Klimasøksmålet stiller grunnleggende spørsmål om retten til et levelig miljø og retten til kunnskap om naturinngrep etter Grunnlovens § 112. Miljøparagrafen står i Grunnlovens menneskerettighetskapittel. Hvordan bestemmelsen tolkes og brukes har betydning for både innholdet og rekkevidden av rettighetene. NIM gir her en oppdatering på hvor saken står.

Illustrasjonsfoto: Simon Maennling, Unsplash. unsplash-logoSimon Maennling

I 2016 saksøkte miljøvernsorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom den norske stat for brudd på Grunnlovens § 112. De mener at vedtakene om tildeling av utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde er ugyldige fordi de bryter med Grunnlovens vern av retten til et levelig miljø. Grunnloven § 112 lyder:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Søksmålet er del av en internasjonal trend der klimasaker tas inn for domstolene. Over 800 slike klimarettssaker er fremmet på verdensbasis, både mot stater og mot selskaper. De rettslige grunnlagene og anførslene varierer – men de har til felles en opplevelse av at politiske ledere verden over ikke tar klimaproblemene på alvor. Ulike aktører søker da til domstolene for å prøve å få definert noen grenser for det politiske handlingsrommet på klima- og miljøfeltet.

I det norske klimasøksmålet er to ulike grunnlag for ugyldighet påberopt.

For det første mener miljøvernsorganisasjonene at ytterligere utvinningstillatelser i Barentshavet strider med § 112 første ledd. De mener denne bestemmelsen utgjør en skranke for myndighetene. De peker også på at Norge har ratifisert Parisavtalen som definerer en kritisk grense for global oppvarming på 2 grader, helst 1,5 grader. Dersom denne grensen skal overholdes, hevder de at det ikke er «plass» til ytterligere klimagassutslipp fra petroleum innenfor «karbonbudsjettene» som det internasjonale klimapanelet presenterer i sin femte hovedrapport.

Staten hevder på sin side at bestemmelsens rettslige forpliktelse ligger i bestemmelsens tredje ledd, hvor staten er pålagt en tiltaksplikt til å gjennomføre første og annet ledd. Tingretten kom til at tiltakene som var iverksatt var tilstrekkelige, slik at retten til miljø ikke var brutt. Hvordan miljøbestemmelsen og tiltaksplikten skal tolkes vil stå sentralt i den videre domstolsbehandlingen av klimasøksmålet. Virkningene av endringen i ordlyden i tredje ledd gjennom grunnlovsrevisjonen i 2014 vil også kunne spille en rolle i avklaringen.

For det andre mener miljøvernsorganisasjonene at vedtakene er mangelfullt utredet og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil. De anfører både at de økonomiske analysene som ligger til grunn for tillatelsene er for dårlige, og at utredningen av de potensielle klimagassutslippene, inkludert fra eksportert olje og gass, er mangelfull. Tingretten kom i sin dom til at utredningene var tilstrekkelige.

Etter Grunnloven § 112 annet ledd oppstiller retten til kunnskap om naturmiljøets tilstand og virkninger av planlagte og iverksatte inngrep i naturen en utredningsplikt. Rekkevidden av den plikten, og forholdet mellom den og utredningspliktene som følger av petroleumsregelverket er også sentrale spørsmål i den videre behandlingen av saken.

Saken ble forsøkt anket direkte til Høyesterett, men ble avvist. Saken vil derfor komme opp for lagmannsretten. Grunnet saksmengden der, er den ikke berammet før i november 2019. Uavhengig av sakens utfall kan behandlingen av klimasøksmålet gi nyttig innsikt i forståelsen av den tidligere uutforskede miljøparagrafen. Her kan du lese NIMs mer utfyllende gjennomgang av tingrettens dom og sentrale spørsmål: https://forfatternesklimaaksjon.no/2018/01/13/ingen-grunn-til-ro-erlend-methi/