I ti år har NIM fulgt med på om Norge følger menneskerettighetene. Nå forteller tre generasjoner NIM-direktører om høydepunktene på veien, og hva de er mest bekymret for i framtiden.
To av dem har allerede sittet i direktørstolen, en er påtroppende. Til felles har Petter Wille, Adele Matheson Mestad og Kai Spurkland et ønske om å være med på å styre samfunnet i riktig retning.
– Vi har klart å finne balansen mellom å være en troverdig aktør både for sivilsamfunnet og myndighetene, og vi opplever at vi jevnt og trutt får gjennomslag for våre innspill og anbefalinger, sier Petter Wille.
Høsten 2015 ble han oppnevnt av Stortinget til direktør for den nyopprettede institusjonen NIM. Året etter fikk han med seg Adele Matheson Mestad som assisterende direktør. Petter forteller at de kom til et blankt bord. Sammen har de bygget opp institusjonen fra bunnen av.
– En av de største utfordringene var at vi ikke var så kjent, så vi sa ja til alle mulige invitasjoner for å nå ut til folk. Nå har vi heldigvis ikke problemer med at vi ikke er kjent lenger, sier Petter.
– Adele kom inn som en virvelvind, forteller Petter til lett humring fra Adele.
– Det var jo litt armer og bein i starten. Vi må kunne si det, sier hun.
– Vi skal ikke jukse på jussen
Petter og Adele mener det vanskeligste i starten var bredden i mandatet. De savnet å bare kunne gå inn i ett hjørne, som for eksempel ombudene i større grad kan.
– Jeg tror det er litt lettere å være barneombud, for da kan du alltid ta barnets synspunkt, men når du driver med menneskerettigheter i hele sin bredde, så må du tenke helhetlig. Det er vanskelig å kommunisere helhetsperspektiver hele tiden fordi da blir du lite spiss og utydelig kommunikasjonsmessig, forklarer Adele.
Det helhetlige mandatet gjorde det også vanskelig å prioritere. Oppgavene var mange og det er alltid noen som ikke føler seg sett eller hørt.
– Tematisk har vi ansvar for alt fra personvern, barn, klima, til vold og overgrep, sier Adele.
– Men en ting bør vi få inn, skyter Petter inn før han fortsetter:
– Vi var enige om at det skulle være et solid juridisk grunnlag for alt vi sa og gjorde. Vi skal ikke jukse på jussen. Folk skal ta oss alvorlig, sier han.
– Det er viktig for oss å ha legitimitet både i sivilsamfunnet og hos myndighetene. Den beste måten å gjøre det på, er å være solide faglig. Men det betyr også at det er en risiko for at alle er litt misfornøyde med deg hele tiden, legger Adele til.
Petter og Adele snakker varmt om samarbeidet dem imellom.
– Jeg lærte masse av Petter. Vi fikk forskjellige roller etter hvert, forteller Adele.
– Ja, du kalte jo meg utenriksminister og så var du innenriks- og justisminister, sier Petter og smiler.
– Jeg kan nå skyte inn at jeg ønsker å videreføre det at NIM skal være litt upopulær hos alle, sier Kai Spurkland.
– Hva tenker du om jobben du skal inn i, Kai?
– Jeg overtar en institusjon med flinke folk og et kjent navn. Det brede mandatet til NIM er nettopp det som gjør det så interessant, sier han og fortsetter:
– Alle menneskerettigheter står i spenn med andre menneskerettigheter. Ingenting truer retten til ytringsfrihet så mye som andres ytringer. Det er virkeligheten disse rettighetene lever i. Det å ha et mandat hvor man får lov til å veie disse rettighetene opp mot hverandre, er krevende, men et krevende privilegium.
Arbeidet med klima står igjen som et høydepunkt
NIMs ansvar er å «fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig». Siden opprettelsen i 2016 har NIM levert over 400 høringer og skriftlige innspill, og ti årlige meldinger til Stortinget med anbefalinger.
– Hva er dere mest stolte av?
– Som aktør har vi satt nasjonale minoriteter og urfolks rettigheter på dagsorden. Det er en gruppe som har fått lite oppmerksomhet tidligere. I tillegg har vi hatt fokus på forholdene i fengsler og innsattes rettigheter, svarer Petter.
Adele løfter fram de konkrete gjennomslagene hvor NIM har bidratt til et styrket menneskerettsvern i Norge. Spesielt står arbeidet med klima og miljø igjen som et høydepunkt.
– Da Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i fjor anerkjente staters menneskerettslige forpliktelser til å kutte utslipp for å beskytte rettigheter, var det i tråd med innspillene fra det europeiske nettverket av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, som vi representerte i innlegg i EMD.
