Innlegg ved Cecilie Hellestveit på NIMs 10-årsjubileum i Gamle Logen, 22. mai.
NIM er et uavhengig fagmiljø som har en viktig funksjon som overvåker av menneskerettighetene i Norge.
En av NIMs oppgaver er å følge med på menneskerettighetene til sårbare grupper og bidra til at deres menneskerettigheter respekteres og ivaretas. I møte med en digital infrastruktur blir sårbare grupper enda mer sårbare. Det tar endel av vårt fokus.
Men vi er alle sammen – frivillig eller ei – med på en digital turboreise som endrer livene våre. Det fantastiske med den digitale infrastrukturen er at den bringer hele verden inn i livene våre. Men her ligger også en sårbarhet.
Den digitale infrastrukturen setter menneskerettighetene her hjemme på nye og uvante prøver. For i møte med våre dagers digitale infrastruktur er vi alle sårbare.
Jeg skal peke på tre utfordringer som gjør at vi må tenke nytt fremover for å sikre menneskerettighetene til de som lever i landet vårt som følge av den sentrale rollen vi har gitt digital infrastruktur, og den enda viktigere rollen vi kommer til å gi digital infrastruktur i årene fremover.
Det første utfordringen er at vår digitale infrastruktur åpner for nye statlige inngrepsaktører.
Menneskerettighetene skal særlig beskytte enkeltpersoner mot vilkårlige inngrep fra statsmakten. De er satt opp slik at det er egne myndigheters inngrep ovenfor enkeltmennesker eller grupper menneskerettighetene først og fremst skal beskytte mot.
Men den digitale infrastrukturen slik den nå ser ut, gjør oss alle sårbare for inngrep også fra andre stater enn den norske. Et eksempel fra forrige uke er velegnet til å illustrere problemet.
Den 16. mai trakk sjefen for den uavhengige påtalemyndigheten ved Straffedomstolen ICC i Haag – sjefsanklageren – seg tilbake fra sine funksjoner ved domstolen. Den 6. februar i år utstedte den amerikanske administrasjonen sanksjoner mot sjefsanklageren fordi han etterforsker og har bedt om arrestordre av israelske ledere for krigføringen på Gaza.
De amerikanske politiske sanksjonene mot sjefsanklageren innebar blant annet restriksjoner på innreise til USA. Det samme ble gjort mot hans forgjenger i 2020.
Det som er annerledes denne gang, er at sanksjonene mot sjefsanklageren nå også inneholder sekundære sanksjoner. Alle personer eller selskaper i USA eller i utlandet som tilbyr tjenester eller “materiell støtte” til sjefsanklageren vil også kunne rammes av sanksjoner. Mønsteret med slike sekundære sanksjoner er kjent fra kampen mot terrorister.
Microsoft skal ha fulgt instruks og blokkert sjefsanklageren ved ICC sin tilgang blant annet til sin epost. Han ble utelukket fra tech-gigantens tjenester som følge av dennes eventuelle «materielle støtte» til sjefsanklagerens lovlige virke. Sakens kjerne er at sjefsanklageren ble utestengt fra digitale tjenester for å ha gjort jobben sin. Dermed vil han i begrenset grad ikke lenger være i stand til å utføre jobben sin.
Nederlandske myndigheter, altså der sjefsanklageren bor, kunne ikke gjøre noe. EU, som Nederland er medlem av, kunne ikke gjøre noe. Og Storbritannia, som han er statsborger av, var like hjelpeløs. At europeiske stater ikke støtter tiltaket til USA, hadde ikke noen effekt på at amerikanske Microsofts etterlever amerikanske myndigheters pålegg.
Saken viser at med digital infrastruktur får utenlandske myndigheter inngrepsmuligheter med direkte effekter for borgere i Norge.
I menneskerettslig forstand innebærer det at vår digitale infrastruktur setter andre lands myndigheter i stand til å foreta direkte og vilkårlige inngrep i rettighetene til mennesker i Norge.
Hvordan skal menneskerettighetene til borgerne ivaretas mot inngrep fra fremmede stater som kan iverksettes via vår digitale infrastruktur?
Den andre utfordringen handler om måten vi har innrettet ytringsrommet vårt i en digital infrastruktur som er prisgitt teknologigiganter i utlandet
Selv om Norge enn så lenge rager på toppen av internasjonale indekser for ytringsfrihet, har vi ikke kontroll over den digitale strukturen hvor ytringene formidles, og etterhvert som KI overtar, også vil skapes.
