EMD-dommer mot Norge

Om dommen

Saken gjaldt seks klager over adopsjon etter omsorgsovertakelse, også etter EMK artikkel 8. En av sakene gjaldt også klage over brudd på EMK artikkel 6 og 9.

Domstolens vurdering

EMD fant krenkelse av EMK artikkel 8 i samtlige saker, og viste i hovedsak til tidligere saker mot Norge, herunder Strand Lobben.

Om dommen

Saken gjaldt adopsjon mot en forelders vilje etter omsorgsovertakelse.

EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 8.

Om dommen

Saken gjaldt to klager over fastsettelsen av samvær etter omsorgsovertakelse.

Domstolens vurdering

EMD fant krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8 i begge sakene. Begrunnelsen hviler på tidligere rettspraksis mot Norge hvor det har blitt utmålt svært lavt samvær mellom barn og biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse uten tilstrekkelig tungtveiende grunner.

Om dommen

Klagerne mente at omsorgsovertakelse av et barn og begrensninger i samværet krenket retten til respekt for familieliv etter EMK art. 8. De mente også at saken ikke var behandlet innen rimelig tid og at dette var en krenkelse av art. 6.

Domstolens vurdering 

Domstolen viste til prinsippene for barnevernssaker utviklet i EMDs praksis, blant annet i saken Strand Lobben og andre mot Norge. Domstolen fant at begrunnelsen for omsorgsovertakelsen i denne saken var tilstrekkelig grundig. Når det kom til samværsomfanget uttalte Domstolen at et så begrenset samvær ikke er forenelig med målet om gjenforening mellom barn og biologisk familie.  Frem til det er gjort grundige undersøkelser som viser at gjenforening ikke er kompatibelt med barnets beste, skal samværet være av et omfang som støtter målsetningen om familiegjenforening, så lenge dette ikke påfører barnet en urimelig byrde. Det forelå derfor en krenkelse av art. 8. Domstolen pekte også på at begrunnelsen for det begrensede samværet i saken hadde store likhetstrekk med tidligere saker mot Norge hvor EMD har funnet at det forelå et brudd på art. 8. Når det gjaldt saksbehandlingstiden fant Domstolen at det ikke var skjedd en krenkelse av art. 6. Sakens kompleksitet og betydning for klagerne, og at den hadde vært vurdert i flere runder, nødvendiggjorde tidsbruken.

Om dommen

Klageren mente at omsorgsovertakelse av hennes to biologiske barn, samt avgjørelsen om å frata henne foreldreretten og samværsretten, utgjorde en krenkelse av retten til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Det ble vist til prinsippene som er utviklet i Domstolens praksis rundt barnevernssaker, deriblant i saken Strand Lobben og andre mot Norge. EMD uttalte at nasjonale domstoler hadde gitt en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsene. Særlig klagerens publisering og medieomtale av sensitiv informasjon om barna ble ansett å nødvendiggjøre inngrepet. Domstolen påpekte også at omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldrerett ikke var irreversibelt eller permanent på samme måte som adopsjon. Domstolen kom også til at fratakelse av samværsretten var tilstrekkelig begrunnet, og merket seg at barna hadde hatt svært negative reaksjoner på samvær og uttrykt et klart ønske om å ikke ha samvær. Samlet sett kom Domstolen til at det ikke forelå en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Storkammeret behandlet anke over EMDs tidligere avgjørelse i saken, hvor kammeret hadde kommet til at nasjonale myndigheter ikke hadde gjort et reelt forsøk på familiegjenforening mellom klageren og hennes biologiske barn før de tillot adopsjon av barnet, og at dette krenket art. 8. Klageren mente også at adopsjonen ikke ivaretok hennes og barnets religiøse og kulturelle bakgrunn, i strid med retten til religionsfrihet etter art. 9.

Domstolens vurdering

Et av spørsmålene Storkammeret måtte ta stilling til, var forholdet mellom EMK art. 8 og art. 9 i den konkrete saken. Domstolen uttalte at plasseringen av barnet i et kristent fosterhjem inngikk i klagen om krenkelse av familieliv etter art. 8, og at det var mest nærliggende å behandle saken etter art. 8 med art. 9 som tolkningsfaktor. Domstolen uttalte at adopsjon kun kan tillates i eksepsjonelle tilfeller, og at myndighetene må forsøke å gjenforene og ivareta relasjonen mellom biologisk familie så langt dette er forenelig med barnets beste. Fordi det hadde vært lite kontakt mellom klageren og barnet kunne erfaringer etter de få gjennomførte møtene kun få begrenset vekt i vurderingen av hva som var til barnets beste. EMD mente også at den samlede prosessen som ledet frem mot adopsjon ikke hadde ivaretatt klagerens ønske om at barnet skulle kjenne sin kulturelle og religiøse opprinnelse. Samlet sett var det ikke lagt tilstrekkelig vekt på klagerens og barnets felles interesse i å opprettholde kontakt, og det forelå derfor et brudd på art. 8.

