Avgjørelsen H.A. mot Norge ble publisert i dag.
Barnas far, som var klager i saken, mente at beslutningen om ikke å tilbakeføre barna, samt begrensninger i samværet mellom dem, innebar et brudd på retten til familieliv etter EMK artikkel 8.
Faren mente blant annet at omsorgsovertakelsen ikke ble behandlet som et midlertidig tiltak, at myndighetene ikke hadde gjort nok for å legge til rette for gjenforening og at hans omsorgsevne ikke var tilstrekkelig kartlagt. Han mente også at vurderingen av hjelpetiltak var mangelfull og at tilsyn under samvær gjorde samværssituasjonen kunstig.
Omsorgsovertakelsen skjedde i 2015, og siste avgjørelse i norsk rett er fra våren 2021. I løpet av denne perioden var det praktisert ulike samværsordninger i saken. Lagmannsretten fastsatte til slutt samværet til fire ganger årlig, under tilsyn. Det er særlig denne siste avgjørelsen som er gjenstand for EMDs behandling.
EMDs vurdering
Når det gjaldt spørsmålet om tilbakeføring, vurderte EMD om myndighetene hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for å opprettholde omsorgsovertakelsen. Domstolen viste særlig til at barna manglet en trygg tilknytning til far, at de viste negative reaksjoner i forbindelse med samvær, og at de selv ønsket å bli boende i fosterhjemmet.
EMD kom til at myndighetene hadde begrunnet beslutningen godt nok – det var «relevant og sufficient reasons».
Når det gjaldt samværet, vurderte EMD begrensningene ekstra nøye – med «stricter scrutiny». Klageren mente det var urimelig at retten hadde lagt vekt på at han fortsatte å utfordre omsorgsovertakelsen i rettssystemet. Her gir EMD en prinsipiell påminnelse: foreldrene har rett til å bruke rettslige virkemidler for å få vurdert gjenforening, og det skal i utgangspunktet ikke brukes mot dem.
Samtidig understreket EMD at dette ikke var et avgjørende argument i saken for lagmannsretten. Den hadde særlig basert seg på barnas sterke negative reaksjoner både før og etter samvær, og deres frykt for å måtte flytte fra fosterhjemmet. Gjenforeningsmålet var ikke implisitt forlatt, barnevernet kunne senere øke samværet, og det var basert på barnets beste i den konkrete situasjonen:
«In particular, the domestic courts, and the High Court in particular, cannot be said to have implicitly given up the goal of family reunification as the ultimate goal at an early stage in the circumstances […]. The Court observes that the High Court emphasised that the established contact regime had provided for a minimum of contact, based the contact regime on the best interests of the children at the relevant time in the light of the adverse and stress reactions they had displayed […].” (avsnitt 33)
Avgjørelsen viser at EMD godtar restriktive samværsregimer, også der gjenforeningsmålet ikke er forlatt, så lenge prosessen og begrunnelsen er god og transparent, og viktigst: at det er til barnets beste i den helt konkrete situasjonen.
Samværsbegrensningene var altså forholdsmessige og nødvendige, og saken ble avvist.
Historikk
Denne høsten avsluttet Europarådets ministerkomité sin oppfølging av hvordan Norge har etterlevd en rekke norske barnevernssaker fra EMD. NIM skrev i forrige uke nettsak om hva EMD og Europarådet mener om de norske barnevernssakene i dag:
I januar 2024 kommuniserte domstolen fem saker til Norge. Når en sak er kommunisert, betyr det at klagen sendes videre til Norge for at staten skal svare. Spørsmålet EMD stilte var om det hadde skjedd en krenkelse av klagernes rett til familieliv i strid med EMK artikkel 8. Domstolen henviste særlig til avgjørelsene Strand Lobben og andre mot Norge, K.O. og V.M. mot Norge og A.L. og andre mot Norge.
H.A. mot Norge er altså én av disse kommuniserte avgjørelsene, som nå er avvist. En annen av dem, T.J. mot Norge, ble strøket fra listen november 2024.
Fortsatt er det tre kommuniserte saker igjen på denne listen.