NIM har siden dommen utredet hva avgjørelsen betyr for Norge og understreket behovet for å styrke det nasjonale rammeverket på klimaområdet, forteller Adele.
– Klimaspørsmålet er vår tids aller viktigste sak og alle fremtidige krisers mor, og aldri har det vært viktigere med oppslutning om internasjonalt samarbeid og internasjonale forpliktelser enn nå, fordi denne krisen er det ingen stater som kan løse alene.
– Debatten gikk hardt for seg
Adele og Petter forteller at NIM har fått overraskende lite kjeft, men i 2022 ble det krevende.
Da leverte NIM en utredning som tok for seg følgene av Høyesteretts dom i det såkalte klimasøksmålet. Beskjeden var klar: NIM mente at regjeringen måtte behandle flere oljetillatelser på nytt. De mente også at det kunne stride mot Grunnlovens miljøparagraf å bygge ut nye oljefelter, uten tilstrekkelige klimautredninger.
NIMs synspunkter førte til debatt og institusjonen ble blant annet kritisert for å være «aktivistiske». Enkelte mente at NIM gikk inn på politikernes domene. Kritikerne hevdet også at NIM tolket Grunnloven feil.
Debatten var krevende og kritikken unyansert, forteller Adele.
– Det var et veldig høyt faglig nivå på anbefalingene og utredningene de kritiserte. En ting var debatten som utspilte seg i mediene, men så ble det også en veldig hard debatt på Stortinget. Den var ubehagelig fordi den angrep fagligheten til hele institusjonen.
Petter og Adele tror NIM fikk spesielt mye motbør fordi synet på rettsliggjøringen av klimaområdet var ganske unikt.
– Man så veldig fort på rettsliggjøringen som en innblanding i politikken. Det er litt rart. Norge har jo en beskyttelse av retten til levelig miljø i vår egen grunnlov, og vi er bundet av en rekke EØS-rettslige regler som stiller krav til saksbehandlingen, så det var ikke lett å skjønne motstanden mot rettstilstanden vi påpekte, utdyper hun.
– Opplevde dere at det var en litt sånn «skyte budbringer-situasjon»? spør Kai.
– Ja, kanskje litt, men det var nok også at de på ekte mente at vi tok feil og gjorde dårlige vurderinger. Min største frustrasjon var at folk var veldig lite nysgjerrig på hva denne rettsutviklingen rent faktisk besto i. Man ville bare lukke diskusjonene veldig kjapt. I ettertid har det jo vist seg at våre vurderinger traff godt, svarer Petter og Adele.
Adele viser til at EMD i fjor fastslo at menneskerettighetene forplikter statene til å kutte utslipp for å beskytte rettigheter. Senest forrige uke fastlo også EFTA domstolen at statene har en plikt til å konsekvensutrede forbrenningsutslipp fra olje og gass, og at vedtak som mangler slike vurderinger, må behandles på nytt.
– Målet med vurderingene vi gjorde, var jo nettopp å bidra til at ble gjort gode menneskerettslige vurderinger i politiske prosesser, slik at spørsmålene ikke senere måtte løses av domstolene, poengterer Adele.
– Vår oppgave er å påpeke rettslig utvikling
Både Petter og Adele mener det ligger i NIMs mandat å ikke bare si noe om hva som er gjeldende rett, men også å påpeke rettslig utvikling.
– Det gir Norge muligheten til å være førevar og forbedre situasjonen, men hvis vi anbefaler noe som går lengre enn man er rettslig forpliktet til, gjør vi oppmerksom på det, utdyper Petter.
Samtidig er det en balansegang her, understreker Adele.
– På rettsområder hvor man dytter, må man være bevisste på at man ikke dytter lenger enn det er grunnlag for, for da er man ofte tilbakeslag. For selv om menneskerettighetenes funksjon er å sette rammer for politikken, så er de avhengig av oppslutning for å virke, legger Adele til.
– Har det vært vanskelig å trekke opp en grense mot «aktivistrollen»?
– Hvis du spør gode aktivister, så er det ingen som vil forstå at aktivisme i noen sammenhenger ikke er noe positivt, men blant jurister er det ikke nødvendigvis et kompliment å bli kalt aktivist, svarer Adele.
Hun liker ikke at aktivisme brukes som et skjellsord.
– Det jeg tror enkelte mener, er å si at man er for ensidig eller ikke etterrettelig, men da bør man heller argumentere faglig for hva man mener er feil, enn å bruke ordet «aktivisme» som en stemplingstaktikk. Er det noe verden trenger mer av, så er det aktivisme, men det er selvfølgelig ikke en rolle alle kan eller bør ta.
