Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i to norske barnevernssaker. Domstolen kom til at norske myndigheter hadde krenket mødrenes rett til familieliv ved å tillate adopsjon i den ene saken, og ved å opprettholde en omsorgsovertakelse og nekte moren samvær samt å holde barnets adresse skjult i den andre.

Den Europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Foto: Ollo/iStock photo

Abdi Ibrahim v. Norge

Den ene saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2009 med en liten gutt. Etter opphold på et familiesenter, ble det i 2010 besluttet omsorgsovertakelse. I 2014 ble det besluttet at gutten skulle adopteres bort til fosterfamilien, som var en kristen familie, mot morens vilje. Klager mente at norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv, og at beslutningen om å adoptere bort barnet til en kristen familie var et brudd på hennes eller barnets religionsfrihet.

EMD kom til at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter hadde gjort lite for å arbeide for en eventuell fremtidig gjenforening av mor og barn før de besluttet et så inngripende tiltak som adopsjon, og fremhevet at i slike tilfeller kan ikke en beslutning om adopsjon baseres på at det er svak tilknytning mellom mor og barn. EMD la videre vekt på at det var lite i sakens faktiske grunnlag som tilsa at enhver kontakt mellom mor og barn ville få så negative konsekvenser i et langsiktig perspektiv at man på adopsjonstidspunktet kunne fastslå at det ville være i barnets interesse å bryte alle bånd mellom mor og barn. Det fremsto også som om lagmannsrettens begrunnelse fokuserte mer på potensielle negative konsekvenser av at barnet ble returnert til mor enn på å begrunne behovet for å kutte all kontakt mellom mor og barn.

A.S. v. Norge

Den andre saken gjaldt spørsmål om en beslutning om opprettholdelse av omsorgsovertakelse, nektelse av samvær og å holde et barns adresse skult innebar en krenkelse av en mors rett til familieliv. Det hadde vært bekymringsmeldinger allerede fra før fødselen, og det var satt i gang flere hjelpetiltak, både før og etter omsorgsovertakelsen. Tingretten mente at mors omsorgskompetanse ikke hadde bedret seg, og opprettholdt derfor omsorgsovertakelsen. Barnet hadde hatt sterke reaksjoner etter samvær, og det ble derfor også besluttet at det ikke skulle være samvær, og at barnet adresse skulle holdes skjult.

EMD mente også her at den norske beslutningsprosessen som ledet frem til at omsorgsovertakelsen ble opprettholdt, mor nektet samvær og barnets adresse holdt skjult, ikke var god nok sett i lys av hvor inngripende barnevernsvedtak det var tale om. Domstolen la særlig vekt på at norske myndigheter allerede ved omsorgsovertakelsen la til grunn at plasseringen ville bli langvarig og «sementerte» situasjonen med et restriktivt samværsomfang. EMD uttalte videre at saker hvor foreldre på grunn av sin personlighet ikke anses å ha tilstrekkelig omsorgsevne er krevende fordi vurderingene i stor grad basere seg på vage og subjektive kriterier. Viktigheten av et oppdatert og bredt faktagrunnlag ved så inngripende tiltak ble også fremhevet, ikke minst i saker hvor foreldrene anfører at det har skjedd en positiv endring i deres omsorgsevne. I denne saken mente EMD at tingretten hadde sett bort fra alle bevis i morens favør uten nærmere begrunnelse, og at det var lagt lite vekt på det svært begrensede samværsomfanget. Mors begjæring om en ny sakkyndig vurdering av hennes omsorgsevne, og en begjæring om at en psykolog skulle observere henne i samspill med barnet, var heller ikke tatt til følge. Tingrettens vurdering var derfor primært basert på fosterforeldrenes vurdering av barnets utvikling og reaksjoner etter samvær. EMD mente også tingrettens standpunkt om årsakene til barnets reaksjoner etter samvær var mangelfullt begrunnet.

Disse to dommene følger opp flere av de samme signalene som kan utledes av to dommer som ble avsagt av EMD tidligere i høst, og hvor Norge også ble domfelt. Det er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis at alle omsorgsovertakelser skal regnes som midlertidige, og at alle barnevernstiltak skal gjennomføres med en målsetting om at barn og foreldre skal kunne gjenforenes. EMD fremhever i den ene av dommene som ble avsagt i dag at det må foretas en grundig vurdering, hvor også statens positive plikt til å arbeide for gjenforening av foreldre og barn hensyntas, før det kan konkluderes på om en omsorgsovertakelse vil bli langvarig eller ikke. Norsk praksis hvor man i flere saker på et tidlig stadium tar stilling til om det er en langvarig plassering eller ikke, og i stor grad tilpasser samværsomfanget etter dette, må vurderes opp mot disse signalene fra domstolen. Du kan lese mer om NIMs vurderinger av de to sakene som ble avgjort tidligere i høst her og her.