Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den fjerde av totalt ni barnevernssaker mot Norge. I denne saken mente EMD at norske myndigheter hadde handlet i strid med morens rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

Illustrasjonsfoto.

EMD har med dette avgjort den fjerde av totalt ni norske barnevernssaker domstolen har til behandling. I de tre tidligere sakene ble staten frifunnet. En av disse – Strand Lobben saken, er klaget inn for EMDs storkammer og vil bli behandlet der 17. oktober i år.

Saken som ble avgjort i dag gjaldt en mor med en datter som ble akuttplassert i beredskapshjem med sperret adresse. Begrunnelsen var at det ble ansett som overveiende sannsynlig at jenta ville bli gjort utilgjengelig for barneverntjenesten når familien fikk vite om at det var fremmet sak om omsorgsovertakelse. Foreldrene fikk ett samvær á en time per uke under tilsyn. Barneverntjenesten fryktet etterhvert at barnet sto i fare for å bli bortført, og det ble derfor fattet et nytt akuttvedtak hvor barnet ble flyttet til nytt beredskapshjem, og foreldrenes samvær ble redusert til en gang i måneden under tilsyn. I fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet plassert i fosterhjem på sperret adresse, og foreldrene ble gitt fire årlige samvær á en time under tilsyn. Foreldrene godtok omsorgsovertakelsen, men anla søksmål for tingretten knyttet til samværsspørsmålet. Tingretten besluttet at foreldrene ikke skulle ha samvær. Begrunnelsen for dette var at retten mente det forelå konkret og reell fare for at noen i mors familie ville bortføre barnet. Foreldrenes anke over tingrettens dom ble, etter flere runder i lagmannsretten og Høyesterett, forkastet.

EMD vurderte om lagmannsrettens siste avgjørelse om å nekte mor samvær med datteren var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8. EMD vurderte også om nektelse av samvær forhindrer barnets rett til å kjenne sin kulturelle bakgrunn.

Det å nekte en forelder samvær med sitt barn er et svært inngripende barnevernstiltak fordi det i realiteten bryter alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom det foreligger eksepsjonelle omstendigheter og tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste. I slike saker foretar EMD normalt en mer inngående overprøving av de nasjonale vurderingene.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende, og at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt. EMD mente også at lagmannsretten hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering i saken og at avgjørelsen var basert på det som ble ansett å være barnets beste.

Spørsmålet som gjensto var om lagmannsrettens tolkning og anvendelse av hensynet til barnets beste var i samsvar med EMDs praksis. I EMDs praksis er det et grunnleggende utgangspunkt at alle barnevernsvedtak skal anses som midlertidige tiltak, som skal avsluttes så snart forholdene tillater det. Videre har staten en positiv plikt til å iverksette tiltak for å gjenforene familien så snart som mulig. EMD fremhevet at den norske avgjørelsen medførte en fare for at datteren helt ville miste kontakten med sin mor, og var kritisk til at den ikke eksplisitt nevnte at mor og barn ikke hadde sett hverandre på tre år. Lagmannsrettens vurdering fremsto heller ikke innrettet på å gjenforene mor og barn eller å legge til rette for dette. EMD mente derfor det var en risiko for at barnet helt ville miste kontakten med sin mor. Det følger av EMDs praksis at nasjonale domstoler også må vurdere de langsiktige konsekvensene av å skille et barn fra sine biologiske foreldre, og at dette ikke minst gjelder i tilfeller hvor en slik adskillelse også kan føre til at barnet fremmedgjøres fra sin kulturelle identitet.

EMD mente at de negative langsiktige konsekvensene som kunne oppstå ved at mor og barn helt mistet kontakt, og statens positive plikt til å tilrettelegge for en gjenforening, ikke var tillagt tilstrekkelig vekt i lagmannsrettens helhetsvurdering. Morens rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor brutt.

Dommen illustrerer at dersom staten skal gjøre inngrep i borgernes rettigheter, må dette være begrunnet i relevante momenter som følger av EMDs praksis.