Abdi Ibrahim mot Norge (I)

Om dommen

Klagerens barn ble plassert i fosterhjem hos en kristen familie og klager ble gitt begrenset samvær med barnet. Senere ble det truffet vedtak om fratakelse av klagers foreldreansvar og adopsjon av barnet til fosterforeldrene. Klager var somalisk statsborger og muslim. Myndighetene forsøkte først å finne en somalisk eller muslimsk fosterfamilie, men kom til at det viktigste var å finne et hjem som kunne møte barnets ekstraordinære omsorgsbehov. Klageren mente at omsorgsovertakelsen og den senere adopsjonen krenket hennes rett til familieliv etter EMK art. 8 og rett til religionsfrihet etter art. 9.

Domstolens vurdering 

EMD understreket at omsorgsovertakelse av barn normalt kun skal være et midlertidig tiltak. Det overordnede formålet skal være tilbakeføring og gjenforening av den biologiske familien. Domstolen fant at nasjonale myndigheter i liten grad hadde gjennomført reelle tiltak for å gjenforene klageren og sønnen på lang sikt før tvangsadopsjon ble besluttet. At adopsjonsbeslutningen ble begrunnet med den begrensede kontakten mellom klageren og sønnen de siste årene ble også kritisert av Domstolen, da det begrensede samværet som var fastsatt i saken var i strid med retningslinjene oppstilt i EMDs praksis. Det ble også uttalt at ved begrenset samvær vil samværet i liten grad være egnet til å vise hvordan fremtidig kontakt vil kunne være mellom biologisk forelder og barn. Det var svakheter ved lagmannsrettens begrunnelse og bevisvurdering for en så inngripende beslutning. På bakgrunn av dette var ikke klagerens interesser blitt ivaretatt på en tilstrekkelig god måte, og det forelå et brudd på art. 8.