EMD-dommer mot Norge

Om dommen

Saken gjaldt seks klager over adopsjon etter omsorgsovertakelse, også etter EMK artikkel 8. En av sakene gjaldt også klage over brudd på EMK artikkel 6 og 9.

Domstolens vurdering

EMD fant krenkelse av EMK artikkel 8 i samtlige saker, og viste i hovedsak til tidligere saker mot Norge, herunder Strand Lobben.

Om dommen

Saken gjaldt adopsjon mot en forelders vilje etter omsorgsovertakelse.

EMD konstaterte krenkelse av EMK artikkel 8.

Om dommen

Saken gjaldt to klager over fastsettelsen av samvær etter omsorgsovertakelse.

Domstolens vurdering

EMD fant krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8 i begge sakene. Begrunnelsen hviler på tidligere rettspraksis mot Norge hvor det har blitt utmålt svært lavt samvær mellom barn og biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse uten tilstrekkelig tungtveiende grunner.

Om dommen

EMD behandlet en klage fra Karibu Foundation etter at de ikke fikk medhold i norske domstoler for å øke festeavgiften utover det som fulgte av den reviderte tomtefesteloven § 15 fjerde ledd. De hevdet at dette utgjorde brudd på deres rettigheter etter EMK P1-1. EMD fant at det ikke var skjedd en krenkelse av P1-1.

Les mer om dommen her.

Om dommen

Klageren oppga falsk identitet i asylsøknaden. Senere giftet hun seg og fikk fire barn i Norge. Spørsmålet i saken var om utvisningen av henne var en krenkelse av retten til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Domstolen slo fast at det var skjedd en grundig og presis vurdering i flere instanser i saken, hvor relevante forhold var blitt belyst og konsekvensene av utvisning var vurdert. Det forelå ikke eksepsjonelle forhold som stengte for utvisning, og EMD aksepterte myndighetenes avveiing av individets og samfunnets interesser. Barnets beste hadde blitt forsøkt ivaretatt i så stor grad som mulig i forhold til den offentlige interessen i å sanksjonere kvinnen for hennes lovbrudd. På bakgrunn av dette forelå det ingen krenkelse av art. 8.

Om dommen

Klageren mente at manglende anerkjennelse av hennes juridiske morskap etter samlivsbrudd i en surrogatisak var en krenkelse av art. 8.

Domstolens vurdering 

Domstolen uttalte at klageren under hele surrogatiprosessen hadde vært kjent med at norsk lovgivning ikke åpnet for at morskap kunne etableres på andre måter enn ved adopsjon, og at adopsjon krevde samtykke fra den med foreldreansvar. Det ble også vist til at surrogati reiser vanskelige etiske problemstillinger som konvensjonsstatene ser ulikt på, og at nasjonale myndigheter derfor har en viss skjønnsmargin i slike saker. Domstolen pekte videre på at det var manglende samtykke fra klagerens tidligere partner og biologisk far til barnet som førte til at relasjonen mellom klageren og barnet tok slutt, ikke statens handlinger. Samlet sett forelå det ikke en krenkelse av art. 8, og det forelå heller ikke diskriminering i strid med art. 14 sammenholdt med art. 8.

Om dommen

Klagerne mente at omsorgsovertakelse av et barn og begrensninger i samværet krenket retten til respekt for familieliv etter EMK art. 8. De mente også at saken ikke var behandlet innen rimelig tid og at dette var en krenkelse av art. 6.

Domstolens vurdering 

Domstolen viste til prinsippene for barnevernssaker utviklet i EMDs praksis, blant annet i saken Strand Lobben og andre mot Norge. Domstolen fant at begrunnelsen for omsorgsovertakelsen i denne saken var tilstrekkelig grundig. Når det kom til samværsomfanget uttalte Domstolen at et så begrenset samvær ikke er forenelig med målet om gjenforening mellom barn og biologisk familie.  Frem til det er gjort grundige undersøkelser som viser at gjenforening ikke er kompatibelt med barnets beste, skal samværet være av et omfang som støtter målsetningen om familiegjenforening, så lenge dette ikke påfører barnet en urimelig byrde. Det forelå derfor en krenkelse av art. 8. Domstolen pekte også på at begrunnelsen for det begrensede samværet i saken hadde store likhetstrekk med tidligere saker mot Norge hvor EMD har funnet at det forelå et brudd på art. 8. Når det gjaldt saksbehandlingstiden fant Domstolen at det ikke var skjedd en krenkelse av art. 6. Sakens kompleksitet og betydning for klagerne, og at den hadde vært vurdert i flere runder, nødvendiggjorde tidsbruken.