Om dommen

Klageren mente fratakelse av hans foreldrerett for sønnen og senere adopsjon av sønnen krenket hans rett til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering

EMD viste til prinsipper for barnevernssaker som følger av tidligere praksis, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Videre pekte EMD på at nasjonale myndigheter hadde hatt et begrenset faktagrunnlag for vurderingene, ettersom det ikke var innhentet oppdatert sakkyndigrapport i saken, og at nasjonale domstoler i stor grad hadde bygget generell forskning som talte for adopsjon. Domstolen presiserte at det må gjøres individuelle vurderinger av barnet og foreldrenes situasjon for å vurdere om adopsjon mot foreldrenes ønske er bedre for barnet enn å bo langvarig i fosterhjem i den konkrete saken. På bakgrunn av dette kom Domstolen til at klagerens interesser ikke i tilstrekkelig grad var ivaretatt i saken. Domstolen påpekte også at biologiske foreldres potensielle fremtidige bruk av rettsmidler ikke automatisk kan tale for adopsjon uten en konkret vurdering. På bakgrunn av disse forholdene forelå det en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Klageren ble fratatt omsorgen for et barn, og besøksretten ble satt til tre ganger i året, to timer per gang. Klageren mente at prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen krenket art. 8, og at den begrensede besøksretten ikke tilrettela for gjenforening i fremtiden.

Domstolens vurdering

Domstolen viste først til tidligere praksis i barnevernssaker, blant annet retningslinjene oppstilt i Strand Lobben og andre mot Norge og senere avgjørelser. Deretter pekte Domstolen på at den rettslige prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen hadde vært grundig og bredt vurdert, og at klageren hadde blitt tilstrekkelig involvert og hatt mulighet til å fremme sine interesser. Omsorgsovertakelsen krenket derfor ikke art. 8. Når det kom til samværsomfanget påpekte Domstolen at det kan være forhold som begrunner et begrenset samvær, men i denne saken bygget ikke samværsomfanget på en grundig vurdering av mulighetene for fremtidig gjenforening med biologisk familie – samværet var kun fastsatt på bakgrunn av en generell vurdering av barnets behov for stabilitet. Det begrensede samværet krenket derfor retten til familieliv etter art. 8.

Om dommen

Klageren var biologisk mor til to barn. Det ble besluttet omsorgsovertakelse av barna, og klageren mente dette krenket hennes rett til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

Domstolen oppstilte innledningvis retningslinjene som følger av tidligere saker om barnevern for Domstolen, deriblant i Strand Lobben og andre mot Norge. EMD viste så til at saken var blitt prøvd i flere instanser, og at klageren var blitt tilstrekkelig involvert i prosessen. Det ble vektlagt at barna muligens var utsatt for vold av klagerens partner, og at barna hadde uttrykt tydelige ønsker om å ikke bli gjenforent med den biologiske moren. Det forelå ikke et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Biologiske foreldre ble fratatt foreldreretten til et barn, som senere ble adoptert uten deres samtykke. Klageren, barnets far, mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD startet med å vise til sin omfattende praksis i barnevernssaker, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Videre ble det fremhevet at nasjonale domstoler hadde avslått en forespørsel fra klageren om å vurdere hans omsorgsevner på nytt, og at den begrensede besøksretten forut for adopsjonen gjorde det vanskelig å etablere en emosjonell tilknytning mellom klageren og barnet. Disse forholdene gjorde at prosessen som ledet frem mot fratakelse av foreldreretten og adopsjon ikke i tilstrekkelig grad hadde sikret klagerens interesser. Videre påpekte EMD at biologiske foreldres mulige bruk av rettsmidler i fremtiden ikke i seg selv kan vektlegges som et argument for adopsjon.

