Ringvold mot Norge

Om dommen

Klager ble dømt til å betale erstatning til fornærmede i en sak om seksuallovbrudd, til tross for at han ble frifunnet for straffbare forhold. Høyesterett fant at bevisene tilfredsstilte beviskravet om at seksuelle overgrep hadde funnet sted, samt at det var klart at klageren var overgriperen. Denne avgjørelsen var truffet uavhengig av avgjørelsen i straffesaken. Klageren hevdet at avgjørelsen innebar krenkelse av retten til å antas uskyldig inntil det motsatte er bevist etter EMK art. 6 nr. 2, og viste til at han ble dømt til å betale erstatning til tross for å ha blitt frifunnet i straffesaken om samme forhold.

Domstolens vurdering

EMD understreket at erstatningsansvar i henhold til norsk rett kan pålegges uavhengig av straffeansvar. Erstatningskravet ble vurdert som en sivil sak, selv om bevismateriale fra straffesaken ble brukt. Domstolen vurderte at en frifinnelse i straffesaken ikke nødvendigvis hindret et sivilrettslig erstatningsansvar, siden bevisbyrden i sivile saker er mindre streng enn i straffesaker. Dette er i tråd med praksis i flere konvensjonsstater som tillater sivilrettslig ansvar til tross for en strafferettslig frifinnelse. EMD påpekte at formålet med erstatning primært var å kompensere for skaden og lidelsen til offeret, og beløpet ble vurdert som rimelig basert på skaden. Domstolen anerkjente at erstatningssaken ikke var en direkte fortsettelse av straffesaken, og derfor ikke kunne betraktes som en ny straffesiktelse etter frifinnelsen. Konklusjonen fra EMD var at artikkel 6 nr. 2 ikke gjaldt for erstatningskravet, da det sivilrettslige ansvaret ikke var en konsekvens av den strafferettslige prosessen. På bakgrunn av dette forelå det ingen krenkelse av bestemmelsen.