Om dommen

Klageren mente at omsorgsovertakelse av hennes to biologiske barn, samt avgjørelsen om å frata henne foreldreretten og samværsretten, utgjorde en krenkelse av retten til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Det ble vist til prinsippene som er utviklet i Domstolens praksis rundt barnevernssaker, deriblant i saken Strand Lobben og andre mot Norge. EMD uttalte at nasjonale domstoler hadde gitt en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsene. Særlig klagerens publisering og medieomtale av sensitiv informasjon om barna ble ansett å nødvendiggjøre inngrepet. Domstolen påpekte også at omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldrerett ikke var irreversibelt eller permanent på samme måte som adopsjon. Domstolen kom også til at fratakelse av samværsretten var tilstrekkelig begrunnet, og merket seg at barna hadde hatt svært negative reaksjoner på samvær og uttrykt et klart ønske om å ikke ha samvær. Samlet sett kom Domstolen til at det ikke forelå en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Storkammeret behandlet anke over EMDs tidligere avgjørelse i saken, hvor kammeret hadde kommet til at nasjonale myndigheter ikke hadde gjort et reelt forsøk på familiegjenforening mellom klageren og hennes biologiske barn før de tillot adopsjon av barnet, og at dette krenket art. 8. Klageren mente også at adopsjonen ikke ivaretok hennes og barnets religiøse og kulturelle bakgrunn, i strid med retten til religionsfrihet etter art. 9.

Domstolens vurdering

Et av spørsmålene Storkammeret måtte ta stilling til, var forholdet mellom EMK art. 8 og art. 9 i den konkrete saken. Domstolen uttalte at plasseringen av barnet i et kristent fosterhjem inngikk i klagen om krenkelse av familieliv etter art. 8, og at det var mest nærliggende å behandle saken etter art. 8 med art. 9 som tolkningsfaktor. Domstolen uttalte at adopsjon kun kan tillates i eksepsjonelle tilfeller, og at myndighetene må forsøke å gjenforene og ivareta relasjonen mellom biologisk familie så langt dette er forenelig med barnets beste. Fordi det hadde vært lite kontakt mellom klageren og barnet kunne erfaringer etter de få gjennomførte møtene kun få begrenset vekt i vurderingen av hva som var til barnets beste. EMD mente også at den samlede prosessen som ledet frem mot adopsjon ikke hadde ivaretatt klagerens ønske om at barnet skulle kjenne sin kulturelle og religiøse opprinnelse. Samlet sett var det ikke lagt tilstrekkelig vekt på klagerens og barnets felles interesse i å opprettholde kontakt, og det forelå derfor et brudd på art. 8.

Om dommen

Klageren måtte delta digitalt på et rettsmøte som gjaldt foreldreansvar fordi han ikke fikk innreisevisum, og han mente dette krenket hans rett til rettferdig rettergang etter EMK art. 6. Han anførte også en krenkelse av retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD presiserte at det avgjørende i saken var om rettsmøtet ble gjennomført på en rettferdig måte sett i lys av at klageren måtte delta digitalt og ikke kunne være der fysisk, ikke om han burde ha fått innreisevisum. Videre viste Domstolen til at saken gjaldt interesser av en personlig karakter for klageren, i form av spørsmål om foreldreansvar for sin biologiske sønn. Deretter ble det pekt på at ettersom klageren ikke fikk visum, hadde lagmannsretten i realiteten valget mellom å utsette saken på ubestemt tid eller å føre saken med klageren tilstede digitalt. Klageren hadde vært med via videolink og med advokat fysisk tilstede, å utsette saken ville vært i strid med hva som var best for barnet, og klageren hadde ikke klaget over konkrete problemer med rettsmøtet. På bakgrunn av dette forelå det ingen krenkelse av art. 6.

Domstolen viste til at biologisk slektskap ikke alene, uten annen faktisk eller juridisk tilknytning, er tilstrekkelig til å skape et familiebånd som er vernet etter art. 8. Klageren og den biologiske sønnen hadde hatt lite kontakt, men uavhengig av om kontakten utgjorde et vernet familieliv fant Domstolen at det ikke forelå en krenkelse av art. 8, da nasjonale domstoler hadde foretatt en grundig og balansert vurdering ved spørsmålet om foreldreansvar.

