I Danmark vakte det i fjor stor oppsikt at en livstidsdømt fengselsinnsatt hadde fått kjæreste i løpet av soningstiden. I lys av dette ble det det nylig sendt ut et lovforslag på høring som vil åpne for en innskrenking av livstidsdømtes muligheter til å komme i kontakt med omverdenen og inngå nye relasjoner mens de soner straff.
Det er forståelig at myndighetene ønsker å begrense innsattes muligheter til å ha kontakt med personer på utsiden av fengselet og til å påvirke de til å gjøre straffbare handlinger. Slike begrensinger må likevel alltid vurderes opp mot statens menneskerettslige forpliktelser.
Det menneskerettslige utgangspunktet er at retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet gjelder fullt ut for alle, også for personer i fengsel. Dette følger både av Grunnloven § 100 og § 102 og internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og 10. I retten til privatliv inngår blant annet retten til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker og med omverdenen. Ytrings- og informasjonsfriheten gir den enkelte rett til å meddele og motta opplysninger, ideer og budskap. Også de som ønsker å kommunisere med innsatte i fengsel har i utgangspunktet rett til dette.
Gjennom mulighet til å uttrykkelig seg og få innblikk i andres tanker og ideer, kan den enkelte utvikle seg som menneske og danne relasjoner. Muligheten til å utvikle relasjoner med andre mennesker kan for personer i fengsel være viktig for å bidra til rehabilitering. Kommunikasjon med innsatte kan for andre bidra til innsikt i hvordan forholdene i fengsel er, samt at det kan gi innsikt bakgrunnen for at den innsatte har endt opp i fengsel.
Soning i fengsel innebærer et stykke på vei ulike iboende begrensinger, noe som er en naturlig konsekvens av frihetsberøvelsen. Disse begrensingene knytter seg i første rekke til den praktiske utøvelse av rettighetene, for eksempel knyttet til tid, omfang og sikkerhetsforanstaltninger. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har blant annet fastslått at retten til privatliv i artikkel 8 ikke nødvendigvis sikrer en rett for innsatte til å kommunisere via internett eller sosiale medier, så lenge alternative kommunikasjonsmåter, slik som brev eller telefon, er tilgjengelig og tilstrekkelig.1Ciupercescu v. Romania (41995/14 og 50276/15), avsnitt 105, se også A.B v. Nederland (37328/97), avsnitt 92.
I det danske lovforslaget er det blant annet foreslått at de innsatte bare får ha kontakt med personer som de allerede hadde kontakt med før varetektsfengslingen, og at de må innhente tillatelse før de kan ytre seg i for eksempel podkaster eller sosiale medier om den forbrytelsen de er dømt for.
Selv om å sone i fengsel kan innebære iboende begrensinger i form av restriksjoner på tid og former for kommunikasjon, har EMD ved flere anledninger uttalt at spesielt strenge eller ytterligere former for restriksjoner vil kunne utgjøre et «inngrep» i retten til privatliv og ytring- og informasjonsfrihet2Se f.eks Boguslaw Krawczak v. Polen (24205/06) avsnitt 107 flg. Bruken av «inherent limitations» er likevel ikke alltid helt konsekvent i EMDs praksis..
For at staten skal kunne gjøre inngrep i innsattes rett til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet må tre vilkår være oppfylt; det kreves hjemmel i lov, at inngrepet oppfyller et lovlig formål og at det er forholdsmessig. Hver enkelt sak må vurderes individuelt og konkret.
At inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig innebærer at inngrepet må være egnet til å oppnå formålet og det må foreligge en rimelig avveining mellom de hensyn inngrepet skal sikre, den innsatte og de som eventuelt ønsker å kommunisere med den innsatte. Det vil ha vesentlig betydning i vurderingen om formålet kan nås på andre mindre inngripende måter.
Myndighetene kan typisk gripe inn i retten til privatliv og ytrings- og informasjonsfrihet for å ivareta viktige samfunnsformål, slik som kriminalitetsbekjempelse eller ivaretakelse av andres rettigheter. EMD har blant annet slått fast at formålet «beskyttelse mot kriminalitet og uro» kan legitimere et større inngrep overfor en person i fengsel enn overfor en person som ikke er frihetsberøvet.3Kwiek v. Polen (51895/99), avsnitt 48. Det er allikevel slik at restriksjoner i fengselshverdagen som går lenger enn det man normalt vil akseptere for en innsatt, kan utgjøre et ulovlig inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8.4Khodorkovskiy og Lebedev v. Russland (11082/06 og 13772/05) avsnitt 836
EMD har bygget på at hensynet til toleranse og åpenhet, som kjennetegner et demokratisk samfunn, innebærer at innsattes rettigheter ikke automatisk kan begrenses utelukkende basert på myndighetenes syn på hva allmenheten kan anse som støtende.5Frasik v. Polen (22933/02), avsnitt 93 Et eksempel på dette er saken Frasik mot Polen som gjaldt retten til å gifte seg etter EMK artikkel 12. Faktum i saken var at en innsatt ønsket å gifte seg, men fikk avslag med den begrunnelsen at forholdet ikke var av en slik kvalitet at ekteskap var berettiget. Domstolen konkluderte med krenkelse av artikkel 12. Kun det at myndighetene anså det som uakseptabelt, kunne ikke begrunne et inngrep i den innsattes rettigheter etter EMK.
Personer i fengsel er en utsatt og sårbar gruppe. Vi har i det siste sett at andelen psykisk syke i norske fengsler øker. Samtidig soner mange av de innsatte lengre straffer enn før, og en større andel av de innsatte er dømt for alvorlige lovbrudd.6Stortingsmelding Meld. St. 39 (2020-2021) Det er ikke noe som tyder på at en tilsvarende lov vil bli foreslått i Norge, men NIM vil understreke at ved begrensinger i rettighetene til personer i fengsel må det foretas en grundig vurdering av forholdet til statens menneskerettslige forpliktelser.