Hammern mot Norge

Om dommen

Saken gjaldt en mann som søkte erstatning fra staten, etter først å ha blitt siktet for å ha begått ulike seksuelle overgrep mot ti barnehagebarn, for deretter å bli frifunnet i lagmannsretten. Lagmannsretten påla staten å betale erstatning etter straffeprosessloven § 445 og § 446, men avslo erstatning i henhold til § 444, fordi det ifølge domstolen ikke var sannsynliggjort at han ikke hadde begått handlingene som lå til grunn for tiltalen. Klageren anket til Høyesterett, der anken ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Klageren hevdet at domstolens begrunnelse for å avvise erstatningskravet var i strid med uskyldspresumpsjonen etter artikkel 6 nr. 2, og viste til at han ble frifunnet for straffbare forhold.

Domstolens vurdering

EMD konkluderte med at selv om vurderingene i erstatningssaken ikke utgjorde en strafferettslig siktelse mot klageren, var erstatningssaken i lov og praksis sammenflettet med straffesaken, og derfor var artikkel 6 nr. 2 anvendelig. Ifølge domstolen var lagmannsretten avgjørelse et uttrykk for mistanke mot anklagedes uskyld til tross for at han var frifunnet. Domstolen fant at selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg forsøkte å sikre at frifinnelsen ikke ble undergravd ved å understreke at avslag på erstatning ikke påvirket frifinnelsen, var dette utilstrekkelig for å sikre uskyldspresumpsjonen. Domstolen konkluderte derfor med at det forelå brudd på artikkel 6.