Om dommen

Klageren mente fratakelse av hans foreldrerett for sønnen og senere adopsjon av sønnen krenket hans rett til familieliv etter art. 8.

Domstolens vurdering

EMD viste til prinsipper for barnevernssaker som følger av tidligere praksis, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Videre pekte EMD på at nasjonale myndigheter hadde hatt et begrenset faktagrunnlag for vurderingene, ettersom det ikke var innhentet oppdatert sakkyndigrapport i saken, og at nasjonale domstoler i stor grad hadde bygget generell forskning som talte for adopsjon. Domstolen presiserte at det må gjøres individuelle vurderinger av barnet og foreldrenes situasjon for å vurdere om adopsjon mot foreldrenes ønske er bedre for barnet enn å bo langvarig i fosterhjem i den konkrete saken. På bakgrunn av dette kom Domstolen til at klagerens interesser ikke i tilstrekkelig grad var ivaretatt i saken. Domstolen påpekte også at biologiske foreldres potensielle fremtidige bruk av rettsmidler ikke automatisk kan tale for adopsjon uten en konkret vurdering. På bakgrunn av disse forholdene forelå det en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Klageren ble fratatt omsorgen for et barn, og besøksretten ble satt til tre ganger i året, to timer per gang. Klageren mente at prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen krenket art. 8, og at den begrensede besøksretten ikke tilrettela for gjenforening i fremtiden.

Domstolens vurdering

Domstolen viste først til tidligere praksis i barnevernssaker, blant annet retningslinjene oppstilt i Strand Lobben og andre mot Norge og senere avgjørelser. Deretter pekte Domstolen på at den rettslige prosessen som ledet frem til omsorgsovertakelsen hadde vært grundig og bredt vurdert, og at klageren hadde blitt tilstrekkelig involvert og hatt mulighet til å fremme sine interesser. Omsorgsovertakelsen krenket derfor ikke art. 8. Når det kom til samværsomfanget påpekte Domstolen at det kan være forhold som begrunner et begrenset samvær, men i denne saken bygget ikke samværsomfanget på en grundig vurdering av mulighetene for fremtidig gjenforening med biologisk familie – samværet var kun fastsatt på bakgrunn av en generell vurdering av barnets behov for stabilitet. Det begrensede samværet krenket derfor retten til familieliv etter art. 8.

Om dommen

Klageren var biologisk mor til to barn. Det ble besluttet omsorgsovertakelse av barna, og klageren mente dette krenket hennes rett til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

Domstolen oppstilte innledningvis retningslinjene som følger av tidligere saker om barnevern for Domstolen, deriblant i Strand Lobben og andre mot Norge. EMD viste så til at saken var blitt prøvd i flere instanser, og at klageren var blitt tilstrekkelig involvert i prosessen. Det ble vektlagt at barna muligens var utsatt for vold av klagerens partner, og at barna hadde uttrykt tydelige ønsker om å ikke bli gjenforent med den biologiske moren. Det forelå ikke et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Biologiske foreldre ble fratatt foreldreretten til et barn, som senere ble adoptert uten deres samtykke. Klageren, barnets far, mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD startet med å vise til sin omfattende praksis i barnevernssaker, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Videre ble det fremhevet at nasjonale domstoler hadde avslått en forespørsel fra klageren om å vurdere hans omsorgsevner på nytt, og at den begrensede besøksretten forut for adopsjonen gjorde det vanskelig å etablere en emosjonell tilknytning mellom klageren og barnet. Disse forholdene gjorde at prosessen som ledet frem mot fratakelse av foreldreretten og adopsjon ikke i tilstrekkelig grad hadde sikret klagerens interesser. Videre påpekte EMD at biologiske foreldres mulige bruk av rettsmidler i fremtiden ikke i seg selv kan vektlegges som et argument for adopsjon.

