K.O. og V.M. mot Norge

Om dommen

Barnevernet overtok omsorgen for et spedbarn, og foreldrene ble gitt begrenset samvær med barnet. Etter behandling i tingretten og forgjeves anke til lagmannsretten og Høyesterett, ble saken klaget inn for EMD hvor foreldrene mente at omsorgsovertakelsen og det lave samværsomfanget var i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

Domstolen fant at omsorgsovertakelsen ikke utgjorde et brudd på EMK art. 8, men konkluderte med at det lave samværsomfanget krenket art. 8. Uttalt at både nasjonale myndigheter og domstolenes begrunnelse for langsiktig plassering av omsorgen hos barnevernet var for generell i denne saken og burde ha vært utdypet. Videre viste Domstolen til at et svært begrenset samvær basert på en langsiktig omsorgsovertakelse krever en grundig vurdering av om tilbakeføring til biologiske foreldre vil være i tråd med barnets interesser og barnets beste. I denne saken var barnet normalt utviklet og de gjennomførte samværene hadde fungert godt, og myndighetenes begrunnelse for å likevel begrense samværene var derfor ikke grundig nok.