Om dommen

Et barn ble plassert i fosterhjem og klageren (mor til barnet) fikk rett til seks besøk i året på to timer hver. Klageren mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

Innledningsvis viste EMD til retningslinjene som følger av Domstolens egen praksis, deriblant i Strand Lobben og andre mot Norge. EMD uttalte så at begrunnelsen for omplassering av barnet var relevant og tilstrekkelig grundig, og dette utgjorde følgelig ikke en krenkelse. Når det kom til besøksretten uttalte Domstolen at selv om den var enig i at omsorgsovertakelsen så ut til å bli langvarig, var det for tidlig å gi opp målet om gjenforening på sikt mellom barnet og biologisk mor. Ved vurderingen av besøksretten var det kun vektlagt at barnet skulle kjenne sin biologiske bakgrunn, mens det ikke var vurdert om besøksretten ville ivareta gjenforeningsmålet. Dermed utgjorde den begrensede besøksretten en krenkelse av EMK art. 8.

Om dommen

Et par ble fratatt foreldreretten til barnet sitt og besøksretten ble satt til fire timer årlig. De biologiske foreldrene mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD startet med å vise til sin omfattende praksis i barnevernssaker, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Når det kom til omsorgsovertakelsen fant Domstolen at nasjonale myndigheter ikke hadde krenket art. 8, fordi det var foretatt grundige vurderinger av hva som ville være best for barnet og hvilke omsorgsevner de biologiske foreldrene hadde. Domstolen gikk videre til å vurdere besøksbegrensningen, og uttalte at et så begrenset antall timer besøk ikke er egnet til å ivareta målet om gjenforening mellom barn og biologiske foreldre. Myndighetene hadde ikke foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering av muligheten for senere gjenforening, og besøksbegrensningen utgjorde derfor et brudd på art. 8.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Klagerne mente at en langvarig omsorgsovertakelse av deres to yngste sønner utgjorde en krenkelse av deres rett til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD viste til retningslinjene for slike vurderinger oppstilt i Domstolens praksis, blant annet i Strand Lobben og andre mot Norge. Videre uttalte Domstolen at den hadde forståelse for akuttplasseringen av barna i fosterhjem i denne saken, men at det var utfordringer knyttet til myndighetenes fremgangsmåte ved omsorgsovertakelsen. Domstolen pekte på at det så ut til at beslutningen om omsorgsovertakelsen av de to yngste sønnene var et resultat av forhold som i stor grad knyttet seg til storebrorens omsorgssituasjon, ikke deres. Domstolen viste også til at myndighetene tidlig hadde lagt til grunn at omsorgsovertakelsen skulle være langvarig, og dermed ikke tilrettelagt for en gjenforening med foreldrene. Samlet utgjorde dette et inngrep i klagernes rett til familieliv etter EMK art. 8.

Om dommen

Klagerne i saken var et foreldrepar og deres biologiske barn. Da barnet var lite ble det vedtatt omsorgsovertakelse og plassering av barnet i fosterhjem, og foreldrene fikk begrenset samvær med barnet. Det ble senere besluttet tvangsadopsjon av barnet til fosterforeldrene, hvor de biologiske foreldrene ble gitt begrenset rett til kontakt med barnet i etterkant av adopsjonen. Klagerne mente dette krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD tok utgangspunkt i Storkammerets vurdering i saken Strand Lobben og andre mot Norge, og uttalte blant annet at dersom det skjer en omsorgsovertakelse skal gjenforening med biologisk familie være målet fra starten av omplasseringen, og det må treffes tiltak for å tilrettelegge for dette. Myndighetene må etter art. 8 foreta en balansert interesseavveining, hvor hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt, men hvor familiebånd bare kan brytes ved helt ekstraordinære omstendigheter. Domstolen uttalte videre at myndighetene i denne saken allerede fra den første omsorgsovertakelsen av barnet hadde lagt til grunn at den skulle være langsiktig. At de biologiske foreldrene fikk en så begrenset samværsrett gjorde at det fremsto som målet om gjenforening mellom dem og barnet ble gitt opp på et tidlig tidspunkt. Domstolen uttalte at en slik beslutning krever en meget detaljert og veloverveid vurdering. Staten hadde gjennom prosessen ikke oppfylt sin positive plikt til å tilrettelegge for gjenforening mellom biologiske foreldre og barn, og det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Barnevernet overtok omsorgen for et barn, og det ble fastsatt et begrenset samvær mellom klageren (barnets mor) og barnet. Senere ble klageren fratatt samværsretten, ilagt kontaktforbud med barnet og ble nektet informasjon om hvor barnet oppholdt seg. Klageren mente dette var i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD viste til at statene har en positiv forpliktelse til å sørge for at omsorgsovertakelse av barn i utgangspunktet skal anses som et midlertidig tiltak. Det skal i de aller fleste tilfeller, med mindre det foreligger ekstraordinære omstendigheter, være et overordnet mål om tilbakeføring og gjenforening av den biologiske familien på sikt. Uttalt at statene må balansere rettighetene til barn og rettighetene til barnets foreldre etter EMK art. 8. Domstolen fant at beslutningsprosessene i saken hadde vært mangelfulle. Nasjonale domstoler hadde et for snevert bevisgrunnlag og burde hatt grundigere begrunnelser for vurderingene som ble foretatt. Dette hadde ført til at klagerens interesser ikke ble tilstrekkelig ivaretatt, og det forelå en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Klagerens barn ble plassert i fosterhjem hos en kristen familie og klager ble gitt begrenset samvær med barnet. Senere ble det truffet vedtak om fratakelse av klagers foreldreansvar og adopsjon av barnet til fosterforeldrene. Klager var somalisk statsborger og muslim. Myndighetene forsøkte først å finne en somalisk eller muslimsk fosterfamilie, men kom til at det viktigste var å finne et hjem som kunne møte barnets ekstraordinære omsorgsbehov. Klageren mente at omsorgsovertakelsen og den senere adopsjonen krenket hennes rett til familieliv etter EMK art. 8 og rett til religionsfrihet etter art. 9.