Om dommen

Et barn ble plassert i fosterhjem og klageren (mor til barnet) fikk rett til seks besøk i året på to timer hver. Klageren mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

Innledningsvis viste EMD til retningslinjene som følger av Domstolens egen praksis, deriblant i Strand Lobben og andre mot Norge. EMD uttalte så at begrunnelsen for omplassering av barnet var relevant og tilstrekkelig grundig, og dette utgjorde følgelig ikke en krenkelse. Når det kom til besøksretten uttalte Domstolen at selv om den var enig i at omsorgsovertakelsen så ut til å bli langvarig, var det for tidlig å gi opp målet om gjenforening på sikt mellom barnet og biologisk mor. Ved vurderingen av besøksretten var det kun vektlagt at barnet skulle kjenne sin biologiske bakgrunn, mens det ikke var vurdert om besøksretten ville ivareta gjenforeningsmålet. Dermed utgjorde den begrensede besøksretten en krenkelse av EMK art. 8.

Om dommen

Et par ble fratatt foreldreretten til barnet sitt og besøksretten ble satt til fire timer årlig. De biologiske foreldrene mente dette krenket EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD startet med å vise til sin omfattende praksis i barnevernssaker, deriblant Strand Lobben og andre mot Norge. Når det kom til omsorgsovertakelsen fant Domstolen at nasjonale myndigheter ikke hadde krenket art. 8, fordi det var foretatt grundige vurderinger av hva som ville være best for barnet og hvilke omsorgsevner de biologiske foreldrene hadde. Domstolen gikk videre til å vurdere besøksbegrensningen, og uttalte at et så begrenset antall timer besøk ikke er egnet til å ivareta målet om gjenforening mellom barn og biologiske foreldre. Myndighetene hadde ikke foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering av muligheten for senere gjenforening, og besøksbegrensningen utgjorde derfor et brudd på art. 8.

Om dommen

Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), et medlem av Landsorganisasjonen i Norge (LO), hadde inngått en rammeavtale med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) om fastlønnsystem for losse- og lastearbeidere. Avtalen ga fortrinnsrett til losse- og lastearbeid ved flere store havner i Norge. Selskapet Holship etablerte seg i Norge og ansatte losse- og lastearbeidere, men selskapet var ikke del av NHO eller rammeavtalen. NTF sendte varsel til Riksmekleren om boikott for å sikre en tariffavtale med fortrinnsrett. Spørsmålet om denne boikotten var lovlig ble behandlet av tingrett, lagmannsrett og Høyesterett. Høyesterett kom til at fortrinnsretten NTF prøvde å presse Holship til å godta gjennom boikotten utgjorde et brudd på etableringsretten etter art. 31 i EØS-avtalen. Forholdet til EMK art. 11 ble ikke direkte behandlet i høyesterettsdommen, men Høyesterett uttalte at hovedeffekten av boikotten var at Holship ble nektet markedsadgang. Dette skilte seg fra utøvelse av foreningsfrihet hvor målet var lønnsøkninger, bedre arbeidsvilkår eller hindring av oppsigelser. NTF og LO brakte saken inn for EMD og mente at Høyesteretts avgjørelse om å kjenne boikotten ulovlig medførte en krenkelse av retten til foreningsfrihet etter EMK art. 11.

Domstolens vurdering 

EMD uttalte innledningsvis at EMK art. 11 krever at nasjonal rett muliggjør fagforeningers arbeid med å beskytte sine medlemmers interesser. Domstolen pekte på at det i første omgang er opp til nasjonale myndigheter å tolke og bruke nasjonal rett. Høyesterett hadde foretatt en omfattende prøving av de motstridende interessene i saken. Karakteriseringen av boikotten som et middel for å hindre andre adgang til markedet for laste- og lossetjenester var sentral i vurderingen. Det var også relevant at boikotten rammet en tredjepart. I den konkrete saken hadde partene forhandlet og kom frem til en ny tariffavtale, og inngrepet som høyesterettsdommen gjorde i art. 11 hindret ikke fagforeningene i å gjennomføre tarifforhandlinger. Domstolen konkluderte på bakgrunn av dette med at staten hadde handlet innenfor sin skjønnsmargin, og at det ikke forelå en krenkelse av art. 11. Domstolen kom avslutningsvis med bemerkninger om Høyesteretts balansering av rettigheter etter EMK og rettigheter etter EØS-avtalen.

Om dommen

Fordeling av verdier i et dødsbo hadde på grunn av en rekke rettstvister tatt over 22 år. Saken gjaldt spørsmål om dette utgjorde et brudd på klagerens rett til rettergang «innen rimelig tid» etter EMK art. 6.

