Y. mot Norge

Om dommen

Saken gjaldt en mann som i lagmannsretten ble frifunnet for vold, seksuelle overgrep og drap, men som likevel ble dømt til å betale erstatning til avdødes foreldre. Dommen ble anket til Høyesterett, som endte opp med å avvise anken. Klageren hevdet brudd på retten til å antas uskyldig inntil det motsatte er bevist etter artikkel 6 nr. 2, og viste til at han ble dømt til å betale erstatning til tross for å ha blitt frifunnet for straffbare forhold.

Domstolens vurdering

EMD bekreftet at begrepet «straffesiktelse» har en selvstendig definisjon som baseres på nasjonal rett, sakens natur, og typen og alvorlighetsgraden av straffen man risikerer å pådra seg. I denne saken ble erstatningskravet betraktet som en sivil sak under nasjonal rett, selv om retten til kompensasjon var koblet til den strafferettslige saken. Videre konkluderte EMD med at saksforhold og bevis fra den strafferettslige saken ikke medførte at kompensasjonssaken skulle betraktes som en straffesiktelse. Motsatte konklusjon ville ifølge domstolen forhindre offeret fra å kreve kompensasjon, noe som ville ha utgjort en vilkårlig og uforholdsmessig begrensning i fornærmedes rett til rettferdig rettergang. Likevel fant EMD at språket som ble brukt av domstolene i saken, bidro til tvil angående frifinnelsen og skapte en tilstrekkelig kobling til de strafferettslige prosedyrene, i strid med uskyldspresumpsjonen. Domstolen konkluderte derfor med at det forelå brudd på artikkel 6.