Innlegg ved Mads H. Almaas, generalsekretær i NOAS, på NIMs 10-årsjubileum i Gamle Logen, 22. mai.
«Skulle hatt en mur rundt mitt hjerte
Skulle hatt en mur rundt alt som er mitt
-så kunne jeg sitte i fred i min hage
og vite at verden ikke kom inn hit.
Skulle hatt en mur rundt hele mitt hjerte.
Skulle hatt en mur rundt alt som er mitt.
At jeg kunne vite at verden ikke kom inn hit.
Men det er jo ikke sånn.
Jeg vet.
Jeg hører.
Jeg ser det jo.»
Odd Børretzen skrev denne teksten til Flyktningerådet i 1998, og en sang kalt «Murene».
Den er like aktuell i dag; forhold ute i verden, ofte langt unna, merkes også her. Noen ganger kommer dette til uttrykk ved at mennesker kommer til vår grense og ber om beskyttelse.
Kjære alle sammen, tusen takk for invitasjonen til å snakke her i dag, til å dele litt og til å feire NIM!
I dag feirer vi NIMs første tiår som institusjon.
For oss i NOAS, som medlem av NIMs rådgivende utvalg, så setter vi pris både på tilliten, men også bredden i organisasjoner og individer dere trekker med i konsultasjoner for å informere og opplyse NIMs oppdrag – og løfter tematikk ut i offentligheten med den tyngden og autoriteten NIM representerer.
På denne måten utvikler dere også meningsmangfoldet – og det offentlige ordskiftet her til lands.
Noen helt konkrete eksempler på relevante områder dere har bidratt til å løfte er omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, statsløses rettsstilling i Norge og forholdene på Trandum utlendingsinternat.
Det er en stor styrke for oss i vårt arbeid at NIM, med sin faglige tyngde og tydelighet, gir sivilsamfunnet ryggdekning når vi påpeker menneskerettighetsutfordringer overfor utsatte grupper.
Da jeg skulle begynne å forberede dette bidraget, med en invitasjon til å si noe om tilstanden for utsatte grupper her til lands, som for NOAS’ vedkommende er asylsøkere og flyktninger, så slo det meg hvordan ord og begreper kan endre betydning.
Men la meg først gi en personlig inngang til temaet:
Før jeg kom til NOAS for et drøyt år siden, jobbet jeg internasjonalt med flyktninger og internt fordrevne i 30 år for humanitære organisasjoner og har derfor møtt de som flykter der ute i nesten samtlige av verdens kriger og humanitære kriser i dette tidsrommet.
Den gang som nå, bærer jeg alltid med meg fortellingene fra onkel Per som måtte flykte til Sverige under krigen, og som derfra kom seg videre til England.
Nå i mai 2025, er det 80 år siden han kom tilbake til Norge – i fallskjerm – for å bidra i frigjøringen av Norge. Hadde ikke Sverige tatt imot ham, hadde han og mange andre nordmenns skjebne vært en annen. Over 50.000 nordmenn måtte flykte den gang – og vi var langt færre den den gangen.
Jeg våger meg på følgende påstand: For 30 år siden var betegnelsen FLYKTNING et mer positivt ladet begrep. Det bandt Norge til arven etter Nansen, det bandt oss til dem som flyktet til Sverige, det var ungarerne i 1956, det var chilenerne som ble hentet ut av Pinochets fengsler, det var de vietnamesiske båtflyktningene som ble reddet av norske skip, det var til og med kongefamilien vår – de hadde også vært flyktninger under krigen sammen med vår lovlig valgte regjering.
I dag knyttes ikke de samme, og etter våre begreper, positive verdiene – og dermed den implisitte forpliktelsen til å beskytte – til begrepet flyktning, eller asylsøker. En slags renessanse kom kanskje med ukrainerne etter 2022, hvor solidariteten og viljen til å beskytte er større enn på lenge.
La meg i denne sammenheng minne om at kjernen i NOAS’ oppdrag er å trygge rettssikkerheten gjennom informasjon, veiledning og rettshjelp til dem som allerede har kommet over vår grense. Dette gjør vi for å sikre at Norge etterlever sine egne lover og internasjonale forpliktelser.