Domstolens vurdering

EMD uttalte at saken hadde vært uvanlig kompleks, både på grunn av mengden verdier som skulle fordeles og på grunn av juridiske problemstillinger som oppsto underveis. Videre pekte Domstolen på at myndighetenes adferd ikke hadde trenert eller hindret fremgang i saken. Domstolen uttalte også at klageren og andre arvinger hadde hatt en legitim interesse i å få de rettslige tvistene avgjort underveis i oppgjøret. Samlet sett var det ekstraordinære forhold ved saken som skapte den lange tidsbruken – ikke det rettslige eller prosessuelle rammeverket. Det forelå derfor ikke et brudd på art. 6.

Om dommen

Klagerens mobiltelefon var blitt beslaglagt og materialet på den kopiert i forbindelse med etterforskning av en straffesak hvor han var fornærmet. Klageren opplyste om at det på telefonen også var korrespondanse mellom klageren og hans advokat i forbindelse med en annen straffesak hvor klageren var mistenkt. Etter nasjonal domstolsbehandling av hvordan advokatkorrespondansen på telefonen skulle skilles ut, endte det med at politiet selv gjennomgikk materialet uten kontroll fra domstolene. Fremgangsmåten for filtrering av beskyttet materiale ble skrevet i en politirapport. Klageren mente at dette bl.a. utgjorde et brudd på hans rett til korrespondanse etter art. 8.

Domstolens vurdering 

Domstolen pekte på at prosessen for å filtrere ut taushetsbelagt informasjon i slike tilfeller ikke hadde et klart grunnlag i straffeprosessloven. Kopien av materialet på telefonen ble levert tilbake til politiet uten noen praktiske sikkerhetsmekanismer på plass, og Høyesterett hadde ikke gitt noen instruksjoner utover å indikere at søkeord måtte avgjøres i samråd med advokatene i saken. Domstolen viste også til at politirapporten manglet en nærmere beskrivelse av hvordan materialet på telefonen var blitt gjennomgått. Det ble også pekt på at Høyesterett i en lignende avgjørelse i 2017 hadde påpekt at det ville være naturlig å lovregulere slike tilfeller, og at dette ikke var blitt gjort. Domstolen konkluderte med at mangelen på klarhet i regelverket og mangelen på prosessuelle sikkerhetsmekanismer for å beskytte taushetsbelagt informasjon ga så lite forutsigbarhet for klageren at kravene til at et inngrep i artikkel 8 må følge av lov, ikke var oppfylt. 

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Klagerne mente at en langvarig omsorgsovertakelse av deres to yngste sønner utgjorde en krenkelse av deres rett til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD viste til retningslinjene for slike vurderinger oppstilt i Domstolens praksis, blant annet i Strand Lobben og andre mot Norge. Videre uttalte Domstolen at den hadde forståelse for akuttplasseringen av barna i fosterhjem i denne saken, men at det var utfordringer knyttet til myndighetenes fremgangsmåte ved omsorgsovertakelsen. Domstolen pekte på at det så ut til at beslutningen om omsorgsovertakelsen av de to yngste sønnene var et resultat av forhold som i stor grad knyttet seg til storebrorens omsorgssituasjon, ikke deres. Domstolen viste også til at myndighetene tidlig hadde lagt til grunn at omsorgsovertakelsen skulle være langvarig, og dermed ikke tilrettelagt for en gjenforening med foreldrene. Samlet utgjorde dette et inngrep i klagernes rett til familieliv etter EMK art. 8.

