Høyesterett avsa i september i år dom i en barnevernssak som oppsummerer EMDs vilkår for tvangsadopsjon i barnevernssaker. Saken gjaldt spørsmål om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon mot foreldrenes vilje av en fem år gammel gutt. Det avgjørende spørsmålet var om adopsjon var til barnets beste.

Illustrasjonsbilde: Daiga Ellaby, Unsplash. unsplash-logoDaiga Ellaby

Gutten hadde umiddelbart etter fødselen blitt plassert i beredskapshjem og ble deretter plassert i fosterhjem etter at han hadde fylt ett år.  Foreldrene bestred ikke at de ikke kunne ha den daglige omsorgen for gutten, men motsatte seg adopsjon. Det avgjørende spørsmålet i saken var om adopsjon var til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b.

Høyesterett har tidligere, med grunnlag i EMDs praksis, uttalt at kravet om at adopsjon må være til barnets beste suppleres av et krav om at det må foreligge «særlig tungtveiende grunner».

I denne saken viste Høyesterett til de nyeste dommene EMD har avsagt mot Norge, og gjennomgikk, med utgangspunkt i saken Mohamed Hasan v. Norge, de generelle prinsippene EMD legger til grunn i saker om omsorgsovertakelse og adopsjon. Saken gir derfor en god oversikt over de grunnleggende rettssetningene EMD har oppstilt for denne typen saker. Høyesterett la til grunn at den nyere rettspraksisen fra EMD ikke tilsa noen endringer i kravet om at det må foreligge «særlig tungtveiende grunner» for å tillate adopsjon. Høyesterett presiserte videre vurderingstemaet i adopsjonssaker slik:

«Barnets beste er det viktigste og mest tungtveiende hensynet ved avgjørelsen av adopsjonsspørsmålet. Fordi adopsjon er et særlig inngripende og irreversibelt tiltak må det – på barnets hånd – foreligge særlig tungtveiende grunner som tilsier adopsjon. Disse grunnene må særlig holdes opp mot konsekvensene adopsjon i det konkrete tilfellet innebærer for barnets kontakt med sine biologiske foreldre. Hvor det har vært lite eller ingen kontakt mellom foreldre og barn, vil hensynet til beskyttelse av deres familieliv veie mindre enn hvor det har vært etablert et mer normalt familieliv.»

Etter en konkret helhetsvurdering kom Høyesterett til at adopsjon ville føre til en mer stabil og normal situasjon for gutten og ivareta hans behov for trygghet. Samlet sett forelå det særlige tungtveiende grunner som tilsa at adopsjon var klart bedre for gutten enn en fortsatt og langvarig fosterhjemsplassering. Vilkårene for adopsjon var derfor oppfylt.

Et grunnleggende prinsipp som også kunne vært nevnt i Høyesteretts gjennomgang av EMDs praksis, er at barnevernstiltak i utgangspunktet skal være midlertidige, og at alle barnevernstiltak skal gjennomføres med den målsetning om å gjenforene biologiske foreldre og barn. Dette hensynet er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis, og nevnes også i Mohamed Hasan v. Norge.