Menneskerettighetsforsvarere står overfor økende utfordringer i mange deler av verden, inkludert Europa. I juni arrangerte OSSE og ENNHRI årets utgave av NHRI Academy, blant annet med deltakelse fra NIM. Målet var å identifisere utfordringer og risikoer for menneskerettighetsforsvarere, og styrke innsatsen for å støtte dem.
Hvem er menneskerettighetsforsvarere?
Menneskerettighetsforsvarere er enkeltpersoner, grupper eller organisasjoner som arbeider for å fremme og beskytte menneskerettighetene. De kan være aktivister, journalister, advokater, forskere, kunstnere eller medlemmer av sivilsamfunnsorganisasjoner. Noen ganger omfatter begrepet også ansatte i offentlige myndigheter eller privat sektor, så lenge de arbeider for å fremme menneskerettighetene. Verden over gjør menneskerettighetsforsvarere en avgjørende innsats for at menneskerettighetene skal realiseres av alle.
Ifølge FN-erklæringen om menneskerettighetsforsvarere fra 1998 har alle rett til å arbeide for menneskerettigheter, og statene har ansvar for å legge til rette for dette. Selv om erklæringen ikke er rettslig bindende, er menneskerettighetsforsvareres arbeid beskyttet av grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og foreningsfrihet. Ifølge FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere er det et kriterium for å regnes som menneskerettighetsforsvarer at vedkommende anerkjenner menneskerettighetene i henhold til FNs verdenserklæring og andre sentrale menneskerettighetskonvensjoner, og at disse gjelder for alle, også andre enn gruppen man selv representerer. Et annet viktig kriterium er at menneskerettighetsforsvarere bruker fredelige midler i sitt arbeid.
Under økende press
I mange land utsettes menneskerettighetsforsvarere for alvorlige trusler. Organisasjonen Frontline International overvåker trusler mot menneskerettighetsforsvarere verden over, og rapporterer om minst 324 dokumenterte drap på menneskerettighetsforsvarere verden over i 2024, samt økende grad av kriminalisering av menneskerettighetsorganisasjoner og innskrenkninger i retten til å holde fredelige demonstrasjoner. CIVICUS, en sammenslutning av sivilsamfunnsorganisasjoner som årlig vurderer spillerommet til sivilsamfunnet, anslo i 2024 at sivilsamfunnet er under alvorlig angrep i over halvparten av verdens land, med kun 40 land der handlingsrommet for sivilsamfunnet vurderes som «fritt».
Også flere steder i Europa er det blitt vanskeligere å jobbe for å beskytte menneskerettighetene siste tiåret. Dette gjelder især land som går i autoritær retning, men det betyr ikke at andre land går fri. Også i mer stabile demokratier ser vi tiltak som begrenser sivilsamfunnets handlingsrom.
Erfaringen fra senere år viser at innskrenkninger av handlingsrommet for menneskerettighetsforsvarere gjerne følger bestemte mønstre, som gjør det mulig å identifisere noen felles elementer:
- Stigmatisering og svertekampanjer bidrar til å underminere menneskerettighetsforsvareres legitimitet, og svekke tilliten til deres arbeid
- Begrensninger på deltakelse: Tilgang til eller reell deltakelse i beslutningsprosesser og offentlige arenaer begrenses
- Økonomiske og juridiske hindringer: Begrensninger på finansiering og juridiske hindringer, slik som inngripende NGO-lover som krever omfattende registrering for organisasjoner som mottar utenlandsk støtte. Strategiske rettssaker mot sivilsamfunnsorganisasjoner (SLAPPs) som har en nedkjølende effekt.
- Kriminalisering med formål om å gjøre menneskerettighetsarbeid ulovlig og illegitimt, for eksempel gjennom antiterrorrlovgivning
- Trusler, arrestasjoner og vold utgjør alvorlige trusler mot menneskerettighetsforsvarere og deres arbeid, mange steder.
I flere tiår har Norge spilt en aktiv rolle internasjonalt i arbeidet for menneskerettighetsforsvarere, og ledet bl.a. arbeidsgruppen som utarbeidet FN-erklæringen om menneskerettighetsforsvarere i 1998. I 2025 vedtok FNs menneskerettighetsråd en resolusjon som anerkjenner de digitale utfordringene menneskerettighetsforsvarere står overfor, og som oppfordrer til tiltak for å beskytte dem mot digitale trusler.
Situasjonen i Norge
Selv om Norge har et godt utgangspunkt, er landet ikke upåvirket av internasjonale trender. For å sikre at sivilsamfunnet kan operere fritt, er det viktig å sikre opprettholdelse av gode økonomiske og rettslige rammer. En spørreundersøkelse fra NIM i 2019 viste at arbeidsforholdene for menneskerettighetsforsvarere generelt ble vurdert som gode. Likevel rapporterte flere om erfaringer med trakassering, diskriminering, vilkårlige handlinger eller utilbørlige hindringer av sitt arbeid, til og med vold og trusler. Undersøkelsen avdekket også at flere opplevde utfordringer med å få finansiering til visse temaer, som rettssikkerhet, arbeid for personer med funksjonsnedsettelse og fattigdomsbekjempelse.
Hele rapporten kan du lese her:
NHRI Academy
Nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner som NIM har en viktig rolle å spille i beskyttelsen av menneskerettighetsforsvarere, og har en unik posisjon som brobyggere mellom sivilt samfunn og myndigheter. I tillegg til å utgjøre en viktig møteplass for erfaringsutveksling, bidro årets utgave av NHRI Academy til å styrke institusjonenes kapasitet til å bruke sine mandater for å overvåke, beskytte og fremme menneskerettighetsforsvareres rettigheter i nasjonale kontekster. Gjennom opplæring og erfaringsutveksling fikk deltakerne verktøy til å identifisere risikoer, overvåke lovgivning og utvikle anbefalinger for å sikre et trygt handlingsrom for menneskerettighetsforsvarere. Årets akademi kan også fungere som et utgangspunkt for videre samarbeid om tematikken mellom menneskerettighetsinstitusjoner.