Om dommen

Klagerne i saken var et foreldrepar og deres biologiske barn. Da barnet var lite ble det vedtatt omsorgsovertakelse og plassering av barnet i fosterhjem, og foreldrene fikk begrenset samvær med barnet. Det ble senere besluttet tvangsadopsjon av barnet til fosterforeldrene, hvor de biologiske foreldrene ble gitt begrenset rett til kontakt med barnet i etterkant av adopsjonen. Klagerne mente dette krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD tok utgangspunkt i Storkammerets vurdering i saken Strand Lobben og andre mot Norge, og uttalte blant annet at dersom det skjer en omsorgsovertakelse skal gjenforening med biologisk familie være målet fra starten av omplasseringen, og det må treffes tiltak for å tilrettelegge for dette. Myndighetene må etter art. 8 foreta en balansert interesseavveining, hvor hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt, men hvor familiebånd bare kan brytes ved helt ekstraordinære omstendigheter. Domstolen uttalte videre at myndighetene i denne saken allerede fra den første omsorgsovertakelsen av barnet hadde lagt til grunn at den skulle være langsiktig. At de biologiske foreldrene fikk en så begrenset samværsrett gjorde at det fremsto som målet om gjenforening mellom dem og barnet ble gitt opp på et tidlig tidspunkt. Domstolen uttalte at en slik beslutning krever en meget detaljert og veloverveid vurdering. Staten hadde gjennom prosessen ikke oppfylt sin positive plikt til å tilrettelegge for gjenforening mellom biologiske foreldre og barn, og det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Barnevernet overtok omsorgen for et barn, og det ble fastsatt et begrenset samvær mellom klageren (barnets mor) og barnet. Senere ble klageren fratatt samværsretten, ilagt kontaktforbud med barnet og ble nektet informasjon om hvor barnet oppholdt seg. Klageren mente dette var i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

EMD viste til at statene har en positiv forpliktelse til å sørge for at omsorgsovertakelse av barn i utgangspunktet skal anses som et midlertidig tiltak. Det skal i de aller fleste tilfeller, med mindre det foreligger ekstraordinære omstendigheter, være et overordnet mål om tilbakeføring og gjenforening av den biologiske familien på sikt. Uttalt at statene må balansere rettighetene til barn og rettighetene til barnets foreldre etter EMK art. 8. Domstolen fant at beslutningsprosessene i saken hadde vært mangelfulle. Nasjonale domstoler hadde et for snevert bevisgrunnlag og burde hatt grundigere begrunnelser for vurderingene som ble foretatt. Dette hadde ført til at klagerens interesser ikke ble tilstrekkelig ivaretatt, og det forelå en krenkelse av art. 8.

Om dommen

Klagerens barn ble plassert i fosterhjem hos en kristen familie og klager ble gitt begrenset samvær med barnet. Senere ble det truffet vedtak om fratakelse av klagers foreldreansvar og adopsjon av barnet til fosterforeldrene. Klager var somalisk statsborger og muslim. Myndighetene forsøkte først å finne en somalisk eller muslimsk fosterfamilie, men kom til at det viktigste var å finne et hjem som kunne møte barnets ekstraordinære omsorgsbehov. Klageren mente at omsorgsovertakelsen og den senere adopsjonen krenket hennes rett til familieliv etter EMK art. 8 og rett til religionsfrihet etter art. 9.

Domstolens vurdering 

EMD understreket at omsorgsovertakelse av barn normalt kun skal være et midlertidig tiltak. Det overordnede formålet skal være tilbakeføring og gjenforening av den biologiske familien. Domstolen fant at nasjonale myndigheter i liten grad hadde gjennomført reelle tiltak for å gjenforene klageren og sønnen på lang sikt før tvangsadopsjon ble besluttet. At adopsjonsbeslutningen ble begrunnet med den begrensede kontakten mellom klageren og sønnen de siste årene ble også kritisert av Domstolen, da det begrensede samværet som var fastsatt i saken var i strid med retningslinjene oppstilt i EMDs praksis. Det ble også uttalt at ved begrenset samvær vil samværet i liten grad være egnet til å vise hvordan fremtidig kontakt vil kunne være mellom biologisk forelder og barn. Det var svakheter ved lagmannsrettens begrunnelse og bevisvurdering for en så inngripende beslutning. På bakgrunn av dette var ikke klagerens interesser blitt ivaretatt på en tilstrekkelig god måte, og det forelå et brudd på art. 8.

Om dommen

Barnevernet overtok omsorgen for et spedbarn, og foreldrene ble gitt begrenset samvær med barnet. Etter behandling i tingretten og forgjeves anke til lagmannsretten og Høyesterett, ble saken klaget inn for EMD hvor foreldrene mente at omsorgsovertakelsen og det lave samværsomfanget var i strid med retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

Domstolen fant at omsorgsovertakelsen ikke utgjorde et brudd på EMK art. 8, men konkluderte med at det lave samværsomfanget krenket art. 8. Uttalt at både nasjonale myndigheter og domstolenes begrunnelse for langsiktig plassering av omsorgen hos barnevernet var for generell i denne saken og burde ha vært utdypet. Videre viste Domstolen til at et svært begrenset samvær basert på en langsiktig omsorgsovertakelse krever en grundig vurdering av om tilbakeføring til biologiske foreldre vil være i tråd med barnets interesser og barnets beste. I denne saken var barnet normalt utviklet og de gjennomførte samværene hadde fungert godt, og myndighetenes begrunnelse for å likevel begrense samværene var derfor ikke grundig nok.

