være så lite inngripende som mulig, og krav til dokumentasjon og klageadgang.
Mangler i eldreomsorgen har også blitt påpekt de senere årene av en rekke ulike aktører, blant annet Sivilombudet, statsforvalterne og Riksrevisjonen. Sistnevnte pekte i 2018 på at det er «store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen».
Manglende rettssikkerhet
Så lenge urett skjer i eldreomsorgen, er det ekstra viktig med solide rettssikkerhetsmekanismer. På den måten kan rettigheter håndheves og mangler bli avdekket så raskt som mulig.
Dessverre er ikke alltid denne rettssikkerheten på plass. Sårbare eldre er en gruppe som i liten grad klager, det føres for lite tilsyn, og det er knapt saker i rettsapparatet om norsk eldreomsorg. Dette på tross av at vi stadig hører om tragiske saker hvor eldre ikke får hjelpen de har krav på.
Konsekvensen kan være at brudd på eldres rettigheter går under radaren.
Nettopp derfor er det viktig å ha uavhengige aktører som arbeider for å ivareta eldres menneskerettigheter. Eldreombudet, som ble opprettet av Stortinget i 2020, har vært en slik aktør. Dessverre har regjeringen besluttet å legge ned ombudet fra og med 1. juli i år. Eldre mister dermed en viktig vaktbikkje.
Kommunene er forpliktet til å sikre menneskerettighetene
I praksis er det kommunene som i stor grad har ansvar for norsk eldreomsorg.
Selv om det er staten som er folkerettslig ansvarlig for at menneskerettighetene følges, har kommunene etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Dette ble bekreftet av Høyesterett i fjor. Høyesterett avklarte samtidig at kommuner i siste instans kan holdes erstatningsmessig ansvarlig for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Der det foreligger en kjent risiko for at eldre kan utsettes for menneskerettighetskrenkelser, har myndighetene en sikringsplikt til å sørge for at dette ikke skjer. Hvis kommunen vet eller burde ha visst om underernæring eller vold og overgrep, men ikke handler, vil dette kunne utgjøre et menneskerettighetsbrudd.
Menneskerettighetene er ikke valgfrie
Norge står overfor en eldrebølge. SSB anslår at hver femte innbygger i Norge kommer til å være minst 70 år i 2060. Det kommer til å legge et enormt press på den norske velferdsstaten.
Menneskerettigheter og menneskelig verdighet, ivaretas av mennesker. Effektivisering og teknologiske hjelpemidler kan ikke erstatte varme hender og en hyggelig samtale som kan gjøre et måltid bedre. Tvang skal bare benyttes når mindre inngripende virkemidler ikke strekker til. Dette er vanskelig å forene med stoppeklokkeomsorg, som gjør at man ikke har tid til å forsøke andre helsefaglige omsorgstiltak først.
I dag legger ansatte i kommunesektoren ned en iherdig innsats for å gi eldre en god og verdig alderdom. Samtidig er det ikke til å komme utenom at de er for få. Om 17 år vil Norge trenge opp mot 90.000 nye medarbeidere innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester.
Øker ikke bemanningen, øker i stedet risikoen for menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. Det er ingenting som er enkelt med dette. Men å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt. Det er en plikt, også i fremtiden når eldrebølgen skyller hardere mot oss.