Saken har vært gjennom flere rettsrunder. Oslo tingrett frifant staten, og lagmannsretten forkastet først anken. Høyesterett slo senere fast at menneskerettighetsspørsmålene likevel måtte behandles. Nå har altså lagmannsretten behandlet saken på nytt.
I anken til lagmannsretten mente kvinnen for det første at alle psykiatriske tvangsinngrep er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) – tolket i lys av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). For det andre mente hun at tvangsinngrepene hun var blitt utsatt for, brøt med EMK og SP.
Les hele dommen på lovdata.no her.
Lagmannsrettens konklusjoner
Lagmannsretten konkluderte med at menneskerettighetene ikke forbyr all tvangsbehandling eller alle tvangsmidler i psykiatrien – heller ikke tvangsmedisinering med antipsykotika.
Når det gjaldt den konkrete tvangen kvinnen var utsatt for – tvangsmedisinering og ett tilfelle av isolasjon – mente imidlertid lagmannsretten at menneskerettighetene var brutt. Lagmannsretten viser til at «rettsikkerhetsgarantiene som loven og forskriften gir anvisning på, ikke ble oppfylt».
Det var altså ikke selve lovverket lagmannsretten mente var konvensjonsstridig, men mangel på rettssikkerhet i den konkrete saken.
Kvinnen ble tilkjent saksomkostnader for to instanser på totalt 2,2 millioner kroner. Lagmannsretten begrunnet dette blant annet med sakens prinsipielle natur og fordi den ble ført som «en pilotsak for å avklare rammene for tvang under tvungent psykisk helsevern».
Dommen er ennå ikke rettskraftig.
Lagmannsretten vurderte særlig tre problemstillinger i saken:
1. Er det norske lovverket om tvangsmedisinering i psykisk helsevern i strid med menneskerettighetene?
Lagmannsretten vurderte først om det norske regelverket for tvangsmedisinering er i tråd med menneskerettslige krav, og om menneskerettighetene inneholder et absolutt forbud mot psykiatriske tvangsinngrep. Retten fant at menneskerettighetene ikke forbyr alle former for tvangsbehandling, heller ikke tvangsmedisinering med antipsykotika. Samtidig krever både EMK, SP og CRPD at all tvangsbehandling er underlagt strenge vilkår og rettsikkerhetsmekanismer. Retten viste i sin gjennomgang blant annet til NIMs rapport «Inkorporering av CRPD i norsk rett» fra 2022, som kom til samme konklusjon.
Lagmannsretten konkluderte med at det norske regelverket for tvangsmedisinering oppfyller menneskerettslige krav. Når det gjelder vilkårene for bruk av tvang, baserte retten konklusjonen blant annet på at loven krever at medisineringen må være medisinsk nødvendig, og at de gunstige effektene klart må oppveie ulempene ved tvangsbruken. Lagmannsretten fant at kunnskapsgrunnlaget ikke gir grunnlag for at disse vilkårene aldri vil være oppfylt.
Lagmannsretten fant også at rettsikkerhetsgarantiene i norsk rett knyttet til tvangsmedisinering er i tråd med menneskerettighetene. Dette inkluderer kravene til saksbehandling, klageadgangen til statsforvalteren og adgangen til domstolsprøving. Retten påpekte imidlertid svakheter ved statsforvalterens kontroll av tvangsvedtak, inkludert at statsforvalteren ikke er uavhengig og i flere tilfeller ikke oppfyller sin rolle som klageorgan i tilstrekkelig grad. Dette innebærer ifølge retten at domstolen må gjøre en særlig grundig vurdering av om rettssikkerhetsgarantiene er oppfylt i den konkrete saken.
Heller ikke når det gjelder isolasjon og skjerming, fant lagmannsretten at det er motstrid mellom norsk rett og menneskerettighetene.
2. Fant retten menneskerettsbrudd i den konkrete saken?
Lagmannsretten kom til at tvangsmedisineringen og ett tilfelle av isolasjon krenket både forbudet mot nedverdigende behandling, retten til privatliv og vernet mot diskriminering etter blant annet EMK og SP.1Forholdene utgjorde krenkelse av både EMK artikkel 2 og SP artikkel 7, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 og EMK artikkel 14 og SP artikkel 26, også lest i lys av CRPD artiklene 2, 5 og 12.
I den konkrete vurderingen så lagmannsretten først på en rekke vedtak om tvangsmedisinering. Etter psykisk helsevernloven kan legemiddelbehandling bare gjennomføres med legemidler «som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger”.2Psykisk helsevernloven § 4-4 andre ledd bokstav a tredje setning, jf. § 4-2.
Lagmannsretten pekte på flere konkrete forhold som gjorde at tvangsmedisineringen krenket menneskerettighetene:
- Mangel på konkret avveining. Vedtakene var gjort ved avkrysning på et standardskjema, uten en konkret og skriftlig vurdering av om fordelene ved tvangsmedisineringen klart veide tyngre enn ulempene. To av dommerne påpeker riktig nok at journalen viser at det i praksis var gjort slike vurderinger, basert på lang erfaring med kvinnens sykdomsforløp.
- Manglende vedtak om bruk av fysisk tvang. Det skulle vært fattet et eget vedtak før kvinnen kunne holdes fast under tvangsmedisineringen.3Psykisk helsevernloven § 4-8 andre ledd bokstav d.
- Manglende vurdering av graden av fysisk tvang. Graden og formen av fysisk tvang ved medisineringen burde blitt vurdert som en del av avveiningen av fordeler mot ulemper, særlig i lys av opplysninger om tidligere voldtekt.
- Svikt i klagebehandlingen. Én av klagene på tvangsmedisineringsvedtaket ble aldri avgjort av fylkesmannen (nå statsforvalteren). Pårørendes klage ble heller ikke behandlet, og i en annen klagesak tok fylkesmannen bare stilling til ett av lovens vilkår.
Lagmannsretten vurderte også flere tilfeller av isolasjon.4Kortvarig anbringelse bak stengt eller låst dør, uten personale til stede. Psykisk helsevernloven § 4-8. Ett av vedtakene ble ansett å krenke menneskerettighetene fordi det var knapt begrunnet og fremsto som uklart hvorfor det ikke var et alternativ å forlate rommet og la kvinnen være der alene, uten isolasjon. I to andre situasjoner mente retten at vedtakene var forholdsmessige, og dermed ikke i strid med menneskerettighetene. Retten viser blant annet til at kvinnen utgjorde en reell fare for andre, og at det ikke fantes mindre inngripende og egnede alternativer.
3. Kan staten saksøkes når det er helseforetaket som har trådt feil?
Lagmannsretten vurderte også hvorvidt staten kan saksøkes for påståtte konvensjonsbrudd der handlingene det er snakk om er begått av et helseforetak. Staten anførte i saken at den ikke er rett saksøkt, og viste til at tvangen ble utført av et helseforetak, som er et eget rettssubjekt, jf. helseforetaksloven § 6.
Lagmannsretten delte ikke statens syn, og konkluderte med at «[s]taten har det overordnede ansvaret for at konvensjonsvernet overholdes og kan ikke organisere seg bort fra dette gjennom foretaksmodellen.» Lagmannsretten fant derfor at kvinnen kunne saksøke staten for brudd på EMK og SP for krenkelser som skyldes handlinger utført av et helseforetak.