Som en liten digresjon til at Norge gjør det bedre på ytringsfrihetsfronten enn andre vestlige land som det er nærliggende å sammenligne oss selv med, er det en gryende forestilling om at en årsak til at Norge (enn så lenge) er sterke, er vår sterke lokalpresse. Den har i betydelig grad kollapset i andre vestlige land de siste tiårene. Om dette er riktig, ligger årsaken til at vi er så sterke i vår særegne medie-infrastruktur som eksisterer utenfor den digitale sfæren.
Men tilbake til den digitale infrastrukturen. Algoritmene i sosiale medier, som i stor grad er der medieinnhold deles og leses, ligger utenfor det myndighetene kjenner til, har innsikt i eller kan kontrollere. Ytringskommisjonen av 1999 la til grunn at for å bevare en sterk ytringsfrihet, måtte staten regulere mindre. Det resulterte blant annet i Grunnlovsforbudet mot forhåndssensur. Ytringskommisjonen av 2022 kom til det motsatte resultat. I vår digitale verden må staten nettopp gripe inn og regulere mer for å ivareta ytringsfriheten.
Men hvordan skal staten regulere når vårt digitale ytringsrom i stor grad styres og kontrolleres fra USA, Kina eller Gulfstatene
EUs digitale reguleringspakke fra 2020 til 2025 har kommet på plass og var ment å ivareta enkelte av disse utfordringene. Disse er innført i EU, men ikke i Norge ennå. I 2025 har imidlertid tilspisset handelskrig og geopolitikk gjort at det er nye vinder i Brussel. Nå kommer OMNIBUS og deregulering. Meta har truet med å ikke benytte europeiske data til å trene nye språkmodeller (og retusjere Europa bort fra fremtiden?). Men nå skal også EUs nye GDPR reforhandles. I EU er det nå deregulering som er stikkordet. Hvor mye beskyttelse som kommer fra EU fremover er høyst uklart.
Hva kan og må norske myndigheter gjøre da for å sikre en offentlighet som ivaretar menneskerettighetene og ytringsfriheten i det digitale ytringsrommet i Norge på en forsvarlig måte?
Den siste utfordringer ligger i forlengelsen av dette og handler om statens tiltagende makt som følge av nettopp digitaliseringen.
Dersom statlige myndigheter må settes i stand til å kontrollere infrastrukturen i det digitale rommet, eller drive regulering og tett oppfølging i det digitale ytringsrommet, taler vi fort om bukken og havresekken. Det er en lite betryggende løsning fra et menneskerettighetsperspektiv.
Utfordringen henger sammen med et annet problem som digitaliseringen fører med seg. Når statlig styring blir stadig mer digital og basert på informasjonsteknologi og informasjon om samfunn og borgere, vil det forskyve makten mellom statsmaktene i favør av den største statsmakten.
Regjering og statsapparatet til dens disposisjon, altså utøvende myndighet, blir mektigere på bekostning av andre statsmakter – Storting, domstoler og fjerde statsmakt (pressen og sivilsamfunnsorganisasjoner). Over tid vil denne utviklingen svekke rettsstaten vår. Derfor må også «Bukken og havresekken» være betraktninger som må med når vi diskuterer hvordan norske myndigheter fremover må sikre ytringsrommet i Norge, og derigjennom den åpne, inkluderende – og tidvis harde – offentlige samtalen som vårt norske samfunn er så avhengig av.
Statens store nye utfordring er å sikre menneskerettighetene til alle sine innbyggere i den digitale virkelighetene som omgir oss stadig mer.
For å oppsummere:
Den digitale infrastrukturen eksponerer oss for andre staters inngrep i Norge. Den digitale ytringsinfrastrukturen fordrer mer kontroll og regulering fra norske myndigheter. Samtidig gjør den digitale infrastrukturen at utøvende myndighet allerede er i ferd med å få for mye makt på bekostning av andre statsmakter. Å gi den ytterligere kontroll over digital infrastruktur kan derfor forrykke den balansen mellom statsmaktene (Regjering, Storting, domstolene og den fjerde statsmakt) som er helt avgjørende for å sikre menneskerettighetene til oss alle.
Hvordan skal vi sikre menneskerettighetene nå?