Norges forpliktelser overfor syriafarerne og barna deres

På vei til den syriske grensen. Illustrasjonsfoto: Eddie Stigson, Unsplash. unsplash-logoEddie Stigson

Det er ikke en menneskerettighet å bli hentet hjem til Norge fra vanskelige situasjoner i utlandet. Norske myndigheter har heller ikke tvangsmakt utenfor Norge.

Dette er en ny problemstilling som reiser spørsmål med flere prinsipielle, moralske og politiske implikasjoner. Norge er forpliktet etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til å respektere og sikre menneskerettighetene.

En del av utenrikstjenestens oppgaver er å gi norske statsborgere råd, hjelp og bistand i utlandet, uten at man har en rett til å kreve at den norske stat griper inn. Selv om UD gir konsulær bistand uavhengig av hva personen potensielt er skyldig i etter norsk lov, finnes det svært begrensede praktiske muligheter for å gi konsulær bistand til personer som oppholder seg i Syria.

Etter barnekonvensjonen må statene respektere og sikre konvensjonens rettigheter for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon. Et barn er norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Barna til norske statsborgere som har reist til Syria er derfor norske statsborgere.

Det nederlandske barneombudet mener at Nederland har en plikt etter barnekonvensjonen til å hente nederlandske barn i samme situasjon hjem til Nederland, enten alene, eller i samarbeid med andre europeiske land. Siden foreldrene har vist seg ute av stand til å ha omsorgen for dem ved å utsette dem for en slik situasjon, må staten beskytte barna mot sine foreldre.

Barnekonvensjonens rekkevidde er i utgangspunktet begrenset til norsk jurisdiksjon. Det betyr at norske myndigheter først og fremst er rettslig forpliktet til å sikre disse rettighetene innenfor norsk territorium hvor norske myndigheter kan lage regler, sikre gjennomføring av disse og håndheve brudd. Det er praktisk vanskelig for Norge å sikre rettighetene etter konvensjonen til alle norske barn som befinner seg i vanskelige situasjoner i utlandet. Pliktene etter konvensjonen vil selvsagt tre i kraft i det øyeblikk barna ankommer Norge.

Samtidig er det klart at det er en veldig vanskelig og uheldig situasjon at det finnes norske barn i flyktningleir i Syria, hvor deres menneskerettigheter ikke blir ivaretatt. Dette reiser flere helt særegne prinsipielle og moralske spørsmål. Disse barna er ikke der av egen fri vilje, og har et åpenbart behov for hjelp. En situasjon der norske statsborgere, barn eller voksne, blir ytterligere radikalisert er heller ikke ønskelig.

Dersom syriafarerne returnerer til Norge, risikerer de straffeforfølgelse i Norge. Et viktig tema som diskuteres er om påtalemyndigheten plikter å forfølge lovbruddet og i den forbindelse må hente personene tilbake til Norge. Etter vårt syn er et annet viktig spørsmål om potensielle rettsprosesser i Syria vil sikre en rettferdig rettergang. Et argument for å hente disse personene hjem og straffeforfølge dem her er at de vil få en prosess der grunnleggende menneskerettigheter ivaretas.