Kai mener det ligger i NIMs mandat å være aktivist, så lenge det betyr å beskytte og å fremme.
– I det lange løp, så er de fleste også interesserte i å få dårlig nytt, hvis det er riktig, men det stiller enda større krav til fagligheten. Vi må gjøre solide vurderinger og kommunisere usikkerhet der det er det, sier han.
Har det blitt bedre?
Petter og Adele forteller at det har vært flere store menneskerettslige utfordringer de siste ti årene. De peker spesielt på tre store.
– En sak som har vært en gjenganger er forholdene i norske fengsler og bruken av isolasjon. Her har vi fått mye mer gehør etter hvert hos myndighetene, sier Petter.
– Men det går altfor sakte, skyter Adele inn og fortsetter:
– Og åpenbart alle barnevernssakene og vold- og overgrepsproblematikken, legger Adele til.
Petter og Adele mener at dette er områder hvor myndighetene ofte svikter den beskyttelsesplikten de har etter menneskerettighetskonvensjoner.
— Ikke minst inngrep om samiske bruksområder. Rapporten vi skrev om denne problematikken, fikk mye støtte og mye opperksomhet, fortsetter Petter.
– Har det blitt bedre på de ti årene dere har jobbet med disse temaene?
— På barnevernfeltet har det rettslige rammeverket blitt mye bedre. Det er laget en ny barnevernslov hvor de menneskerettslige kravene er operasjonalisert, men så er det alltid et ressurs- og kapasitetsspørsmål. Bemanningskravene i barnevernet som skal sikre kompetent hjelp til barn i kriser er for eksempel avhengig av kroner og øre.
NIM har et eget endringsbarometer som måler hvor mye gjennomslag NIM får. Å bedre menneskerettighetene handler om små justeringer hele tiden, sier Petter og Adele.
— Det er endringer i loven, bedre balansering, bedre handlingsplan på et felt og nye politiske tiltak.
Kai tror også det har vært viktig å få menneskerettigheter høyere på den politiske agendaen og inn i politiske prosesser.
— Det har bidratt til at det er en del ting som kunne gått galt, som ikke har gått galt.
– Rettigheter koster penger enten man liker det ikke
– Så må vi snakke litt om hvordan det står til med menneskerettighetene nå. Hva tror dere kommer til å bli de store menneskerettslige utfordringene i tiden som kommer?
— Det mest utfordrende er knappe budsjetter både på kommunalt og statlig nivå. Rettigheter koster penger enten man liker det i eller ikke, sier Adele, som er spesielt bekymret for helsetjenestene i fengsler, situasjonen i eldreomsorgen og kapasitet i barnevernet.
— Framover skal vi bruke veldig mye penger på kuler og krutt, økonomien er krevende og da blir alt lagt under press.
Kai deler Adeles bekymring:
—Jeg frykter at det blir en økende aksept for å fire på menneskerettslige krav på grunn av krisetenkning.
Kai viser blant annet til lovforslaget om endringer i den såkalte Sivilbeskyttelsesloven. Det er en lov som skal beskytte folk og viktig infrastruktur hvis det blir krig. Forslaget innebærer å legge til et helt nytt kapittel som gir regjeringen makt til å styre hele det sivile arbeidslivet, at personer mellom 18 og 72 år kan pålegges arbeidsplikt.
Det betyr at om det blir en krig, kan man bli satt til å gjøre en helt annen jobb enn den du har.
– Det kan, i verste fall, utgjøre en trussel for demokratiet, sa NIMs assisterende direktør, Gro Nystuen til Aftenposten i april.
Behandlingen av loven er utsatt, men det finnes flere eksempler på krisetenkning for tiden, mener Kai.
– I Danmark er det innført forbud mot koranbrenning. Det handlet i liten grad om å verne de som ble rammet av hatefulle ytringer, men om at det skapte for mye støy. Vi ser også en bekymringsfull tilnærming mot unge kriminelle. En holdning om at vi skal brette opp ermene og få slutt på det ved å senke den kriminelle lavalderen og opprette ungdomsfengsler.
Kai sier at opplevelsen av å stå overfor noe truende og store kriser, gjør at vi tar lettere på menneskerettighetene. Men det bør være motsatt, sier han:
– Jo, større kriser vi står i, jo mer må vi tviholde på grunnprinsipper og menneskerettigheter, sier han.
– Det er besparende på sikt, å forebygge fremfor å reparere, avslutter Adele.