Kronikk av Jenny Sandvig, fagdirektør NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 18. april 2023.
Menneskerettsdomstolen kan styrke demokratiet i klimaspørsmål og beskytte sårbare individer mot livstruende og irreversibel skade.
I en kommentar i DN 10. april spår Kjetil Wiedswang at avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) i pågående saker om klima kan få «eksplosiv politisk kraft» til fremme av et «elitedrevet politisk» klimastrev på tvers av folkeviljen.
Hans analyse bygger på uriktige premisser, og konklusjonen blir derfor gal.
For det første: Det er ikke riktig at de eldre kvinnene i den første klimasaken for EMD bare mener at hetebølger som følge av klimaendringer er helseskadelige. Klagen deres er forankret i forskning som viser at heten i Sveits allerede tar liv. Bare i Zürich har minst 1700 mennesker allerede mistet livet til hete, som såkalte attribusjonsstudier med høy sikkerhet tilskriver klimaendringene.
Selv i Oslo kan 46 prosent av heterelaterte dødsfall fra 1991 til 2016 tilskrives klimaendringer, cirka 158 dødsfall.
Eldre kvinner er den befolkningsgruppen som, ved siden av spedbarn og gravide kvinner, er mest sårbare for å miste livet i slik hete. Ettersom dødeligheten fra ekstrem hete øker eksponentielt ved ytterligere oppvarming, og tilpasningstiltak påviselig gir fånyttes beskyttelse, krever klagerne at Sveits kutter utslipp for å begrense oppvarmingen til maksimalt 1,5 grader.
For det andre: Det stemmer ikke at utslippskutt for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader vil påtvinge Sveits et politisk mål staten ikke ønsker selv. Tvert imot har Sveits og 193 andre stater, inklusive Norge, forpliktet seg til 1,5-gradersmålet. Overfor EMD argumenterte Sveits også for at befolkningen ønsker at dette målet nås.
Domstolskontroll med om staten kutter utslipp som nødvendig for å nå et temperaturmål det er politisk enighet om, vil muliggjøre demokratisk ansvarliggjøring og informere offentlig debatt om planlagte kutt er tilstrekkelige. Det styrker demokratiet.
Uansett, dersom nåværende flertall bruker opp det gjenværende karbonbudsjettet, vil det uunngåelig innsnevre det politiske handlingsrommet og rettighetene til yngre generasjoner. Beskyttelse av lik demokratisk handlefrihet og rettigheter over tid krever derfor kontroll av utslippskutt nå.
For det tredje: Det er ikke riktig at de fleste tilsvarende søksmål reist for nasjonale domstoler har hatt negativt utfall for saksøkerne. Tvert om. De fleste søksmål reist for europeiske nasjonale domstoler med krav om kutt i utslipp har ført frem. Domstoler i Tyskland, Nederland, Belgia, Irland, Frankrike og Storbritannia har alle gitt saksøkerne medhold i at statene må kutte mer eller planlegge bedre for utslippskutt frem til netto null.
Slutningen om at en dom fra nederlandsk høyesterett i 2019 kan forklare et lokalvalg i 2023 er også besynderlig. Det dommen gikk ut på var at Nederland måtte kutte minst 25 prosent innen utgangen av 2020 målt mot 1990 for å sikre nederlandske innbyggeres liv og helse, i samsvar med FNs klimapanels reduksjonsbane for utviklede land. Det har nederlandske myndigheter fullt ut fulgt opp (mens Norge i samme periode kuttet 4,7 prosent).
Dommen foreskrev intet om kutt etter 2020, ei heller i hvilke sektorer eller på hvilken måte utslippene skulle ned. Dette er politiske valg. Dommen forklarer dermed ikke fremveksten av et politisk opposisjonsparti tuftet på motstand mot et spesifikt kutt i nitrogenoksider fra landbruket flere år senere.
I en nylig sak der forurensning over tid forårsaket forhøyet sykelighet i befolkningen, stilte EMD krav om at staten aktsomt kuttet utslipp for å beskytte egne innbyggeres rett til fysisk integritet. De øverste domstoler i Tyskland og Nederland har avklart at tilsvarende gjelder for kutt av klimagassutslipp der, også basert på retten til liv. Det gjenstår å se om EMD vil bekrefte denne tolkningen i saken mot Sveits, og i påfølgende saker mot Frankrike og andre europeiske stater, inklusive Norge.
Wiedswangs konklusjon om at dommere dømmer, ressurser avgjør, kan uansett ikke stå seg. I en rettsstat dømmer dommere nettopp fordi ressurser ikke alltid avgjør rett fra galt.
Særlig gjelder det grunnleggende rettigheter gitt til beskyttelse av sårbare individer og mindretall.
For ordens skyld: Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er sammen med alle andre nasjonale institusjoner for menneskerettigheter i Europa tredjepart i nevnte klimasaker for EMD.