Om dommen

Saken var en ankebehandling i EMDs storkammer av saken Strand Lobben med flere mot Norge som ble avgjort i avdeling i 2017. Spørsmålet var om det var et brudd på EMK art. 8 at klageren mistet foreldreretten for sønnen og at sønnen ble adoptert av fosterforeldrene mot klagerens vilje.

Domstolens vurdering

Storkammeret delte seg i et flertall og et mindretall, hvor flertallet kom til at det forelå et brudd på EMK art. 8. Uttalt at myndighetene for ensidig hadde lagt vekt på hensynet til barnet, fremfor å forsøke å balansere dette hensynet opp mot hensynet til å ivareta de biologiske familiebåndene. Saksbehandlingen og bevisbedømmelsen av de nasjonale domstolene ble også kritisert som mangelfull.

Les mer om dommen her.

Om dommen

To tidsskrifter hadde utgitt flere artikler som antydet at klageren hadde utnyttet en eldre enke og slik blitt tilgodesett i hennes testamente. Eieren av tidsskriftene eide også en nettside med flere forum og diskusjonstråder. Her hadde anonyme brukere postet kommentarer om klageren som var nedsettende og seksualiserende. Klageren krevde oppreisningserstatning fra redaktøren og selskapet, som hun mente ikke hadde oppfylt sitt redaktøransvar ved å la kommentarene være synlig i flere dager. Klageren fikk ikke medhold av nasjonale domstoler, og ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger.

Domstolens vurdering

Saken gjaldt ikke en handling utført av staten, og spørsmålet for EMD var derfor om behandlingen av saken i norske domstoler i tilstrekkelig grad hadde ivaretatt statens positive plikt til å verne klagerens rett til privatliv. Uttalt at vernet av privatpersoners ære og omdømme etter art. 8 må veies opp mot retten til ytringsfrihet etter art. 10, og at statene har en vid skjønnsmargin når det kommer til konkurrerende rettigheter som her. Domstolen gjennomgikk kriterier oppstilt i EMDs praksis, og kom til at brukerkommentarene var tilstrekkelig adskilt fra det redaksjonelle innholdet. De nasjonale domstolene hadde vært innenfor skjønnsmarginen i sin balansering av rettighetene etter art. 8 og 10. Det forelå derfor ikke et brudd på art. 8 i saken. Domstolen slo også fast at det ikke var i strid med EMK at klageren måtte betale saksomkostninger etter å ha tapt saken i nasjonale domstoler.

Om dommen

Et foreldrepar ble fratatt omsorgen for sitt barn da det var noen måneder gammelt. Etter omsorgsovertakelsen hadde foreldrene i starten blitt gitt rett til samvær med barnet. Senere besluttet tingretten at klageren (barnets mor) og barnets far ikke hadde rett til samvær med barnet, under henvisning til at det forelå en stor risiko for bortføring samt hensynet til barnets beste. Etter å ikke ha fått medhold i lagmannsretten eller Høyesterett, brakte klageren saken inn for EMD og mente at samværsnektelsen krenket retten til familieliv etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD understreket at hensynet til barnets beste skal veie tyngst når det kommer til beslutninger om omsorg og samvær mellom foreldre og barn. Domstolen fant at den nasjonale beslutningsprosessen hadde vært grundig og bred, med flere behandlinger i rettssystemet hvor også senere utvikling i saken var tatt stilling til. Klageren hadde fått mulighet til å være tilstrekkelig involvert i saksgangen og kunne slik ivareta sine interesser. Lagmannsrettens avgjørelse hadde imidlertid ikke fokusert på en fremtidig gjenforening av barnet og klageren, og det forelå en risiko for at barnet helt kunne miste kontakten med sin mor i fremtiden. I denne saken ble en slik adskillelse tillagt ekstra vekt fordi dette også kunne føre til at barnet ble fremmedgjort overfor sin rom-identitet. På bakgrunn av dette kom EMD til at negative langsiktige virkninger ved at barnet mistet kontakt med moren, og statens positive plikt til å iverksette tiltak for å fremme en slik kontakt ikke hadde blitt tillagt tilstrekkelig vekt. Det forelå derfor et brudd på EMK art. 8.

