I dag er det ett år siden Norge ratifiserte Istanbulkonvensjonen – en konvensjon om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep.

Det er ett år siden Norge ratifiserte Istanbulkonvensjonen. I den anledning gav NIMs direktør Adele Matheson Mestad oss fem grunner til å feire denne dagen.

Hvorfor er denne konvensjonen viktig? Det er i hvert fall fem gode grunner:

For det første er vold og overgrep et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Opptil 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år. 10 % av 16-17-åringer opplyser om erfaring med vold fra foresatte. 20-30 % av alle drap i Norge hvert år er partnerdrap.

For det andre bygger Istanbulkonvensjonen bro over dette implementeringsgapet – det er stor forskjell på å ha rett og å få rett, og konvensjonen viser oss hvordan staten skal ivareta sine menneskerettslige forpliktelser overfor den voldsutsatte. Konvensjonen er derfor et svært viktig instrument for å bekjempe vold og overgrep i Norge.

For det tredje er konvensjonen en menneskerettslig nyvinning. Konvensjonen har en unik tilnærming til problematikken. Istanbulkonvensjonen reflekterer det vi kaller for «best practice». Den har tatt opp i seg hva som virker og har utelatt det som ikke virker. I tillegg er konvensjonen svært tydelig på hvordan staten skal utforme sin politikk på området – andre konvensjoner er ikke like eksplisitte i sin ordlyd. Staten må for eksempel sørge for nok krisesentre, tilgang til besøksforbud, et effektivt straffesystem osv.

Den fjerde grunnen er de tydelige forebyggingsforpliktelsene i konvensjonen. Den menneskerettslige beskyttelsen mot vold og overgrep følger av en rekke menneskerettskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) eller FNs kvinnekonvensjon. Også i disse konvensjonene finnes forebyggingsforpliktelser, men de er enda mer konkret utformet i Istanbulkonvensjonen. Statene må blant annet sørge for holdningsskapende arbeid, lære barn om hvor grensene går for egen og andres kropp og seksualitet og, ikke minst, lære opp tjenesteapparatet (barnevern, skole, helsepersonell, politi osv.) i hvordan man kan oppdage vold og overgrep. Istanbulkonvensjonen er også tydeligere enn andre konvensjoner på at alle forebyggingstiltak må adressere sårbarhet hos den enkelte.

Den femte grunnen er rapporteringssystemets kraft. Norge er underlagt overvåkningsmekanismer både internt og eksternt. Konvensjonen krever at norske myndigheter må opprette et nasjonalt overvåkningsorgan, som skal sørge for koordinering, implementering, monitorering og evaluering av alle tiltak etter konvensjonen som må iverksettes for å forebygge og bekjempe vold og overgrep. En slik ransakelse av egen innsats skjerper staten. Eksternt er det GREVIO, konvensjonens eget internasjonale overvåkningsorgan, som skal se på om Norge gjennomfører konvensjonen på riktig måte. Også dette skjerper staten.

Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep. Krisesentersekretariatet introduserte i dag ett (nytt) ord som oppsummerer konvensjonen, og som vi tiltrer i sin helhet og oppfordrer alle til å bruke mest mulig: BOFS – Beskyttelse, overvåkning, forebygging og straffeforfølgelse.