På den måten bygger vi respekt for asylinstituttet slik at de som skal ha vår beskyttelse får det.
Slik skal også den jevne borger i Norge være trygg på at systemet fungerer – og at man får rett dersom man har rett.
Men så, hva er status i kongeriket Norge:
Det er i dag forhold på horisonten som peker i en etter NOAS’ syn, dystrere retning;
Noe skjedde i 2015 da Syria raknet og Tyrkia åpnet; Bildene av menneskemengdene på vandring gjennom Europa vekket først solidaritet, men siden frykt.
Frykten ble brukt som ammunisjon av dem som ønsker å splitte og polarisere, og som benyttet anledningen til å flytte gjerdestolpene for Europas tåleevne, og murene ble enda litt høyere.
Dette var likevel ikke det egentlige vannskillet: Det har bygget seg opp gradvis siden begynnelsen av 1990-tallet da Europa for alvor begynte prosjektet med å bygge stadig litt høyere murer.
Denne murbyggingen, kombinert med at færre kan søke asyl der de befinner seg, har gitt menneskesmuglere gode tider siden den gang – og det ser ut til å fortsette.
Like fullt jobber man langs en linje hvor vi skal avskrekke for ikke å tiltrekke, og bygger derfor murene enda litt høyere. Så langt har denne murbyggingen ikke gitt den effekten man håpet på.
Et tilbakevendende tema i den offentlige diskursen i senere år er såkalte «trygge 3. land», land hvor man ønsker å sende asylsøkere mens søknad behandles – og kanskje også bli værende. Storbritannia rakk å bruke nesten 10 milliarder kroner på å sende 4 asylsøkere til Rwanda før de gav opp.
På veien dit, hadde Storbritannia sagt at de heller fikk trekke seg fra den europeiske menneskerettskonvensjonen dersom de ikke kunne sende asylsøkere til Rwanda.
Det er i vår bok mildt sagt oppsiktsvekkende at et land kan være villig til å gi avkall på dette i bytte mot kortsiktige gevinster. Disse tankene fra ute i verden har nådd oss her i Norge for lenge siden.
Aller ferskest denne våren var nettopp forslagene fremmet på Stortinget om at Norge enten skal tre inn i Storbritannias skrotede avtale, eller utrede om det er andre land som kan være villige til det samme; å yte rettssikkerhetsgarantier langt unna -mot betaling.
-og det er kanskje her utfordringen ligger hos oss som rettsstater og åpne, liberale demokratier i en tid hvor ikke bare asylsøkere og flyktningers rettigheter er under press?; det er faktisk hele den riggen vi har utviklet i fellesskap, primært de siste 80 årene, som er under press – en rigg som skal beskytte oss mot den sivilisasjonskollapsen vi opplevde i Europa på 30-tallet.
I all beskjedenhet mener jeg derfor at når NOAS beskytter asylinstituttet og rettsikkerheten for asylsøkere og flyktninger som har kommet til Norge, så handler det også om din og min rettssikkerhet. Vi kan ikke leve med forskjellige standarder – for tåler vi det, så mister vi snart noe annet også.
Retten til å søke beskyttelse er helt fundamental, og det å gi beskyttelse til mennesker på flukt er også å betale på vår livsforsikring. Menneskerettserklæringen slår i artikkel 14 fast: «Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.» Den andres rett er altså vår plikt.
Volker Türk, FN’s høykommissær for menneskerettigheter sa det slik for bare et par uker siden; «Løsningen på dagens kriser ligger i større respekt for menneskerettighetene – ikke mindre.
Det ligger i å opprettholde lovene og institusjonene som er bygget for å beskytte menneskeverdet, beskytte sivile, begrense skade og sikre rettferdighet.
For når rettigheter opprettholdes for noen, men ikke andre, bryter tilliten sammen, rettsstaten svekkes, liv går tapt og beskyttelsen vi alle er avhengige av faller fra hverandre.» Sitat slutt.
Vi må likefullt erkjenne at det totale presset øker, men vi mener at vi ikke er i nærheten av de scenariene som varsles av de mest alarmistiske budbringerne.
