Kronikk av lederne for de fem nordiske menneskerettighetsinstitusjonenen. Opprinnelig publisert i Altinget 4. november.
4. november markerer ikke bare 75-årsjubileet for Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Vi står også overfor et historisk press på den regelbaserte orden, som krever tydelig nordisk støtte. Nå.
Et kjennetegn ved krisetider er at grenser flyttes. Ikke bare de fysiske, men også de juridiske, moralske og politiske. Ord som tidligere samlet, blir plutselig omstridte. Institusjoner som lenge har vært garantister for stabilitet og sikkerhet, opplever press. Grunnleggende rettigheter, som før har vært universelle og selvfølgelige, trekkes i tvil. Det urokkelige er ikke lenger fast forankret. Det selvinnlysende er ikke lenger en selvfølge.
I disse årene er også menneskerettighetene kommet under angrep. De liberale demokratiene er på retur, og flere autoritære regimer styrker sin posisjon. Den internasjonale rettsorden er under et historisk press – også fra verdenshjørner som vanligvis har vært tro mot denne ordenen. Selv Europarådet, som ble født som en del av det europeiske freds- og stabilitetsprosjektet, ser nå sine grunnpilarer – Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) – bli angrepet innenfra av sine egne medlemsland.
Vår tid er ved et reelt veiskille mellom de kreftene som ønsker fred, stabilitet og en internasjonal rettsorden, og de som ikke ønsker det. Dette er en utfordring vi må ta på det største alvor. Fra de nordiske regjeringene. Fra nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner som våre. Fra de stadig mer pressede nordiske sivilsamfunnene. For de internasjonale institusjonene som til sammen utgjør det livsnødvendige sikkerhetsnettet som hver dag beskytter rettighetene til millioner av nordiske borgere.
Med andre ord: Vi må alle se innover og bli enige om at det er nå det gjelder. At det er nå vi må være beredt til å stå opp for den internasjonale rettsorden.
To viktige milepæler
Debatten er aktuell av flere grunner. Denne uken markerer vi 75-årsjubileet for Den europeiske menneskerettskonvensjon, som i tiår – og i takt med tiden – har beskyttet individets menneskerettigheter. Domstolens avgjørelser har utvidet beskyttelsen av europeeres ytringsfrihet, av homofiles rettigheter og av forståelsen av hva som i dag utgjør en familie.
Milepælen faller i et år som også markerer 80-årsjubileet for FN – et system som reiste seg i kjølvannet av andre verdenskrig, bygget på internasjonalt samarbeid og et globalt ønske om fred og sameksistens. At også dette systemet utsettes for press – både fra stormakter som setter makt over rett, og fra demokratiske regjeringer som begynner å omtale internasjonale konvensjoner som utfordringer snarere enn vern – bør bekymre oss.
De to milepælene er ikke bare påminnelser om fortiden, men minner oss også om hvorfor våre land i det hele tatt begynte å bygge felles institusjoner: erkjennelsen av at varig fred og sikkerhet ikke kan bygges på maktbalanser alene – det krever et rettslig fundament, sterke institusjoner og felles spilleregler.
Europarådet og EMK ble de første grunnsteinene i dette europeiske freds- og stabilitetsprosjektet. I tre kvart århundre har de bidratt til å forene tidligere fiender, gjenoppbygge rettssystemer, styrke demokratier og beskytte borgere mot vilkårlig makt. De har gjort Europa mer stabilt, tryggere og mer menneskelig.
Men den ordenen som har tjent oss så godt, er ikke lenger gitt. FN-systemet hindres altfor ofte i å handle. USA har trukket seg fra sentrale menneskerettighetsorganer. Ungarn vender Den internasjonale straffedomstolen ryggen. Kina og Russland undergraver overvåkingsmekanismer og lammer FNs sikkerhetsråd. Og her i Europa møtes menneskerettsdomstolen i Strasbourg med økende mistillit – også i land som i tiår har nytt godt av dens beskyttelse.
Norden må være svært tydelig
Som de nasjonale menneskerettighetsinstitusjonene i Danmark, Norge, Sverige, Finland og Island deler vi en dyp bekymring. For når institusjonene som beskytter menneskerettighetene svekkes, forsvinner ikke bare en juridisk struktur – men også den stabiliteten som vår fred, sikkerhet og velstand bygger på.
Derfor bør de nordiske landene nå stå urokkelig fast. Hvis man virkelig ønsker å reformere konvensjonene eller domstolen, bør det skje fra innsiden – gjennom dialog, diplomati og samarbeid mellom medlemslandene. Ikke gjennom offentlige trusler om utmeldelse eller likegyldighet overfor domstolens avgjørelser, slik vi har sett fra mer autoritære regimer som bruker kritikk som påskudd for å svekke rettsstatens rammer. Man kan ikke forsvare demokratiet ved å bryte ned de institusjonene som holder det sammen.
De nordiske landene har – som små og åpne samfunn – en helt spesiell interesse i å bevare en sterk, regelbasert internasjonal orden. Når rett erstattes med makt, er det ikke stormaktene som betaler prisen. Det er de mindre statene. For Danmark, Sverige, Norge, Finland og Island er menneskerettighetene, folkeretten og de internasjonale institusjonene ikke abstrakte idealer, men konkrete sikkerhetspolitiske garantier. Det er de som gir vår stemme tyngde, også når vi står overfor langt større aktører. Et Norden uten en sterk internasjonal rettsorden ville ganske enkelt vært et mer utsatt Norden.
For å si det helt tydelig: Menneskerettighetene er ikke et politisk valg man kan velge etter bekvemmelighet. De er en del av Europas sikkerhetsnett – vårt felles forsvar mot vilkårlig makt og politisk forfall. Derfor bør reformvilje ikke forveksles med reformangrep. Tvert imot bør de nordiske landene bruke sin tyngde til å styrke de fora som allerede finnes – ikke minst Europarådets organer.
Det er nå vi må vise at Norden fortsatt kan være den stemmen i verden som insisterer på at individets rett og sikkerhet henger sammen. Det krever mot å stå fast når andre tviler. Og det krever lederskap å bruke sin stemme når det virkelig gjelder.
De neste årene vil avgjøre om vi får et sterkere internasjonalt fellesskap, eller et mer fragmentert Europa. Derfor bør de nordiske regjeringene være tydelige. Stå fast på de institusjonene som gjennom 75 år har gjort vår del av verden mer stabil, friere og mer rettferdig. Stå fast på at her går det en tydelig grense som vi er klare til å forsvare.
- Kai Spurkland, direktør, Norges institusjon for menneskerettigheter
- Louise Holck, direktør, Institut for menneskerettigheder, Danmark
- Fredrik Malmberg, direktør, Institutet för mänskliga rättigheter, Svergie
- Jarna Petman, direktør, Human Rights Centre, Finland
- Margrét María Sigurðardóttir, Mannréttindastofnun Íslands