Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den femte av totalt 34 norske barnevernssaker som de siste årene er tatt inn til behandling i domstolen. Domstolen kom til at norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær etter omsorgsovertakelse var et brudd på foreldrenes rett til familieliv, men at selve omsorgsovertakelsen ikke var et brudd på denne rettigheten.

Klagen gjaldt et foreldrepar som fikk en jente i januar 2015. Barneverntjenesten hadde mottatt flere bekymringsmeldinger både før og rett etter fødselen. Etter samtykke fra mor ble det derfor ordnet plass til henne og barnet på et familiesenter. Etter en ukes opphold la barneverntjenesten til grunn at mor ikke lenger samtykket til plasseringen, og det ble derfor fattet akuttvedtak. Foreldrene ble gitt samvær en time annen hver uke. Etter begjæring fra barneverntjenesten fattet fylkesnemnda senere vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda la til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, og reduserte samværet til fire ganger i året. Foreldrene klaget vedtaket inn for tingretten, som opprettholdt fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Tingretten la til grunn at det var en rekke risikofaktorer knyttet til begge foreldrene, og at det derfor ikke var tilrådelig å tilbakeføre barnet. Retten la, som fylkesnemnda, til grunn at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig, at omfattende samvær ikke ville være i barnets interesse, og at formålet med samvær var at barnet skulle ha kjennskap til sitt biologiske opphav. Ettersom samværene hadde fungert fint, økte tingretten likevel samværene til seks ganger i året à to timer. Jenta ble senere tilbakeført til foreldrene i 2018.

Klagerne mente tingrettens beslutning om omsorgsovertakelse og begrensninger i samvær var urettmessige brudd på deres rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige. Alle barnevernstiltak skal derfor gjennomføres med en målsetting om at foreldre og barn skal kunne gjenforenes – den såkalte «gjenforeningsmålsetningen». EMD mente norske myndigheters beslutning om begrensninger i samvær i denne saken ikke var forenlige med dette prinsippet, og at dette utgjorde et brudd på EMK artikkel 8.

EMD la særlig vekt på at både Fylkesnemnda og tingretten baserte samværsfastsettelsen på at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. I stedet for å foreta en reell vurdering av mulighetene for en fremtidig gjenforening av foreldrene og barnet, ga de implisitt opp gjenforeningsmålsettingen uten å påvise hvorfor gjenforening ikke var til barnets beste. EMD påpekte videre at det er viktig at samværsomfanget understøtter gjenforeningsmålsettingen inntil myndighetene etter en grundig vurdering konkluderer med at slik gjenforening ikke lenger er forenlig med hensynet til barnets beste. I denne forbindelse understreket domstolen at det normalt sett ikke vil være i tråd med gjenforeningsmålsettingen dersom det går lang tid mellom samværene, som i denne saken. Det uttalte målet med samværene var i denne saken at barnet skulle ha kunnskap om hvem foreldrene var, ikke å bevare og styrke familiebåndene.

EMD påpekte svakheten ved at verken Fylkesnemnda eller tingretten konkret hadde begrunnet hvorfor det ville være i strid med barnets interesser å se foreldrene mer enn seks ganger i året i en sak med et normalt fungerende barn som utviklet seg adekvat for sin alder, og hvor det var positive tilbakemeldinger på samværene med foreldrene.

Når det gjaldt selve omsorgsovertakelsen, mente imidlertid EMD at norske myndigheter hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering, og at beslutningen om omsorgsovertakelse var tilstrekkelig begrunnet i relevante momenter. Norge ble derfor frifunnet for denne delen av klagen.

Det er alvorlig at norske myndigheter igjen er dømt for brudd på retten til familieliv i en barnevernssak. EMDs uttalelser i denne saken viser at det er behov for en grundig vurdering av om norsk praksis når det gjelder samvær etter omsorgsovertakelse er i samsvar med den gjenforeningsmålsettingen EMK krever.

Departementet har foreslått flere endringer i forslag til ny barnevernlov, som samlet sett bidrar til å styrke synligheten av tilbakeføringshensynet i norsk rett. NIM påpekte likevel i vår høringsuttalelse til lovforslaget at norsk praksis, hvor man i mange saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, bør vurderes opp mot tilbakeføringshensynet. Du kan lese hele NIMs høringsuttalelse her.

Høyesterett henviste i høst fire saker om barnevern til behandling i Høyesterett, og det er besluttet at disse sakene skal behandles i storkammer. De norske barnevernssakene EMD har avgjort så langt vil nok bli sentrale i Høyesteretts vurderinger i disse sakene.