Av verdens cirka 130 millioner som enten er fordrevet i eget land eller har flyktet over en grense, så er det litt over en million som setter kursen mot Europa hvert år. Av disse søker litt over 4.000 seg til Norge – og ikke alle har krav på vår beskyttelse. Dette har vært normalen siden 2017 med unntak av dem som har kommet fra Ukraina siden 2022.
Vi kan ikke drive dobbelt bokholderi med en rettssikkerhetsstandard for én gruppe, en annen for andre. For NOAS, som både er partner og vaktbikkje i arbeidet med å beskytte asylinstituttet i Norge, så leser vi også oppdraget vårt inn i en større sammenheng; opprettholdelse av rettigheter og plikter for en sårbar gruppe er samtidig å beskytte våre egne rettigheter. Dette blir særlig tydelig i tiden vi gjennomlever nå.
NOAS mottar årlig cirka 4000 henvendelser – i tillegg til spørsmål om asyl, handler de om rettigheter vi andre lett kan ta for gitt;
- familieliv,
- trygge og gode oppvekstforhold for barn og
- trygt og stabilt oppholdsgrunnlag.
Vi går nærmere inn i nesten 1000 av disse henvendelsene. Av disse endres utfallet og sikrer rettigheter i omtrent 60% av sakene.
Jeg er selvfølgelig ikke helt nøytral som ansatt i NOAS, men lenge før jeg begynte å jobbe her, har jeg tenkt at for meg som borger i Norge, er det viktig å vite at NOAS eksisterer som en sikkerhetsventil. Asylinstituttet røktes og sikrer at Norge etterlever egne forpliktelser.
Prinsipielle saker vi ikke får endret i forvaltningssporet tar vi inn for domstolene gjennom vårt Domstolsprosjekt hvor saker velges ut av en bredt sammensatt gruppe aktører. Noen av sakene går helt til Høyesterett. Over prosjektets levetid siden 2015, har i snitt over 50% av sakene blitt omgjort.
Fra 2014 til 2023 fattet Utlendingsnemnda totalt 98 004 vedtak, disse handlet ikke bare om asyl og flyktninger.
Av disse ble under 1% av vedtakene prøvd i domstolen.
Av de rettskraftige avgjørelsene, endte ca. 30 % med tap for utlendingsmyndighetene.
Dette indikerer at det er et stort udekket behov for å prøve utlendingsforvaltningens avgjørelser i retten. Det er viktig for dem det gjelder, og det er viktig for oss som samfunn.
Når dette hybride partnerskapet mellom forvaltning og sivilsamfunnet fungerer optimalt, er det også med på å skape et sterkere og bedre utgangspunkt for dem som får Norge som sitt nye hjemland – og at de som ikke skal bli, kan komme seg videre med sine liv et annet sted. Dette er god menneske- og samfunnsøkonomi.
I en tid hvor samfunn polariseres, og grunnleggende rettigheter og samarbeidsformer utviklet over årtier trues, så settes vi som samfunn og flokk på en ekstra prøve.
All erfaring tilsier, at dersom vi begynner å fire på kravene; sier vi A, så kan vi kanskje også si B? – derfra er veien kort til Å.
Vår tid krever derfor av oss, av våre folkevalgte og institusjoner, av sivilsamfunnet, en særlig robusthet og at vi tør styre unna fristelsen til å velge minste motstands vei. Gjør vi ikke det, mister vi oss selv på veien.
Smak litt på dette; Hva om Sverige ikke hadde sluppet inn min onkel Per i 1942, eller om Norge i dag skulle begynne å sende ukrainerne til Rwanda mens de får vurdert sin søknad? Hva hadde det gjort med oss på kort – og lengre sikt?
Gratulerer med de første 10 år NIM!
Vi i NOAS setter stor pris på å være på vaktlaget sammen med dere, som forsvarer av våre felles menneskerettigheter og rettssikkerhet. Takk for jobben dere gjør, og takk for at dere fortsetter å dryppe rettighetsolje på tannhjulene i samfunnsmaskinen vår.
Takk for oppmerksomheten.