Pressefrihet og journalisters ytringsfrihet er en sentral del av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Kildevernet er en sentral komponent av dette. Kildevern betyr at en journalist eller redaktør ikke skal måtte oppgi hvem som har vært kilde for informasjon de har gitt dem i fortrolighet. I norsk rett er eksempelvis redaktører og journalister som hovedregel fritatt fra å opplyse politiet eller domstolene om identitet på deres anonyme kilder.
Kildevernet er, som ytringsfriheten ellers, ikke absolutt. Det kan gripes inn i retten dersom inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål, og inngrepet er nødvendig for å ivareta dette formålet. For kildevernet er denne vurderingen svært streng, og både Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har sjelden gjort unntak fra dette utgangspunktet.
Det tradisjonelle kildevernet gjelder gjerne situasjoner der en kilde i fortrolighet har gitt informasjon til en journalist, og hvor kilden ikke blir navngitt i en avisartikkel eller annet journalistisk arbeid. Med utviklingen av nye og internettbaserte medier har det oppstått nye situasjoner som ikke tidligere hadde vært behandlet av domstolene. To dommer fra henholdsvis Høyesterett og EMD gjelder hvorvidt kildevernet kan gjelde for brukere av kommentarfelt på nyhetsnettsteder.
Runestein-saken – Rt. 2010 s. 1381
Den første er den såkalte Runestein-saken i Høyesterett. Under en artikkel på nettstedet DinSide om sjeldne arkeologiske funn hadde en anonym bruker kommentert at han hadde funnet en sjelden runestein, og ikke aktet å levere denne til myndighetene slik han hadde plikt til etter kulturminneloven. Kort tid etter kommenterte han videre at steinen var solgt på eBay. Politiet påla mediehuset å utlevere personens IP-adresse slik at de kunne spore ham opp, noe mediehuset nektet.
Høyesterett fant at leserinnleggene måtte anses som en integrert del av nettstedets redaksjonelle verk, fordi det ble foretatt en såkalt «samtidsredigering» av innlegg fra redaksjonens side. Altså ble kommentarene kontrollert og redigert, og uønskede ytringer ble redigert bort. Høyesterett fant videre at innlegget inneholdt kritikk av lovreguleringen av privatpersoners funn av fredete kulturminner. På denne måten kunne redaktøren fortsatt påberope seg kildevernet.
Videre vurderte Høyesterett om unntaket fra kildevernet kunne komme til anvendelse, altså om vektige samfunnsinteresser tilsa at brukerens identitet skulle gis, om dette var av vesentlig betydning for sakens oppklaring, og til sist om en interesseavveining tilsa at vilkårene for vitneplikt var oppfylt. Selv om utlevering var den eneste måten å oppklare saken på, måtte det foretas en interesseavveining av hensynet til medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter på den ene siden, og hensynet til å oppklare ulovlig besittelse og salg av kulturminne på den annen. Selv om sistnevnte var et vektig hensyn, fant Høyesterett at kildevernet, både etter norsk rett og etter EMK artikkel 10, skulle praktiseres strengt. Den langsiktige effekten av å gjøre unntak fra kildevernet – den såkalte «chilling effect» tilsa at nettstedet ikke burde pålegges å utlevere kilden. Det forelå derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å pålegge vitneplikt.
Standard Verlagsgesellschaft MBH v. Østerrike (nr. 3)
I en ny dom går EMD i noe tilsvarende retning som Høyesterett. Standard Verlagsgesellschaft MBH v. Østerrike (nr. 3) gjaldt et avisnettsted og debattforum som ble pålagt å utlevere identifiserende informasjon om personer som hadde publisert støtende kommentarer på deres nettsted. Nettstedet anførte at brukerdataene var beskyttet av kildevernet på samme måte som forfattere av et leserbrev ville vært. Myndighetene anførte på sin side at informasjon publisert av brukere på debattforumet sto i en prinsipielt annen stilling enn opplysninger som fremkom når nettstedet selv var publisist.
EMD fant at pålegget utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 10. EMD fant, til forskjell fra Høyesterett, at ettersom kommentarene var rettet mot allmennheten og ikke til en journalist, kunne ikke det tradisjonelle kildevernet for journalister komme til anvendelse. Det var imidlertid en forbindelse mellom publiseringen av artikler og kommentarer tilknyttet disse artiklene. På denne måten var nettstedets overordnede funksjon å fremme åpen diskusjon om temaer av allmenn interesse, og dermed beskyttet av pressefriheten. Å pålegge nettstedet å utlevere informasjonen ville derfor ha en «chilling effect» på ønsket om å delta i offentlig debatt. EMD uttalte videre at retten til å være anonym etter EMK ikke er absolutt, men at anonymitet gjerne kan være en måte å unngå represalier eller uønsket oppmerksomhet på. Dermed kunne anonymitet være en måte å fremme fri meningsflyt, ideer og informasjon, særlig på nett. EMD fant videre at slik anonymitet ikke ville være effektivt hvis ikke nettstedet kunne forsvare brukernes anonymitet.
Dermed var pålegget et inngrep i EMK artikkel 10, og måtte oppfylle vilkårene om lovhjemmel, formålstjenlighet og forholdsmessighet for å være rettmessig. Vilkåret om lov og formålstjenlighet var klart oppfylt. Når det gjaldt forholdsmessigheten, fant EMD at kommentarene verken gjaldt hatefulle ytringer eller voldsoppfordringer, men dreide seg om to politikere i en politisk debatt av allmenn interesse. Nasjonale domstoler hadde ikke i tilstrekkelig grad vektet de ulike hensynene mot hverandre, særlig hadde de ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor hensynene som begrunnet pålegget skulle vektes tyngre enn hensynene som tilsa at nettstedet skulle bevare brukernes anonymitet. Dermed var forholdsmessighetsvilkåret ikke oppfylt.
Oppsummering
Avgjørelsene viser at innlegg i kommentarfelt kan være omfattet av kildevernet etter norsk rett. Etter EMDs praksis er det ikke gitt at slike faller innenfor det tradisjonelle kildevernet, dersom slike kommentarer er rettet mot allmennheten og ikke mot en journalist. Man kan kanskje hevde at en som publiserer en slik kommentar ikke kan ha samme forventninger til kildevern som der en person kontakter en journalist i fortrolighet. Likevel kan man etter EMDs praksis ha en beskyttelsesverdig interesse av å forbli anonym. Rettspraksis viser at det uansett må foretas en avveining av hensynet til ytringsfriheten på den ene siden, og hensynene som begrunner utlevering av informasjonen på den andre siden. Hensynet til å motvirke «chilling effect», enten det gjelder kilders ønske om å kontakte journalister eller brukeres ønske om å delta i offentlig debatt mer generelt, vil stå sentralt i begge vurderingene.