Domstolens vurdering 

EMD understreket at omsorgsovertakelse av barn normalt kun skal være et midlertidig tiltak. Det overordnede formålet skal være tilbakeføring og gjenforening av den biologiske familien. Domstolen fant at nasjonale myndigheter i liten grad hadde gjennomført reelle tiltak for å gjenforene klageren og sønnen på lang sikt før tvangsadopsjon ble besluttet. At adopsjonsbeslutningen ble begrunnet med den begrensede kontakten mellom klageren og sønnen de siste årene ble også kritisert av Domstolen, da det begrensede samværet som var fastsatt i saken var i strid med retningslinjene oppstilt i EMDs praksis. Det ble også uttalt at ved begrenset samvær vil samværet i liten grad være egnet til å vise hvordan fremtidig kontakt vil kunne være mellom biologisk forelder og barn. Det var svakheter ved lagmannsrettens begrunnelse og bevisvurdering for en så inngripende beslutning. På bakgrunn av dette var ikke klagerens interesser blitt ivaretatt på en tilstrekkelig god måte, og det forelå et brudd på art. 8.

Om dommen

Barnevernet overtok omsorgen for et spedbarn, og foreldrene ble gitt begrenset samvær med barnet. Etter behandling i tingretten og forgjeves anke til lagmannsretten og Høyesterett, ble saken klaget inn for EMD hvor foreldrene mente at omsorgsovertakelsen og det lave samværsomfanget var i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

Domstolen fant at omsorgsovertakelsen ikke utgjorde et brudd på EMK art. 8, men konkluderte med at det lave samværsomfanget krenket art. 8. Uttalt at både nasjonale myndigheter og domstolenes begrunnelse for langsiktig plassering av omsorgen hos barnevernet var for generell i denne saken og burde ha vært utdypet. Videre viste Domstolen til at et svært begrenset samvær basert på en langsiktig omsorgsovertakelse krever en grundig vurdering av om tilbakeføring til biologiske foreldre vil være i tråd med barnets interesser og barnets beste. I denne saken var barnet normalt utviklet og de gjennomførte samværene hadde fungert godt, og myndighetenes begrunnelse for å likevel begrense samværene var derfor ikke grundig nok.

Om dommen

Saken var en ankebehandling i EMDs storkammer av saken Strand Lobben med flere mot Norge som ble avgjort i avdeling i 2017. Spørsmålet var om det var et brudd på EMK art. 8 at klageren mistet foreldreretten for sønnen og at sønnen ble adoptert av fosterforeldrene mot klagerens vilje.

Domstolens vurdering

Storkammeret delte seg i et flertall og et mindretall, hvor flertallet kom til at det forelå et brudd på EMK art. 8. Uttalt at myndighetene for ensidig hadde lagt vekt på hensynet til barnet, fremfor å forsøke å balansere dette hensynet opp mot hensynet til å ivareta de biologiske familiebåndene. Saksbehandlingen og bevisbedømmelsen av de nasjonale domstolene ble også kritisert som mangelfull.

