M.F. mot Norge

Om dommen

Klageren ble fratatt omsorgen for et barn, og besøksretten ble satt til tre ganger i året, to timer per gang. Klageren mente at prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen krenket art. 8, og at den begrensede besøksretten ikke tilrettela for gjenforening i fremtiden.

Domstolens vurdering

Domstolen viste først til tidligere praksis i barnevernssaker, blant annet retningslinjene oppstilt i Strand Lobben og andre mot Norge og senere avgjørelser. Deretter pekte Domstolen på at den rettslige prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen hadde vært grundig og bredt vurdert, og at klageren hadde blitt tilstrekkelig involvert og hatt mulighet til å fremme sine interesser. Omsorgsovertakelsen krenket derfor ikke art. 8. Når det kom til samværsomfanget påpekte Domstolen at det kan være forhold som begrunner et begrenset samvær, men i denne saken bygget ikke samværsomfanget på en grundig vurdering av mulighetene for fremtidig gjenforening med biologisk familie – samværet var kun fastsatt på bakgrunn av en generell vurdering av barnets behov for stabilitet. Det begrensede samværet krenket derfor retten til familieliv etter art. 8.