Høyesterett avgjorde torsdag 28. juni den mye omtalte Gassled-saken, der flere investeringsfond påsto at myndighetenes petroleumsregulering var i strid med vernet om eiendomsretten. Selskapene fikk ikke medhold i Høyesterett.
Hva handlet Gassled-saken om?
Sakens faktiske bakgrunn er, kort fortalt, at de fire selskapene som saksøkte staten har eierandeler i selskapet Gassled. Gassled eier store deler av gassrørledningene på havbunnen, og har derfor en viktig funksjon i norsk petroleumsvirksomhet. Omtrent all norsk gass som selges til Storbritannia og Mellom-Europa transporteres i dag gjennom Gassleds rørledningsnett. Da Gassled ble opprettet i 2003, fastsatte myndighetene tariffer, altså hvor mye de som eier gassen må betale Gassled for å transportere gass gjennom rørledningene. Saksøker-selskapene kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011, og i 2013 reduserte myndighetene tariffsatsen med virkning fra oktober 2016. I følge selskapene innebar reduksjonen av tariffsatsen at de taper 15 milliarder kroner.
Det rettslige vernet om eiendomsretten
Det menneskerettslige grunnlaget i saken er vernet om eiendomsretten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (ofte forkortet EMK P1-1). Bestemmelsen sier følgende:
- Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
- Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.
Bestemmelsens andre ledd omtales gjerne som «kontrollregelen», fordi den gir uttrykk for at statene har adgang til å kontrollere og regulere den private eiendomsretten. Denne kontrolladgangen må imidlertid leses i lys av første ledd, som anerkjenner prinsippet om den enkeltes rett til å få nyte sin eiendom i fred («prinsippregelen»). Både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett har ved flere anledninger tolket reglene slik at ethvert inngrep i et eiendomsgode (i) må være i samsvar med loven, (ii) må forfølge et legitimt formål, og (iii) må være forholdsmessig.
Høyesteretts vurderinger
For Høyesterett var det bare to spørsmål som var tvilsomme. For det første drøftet Høyesterett om myndighetenes justering av tariffsatsen var å anse som et «inngrep» i et «eiendomsgode», og for det andre vurderte retten om det var et «forholdsmessig» inngrep.
Til det første spørsmålet tok Høyesterett utgangspunkt i EMDs forståelse av uttrykket «eiendomsgode» («possessions» i engelsk versjon). Etter EMDs praksis kan blant annet berettigede forventninger om fremtidig inntekt bli ansett som et vernet eiendomsgode i EMKs forstand. Det avgjørende var derfor hvilke berettigede forventninger selskapene med rimelighet hadde, eller, sagt på en annen måte, om de hadde gode grunner til å tro at myndighetene ikke ville nedjustere tariffsatsen i fremtiden. Høyesterett fant spørsmålet tvilsomt, og valgte å holde konklusjonen åpen. Grunnen til det var at de ansett mente at inngrepet var forholdsmessig, slik at det uansett ikke ville være snakk om en krenkelse av P1-1 og «kontrollregelen».
I forholdsmessighetsvurderingen, som handler om hvorvidt myndighetene har funnet en rimelig balanse mellom samfunnshensyn og individets rettigheter, la Høyesterett vekt på tre momenter. For det første viste de til at selskapene hadde tatt en viss risiko da de kjøpte seg inn på eiersiden i 2010–2011. For det andre trakk retten frem at saksbehandlingen hadde vært ryddig ved at det blant annet var gitt en utførlig begrunnelse. For det tredje la Høyesterett vekt på at selskapene i realiteten ikke ble så hardt rammet. De var blant annet uansett sikret inntekter fra allerede inngåtte avtaler, som utgjorde omtrent 112 milliarder kroner, og ville dermed oppnå en realavkastning på kjøpesummene sine på omtrent 4,5 til 5 prosent. Samlet sett medførte disse faktorene at tariffreduksjonen ble vurdert som forholdsmessig.
Dommen i sin helhet kan du lese her.