Les mer om dommen her.

Om dommen

Et foreldrepar ble fratatt omsorgen for sitt barn da det var noen måneder gammelt. Etter omsorgsovertakelsen hadde foreldrene i starten blitt gitt rett til samvær med barnet. Senere besluttet tingretten at klageren (barnets mor) og barnets far ikke hadde rett til samvær med barnet, under henvisning til at det forelå en stor risiko for bortføring samt hensynet til barnets beste. Etter å ikke ha fått medhold i lagmannsretten eller Høyesterett, brakte klageren saken inn for EMD og mente at samværsnektelsen krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD understreket at hensynet til barnets beste skal veie tyngst når det kommer til beslutninger om omsorg og samvær mellom foreldre og barn. Domstolen fant at den nasjonale beslutningsprosessen hadde vært grundig og bred, med flere behandlinger i rettssystemet hvor også senere utvikling i saken var tatt stilling til. Klageren hadde fått mulighet til å være tilstrekkelig involvert i saksgangen og kunne slik ivareta sine interesser. Lagmannsrettens avgjørelse hadde imidlertid ikke fokusert på en fremtidig gjenforening av barnet og klageren, og det forelå en risiko for at barnet helt kunne miste kontakten med sin mor i fremtiden. I denne saken ble en slik adskillelse tillagt ekstra vekt fordi dette også kunne føre til at barnet ble fremmedgjort overfor sin rom-identitet. På bakgrunn av dette kom EMD til at negative langsiktige virkninger ved at barnet mistet kontakt med moren, og statens positive plikt til å iverksette tiltak for å fremme en slik kontakt ikke hadde blitt tillagt tilstrekkelig vekt. Det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Saken gjaldt omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon av klagers barn. Spørsmål i saken var hvorvidt vedtakene var i strid med EMK art. 8. Bakgrunnen for vedtaket om adopsjon var en lengre prosess i Barnevernet med grunnlag i at faren var voldelig, og at moren var ute av stand til å beskytte barna mot volden. Familiesituasjonen var, i følge EMD, «svært spesiell» og var bl.a. preget av mange voldsepisoder og et forsøk på bortføring av barna.

Domstolens vurdering 

EMD understreket at avgjørelser på barnevernsområdet ofte er irreversible. Hensynet til å unngå vilkårlige inngrep vil derfor være tungtveiende. Ved vurderingen av vedtakenes forholdsmessighet tok EMD utgangspunkt i klagerens mulighet til å involvere seg i beslutningsprosessen. Klageren var representert av advokat og var tilstede under behandlingen av saken i alle instanser. Domstolen konkluderte med det forelå en forsvarlig beslutningsprosess. EMD fant ikke grunn til å tvile på vurderingene foretatt av nasjonale myndigheter vedørende den konkrete omsorgssituasjonen. Videre fant EMD at myndighetenes vedtak om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon var tråd i prinsippet om barnets beste. EMD understreket at tvangsadopsjon kun skal finne sted i særlige unntakstilfeller. I denne saken fremstod situasjonen som svært spesiell. Den ødelagte familierelasjonen og de tidligere fosterhjemsplasseringene tilsa at vedtaket var forholdsmessig.

Om dommen

Mor ble fratatt omsorg for barnet tre uker etter fødsel, da hennes omsorgsevne ble ansett for å være for dårlig. Tingretten besluttet i 2012 at fosterforeldrene skulle få adoptere gutten, og mors anke til lagmannsrett og Høyesterett ble avvist.

Domstolens vurdering 

EMD konkluderte med at tingretten hadde foretatt gode vurderinger, og at det ikke forelå brudd på retten til familieliv. At mor nå var gift og hadde fått et til barn hun har omsorg for betyr ikke at hun kan gi sin førstefødte det han trenger, da han ble ansett for å være et særlig sårbart barn. Han hadde også vært plassert hos fosterforeldrene i 3,5 år da tingrettsdommen falt, og en de facto endring av livstilværelsen ville ikke være til «barnets beste». Dissens 4-3.

Om dommen

Klageren var mor til to barn, som var halvbrødre. Hun var diagnostisert med en hyperkinetisk forstyrrelse, og hadde en historie med psykiatrisk behandling. Hennes eldste sønn bodde i fosterhjem hos hennes foreldre. Hennes yngste sønn ble plassert i beredskapshjem utenfor familien. Saken gjaldt plasseringen av klagers yngste sønn utenfor familien og hvorvidt dette var i strid med hennes rett til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8.

Domstolens vurdering

Domstolen vurderte om inngrepet var «necessary in a democratic society», og viste til at barnets beste måtte være det mest tungtveiende hensynet. Nasjonale domstoler hadde foretatt en tilfredsstillende avveining av hva som var best for den yngste sønnen. Blant annet var det tillagt vekt at moren hadde ulik følelsesmessig tilknytning til de to sønnene, hvilken kunne være et problem for begge sønnene.

Les en lengre gjennomgang av dommen i vår rappport: «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet»

Om dommen

Klageren var biologisk mor til en gutt. På grunn av mistanker om klagerens rusmisbruk og barnemishandling vedtok fylkesnemnda å frata klageren foreldreansvaret og samtykket til fosterforeldrenes adopsjon i 2005. Vedtaket ble stadfestet av domstolene (HR-2007-732-A). Klageren anførte at vedtaket utgjorde en krenkelse av hennes rett til respekt for familieliv under artikkel 8.

Domstolens vurdering

Det forelå ekstraordinære omstendigheter i saken som kunne rettferdiggjøre de omtvistede tiltakene. Gutten hadde bodd nesten hele livet i fosterhjem, og adopsjon kunne gi han trygghet og stabilitet. Adopsjon var også i tråd med guttens ønske.

Om dommen

Saken springer ut av et samlivsbrudd. Barnefaren hadde omsorgsansvaret for barna. Moren forsøkte å kreve foreldreansvaret for barna, og anførte at barnefaren var voldelig. Moren sendte en bekymringsmelding til barnevernet og politianmeldte barnefaren. Barnevernet innledet en undersøkelsessak mot barnefaren. Barnefaren anla søksmål ved Stavanger tingrett og hevdet at barnevernet ikke har hjemmel for å foreta en undersøkelsessak mot han. Tingretten avviste søksmålet på bakgrunn av reglene om manglende rettslig interesse. Lagmannsretten og Høyesterett kom til tilsvarende resultat.  

Barnefaren klagde inn staten til EMD. Han anførte at barnevernstjenesten krenket EMK art 8, om retten til privat- og familieliv. Videre anførte han at de norske domstolers avvisning av saken utgjorde en krenkelse av hans rett til rettferdig rettergang etter EMK art 6.     

Domstolens vurdering

EMD kom til at det ikke forelå noen krenkelse av EMK artikkel 8. De påpekte at en undersøkelsessak var nødvendig for å ivareta barnas rettigheter etter EMK artikkel 8 nr. 2. Undersøkelsen måtte gjennomføres for å vurdere hvorvidt barnevernet skulle iverksette andre tiltak. Dette var innenfor statens skjønnsmargin.  

Når det gjaldt EMK art 6, presiserte EMD at rettigheten ikke er absolutt. Det avgjørende er om innskrenkningene forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. EMD kom til at den begrensende domstolsprøvingen av barnevernets undersøkelsessak var konvensjonsmessig, blant annet med henvisning til at undersøkelsessak utføres av hensyn til barnets beste. Domstolen viste blant annet til at Høyesterett hadde foretatt en realitetsvurdering, noe som innebar at klageren fikk prøvd sin sak for domstolene.  

Om dommen

Etter at barnevernsmyndighetene hadde fratatt en mor omsorgen for datteren kort tid etter fødselen, ble hun fratatt foreldreansvaret og retten til samvær i forbindelse med varig plassering av datteren i fosterhjem med siktemål om adopsjon. Klagen gjaldt flere forhold: (1) urettferdig behandlingen av saken i nemnda, (2) lovligheten av selve omsorgsovertakelsen, og (3) fratakelsen av foreldreansvar og besøksrett.

Domstolens vurdering

Krenkelse av art. 8 i punkt (3): EMD uttalte at tiltak som ikke var i samsvar med målet om gjenforening, kun burde anvendes i ekstraordinære tilfeller, og bare kunne rettferdiggjøres hvis de var motivert av et dominerende hensyn til barnets beste.¹Rt. 2001 s. 14: Uttalt at samværsretten, som var beskyttet av EMK, måtte utvides i lys av EMD-praksis.