Om dommen

Økokrim tok ut siktelse mot klager for medvirkning til kunstbedrageri, lånebedrageri og dokumentforfalskning. Tingretten samtykket i politiets bevissikring av dokumenter i klagers bolig og kontor. Klager anførte at ransakingen og sikringen av dokumentene utgjorde brudd på retten til respekt for korrespondanse etter EMK art. 8.

Domstolens vurdering

EMD fant det bevist at bevissikringen hadde hjemmel i lov, at den var forenlig med «rule of law», samt tilgjengelig og forutsigbar. Dessuten inneholdt lovgivningen tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. I vurderingen om bevissikringen var nødvendig uttalte EMD at EMK tillater ransakning så lenge reelle rettssikkerhetsgarantier eksisterer. I denne saken hadde klager ikke anket tingrettens kjennelse om bevissikring, og det var heller ingenting som tilsa at påtalemyndigheten hadde gått utenfor de rammene som ble satt i kjennelsen. Videre mente EMD at tingrettens gjennomgang av de sikrede dokumentene ikke var «characterised by delays». EMD fant derfor at bevissikringen var nødvendig i et demokratisk samfunn. Wolland anførte også brudd på artiklene 6, 10 og 13, men disse klagene ble avvist som «manifestly ill-founded».

Om dommen

Saken gjaldt omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon av klagers barn. Spørsmål i saken var hvorvidt vedtakene var i strid med EMK art. 8. Bakgrunnen for vedtaket om adopsjon var en lengre prosess i Barnevernet med grunnlag i at faren var voldelig, og at moren var ute av stand til å beskytte barna mot volden. Familiesituasjonen var, i følge EMD, «svært spesiell» og var bl.a. preget av mange voldsepisoder og et forsøk på bortføring av barna.

Domstolens vurdering 

EMD understreket at avgjørelser på barnevernsområdet ofte er irreversible. Hensynet til å unngå vilkårlige inngrep vil derfor være tungtveiende. Ved vurderingen av vedtakenes forholdsmessighet tok EMD utgangspunkt i klagerens mulighet til å involvere seg i beslutningsprosessen. Klageren var representert av advokat og var tilstede under behandlingen av saken i alle instanser. Domstolen konkluderte med det forelå en forsvarlig beslutningsprosess. EMD fant ikke grunn til å tvile på vurderingene foretatt av nasjonale myndigheter vedørende den konkrete omsorgssituasjonen. Videre fant EMD at myndighetenes vedtak om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon var tråd i prinsippet om barnets beste. EMD understreket at tvangsadopsjon kun skal finne sted i særlige unntakstilfeller. I denne saken fremstod situasjonen som svært spesiell. Den ødelagte familierelasjonen og de tidligere fosterhjemsplasseringene tilsa at vedtaket var forholdsmessig.

Om dommen

Mor ble fratatt omsorg for barnet tre uker etter fødsel, da hennes omsorgsevne ble ansett for å være for dårlig. Tingretten besluttet i 2012 at fosterforeldrene skulle få adoptere gutten, og mors anke til lagmannsrett og Høyesterett ble avvist.

Domstolens vurdering 

EMD konkluderte med at tingretten hadde foretatt gode vurderinger, og at det ikke forelå brudd på retten til familieliv. At mor nå var gift og hadde fått et til barn hun har omsorg for betyr ikke at hun kan gi sin førstefødte det han trenger, da han ble ansett for å være et særlig sårbart barn. Han hadde også vært plassert hos fosterforeldrene i 3,5 år da tingrettsdommen falt, og en de facto endring av livstilværelsen ville ikke være til «barnets beste». Dissens 4-3.

Om dommen

En journalist fra DN ble pålagt forklaringsplikt i en straffesak. Spørsmålet i saken for EMD var rekkevidden av pressens kildevern etter artikkel 10 i saker der kilden allerede har stått frem.

Domstolens vurdering

Norge hadde overholdt vilkåret «foreskrevet ved lov», men inngrepet i pressens kildevern var i dette tilfellet ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det var ikke behov for de opplysninger klageren satt på, da påtalemyndigheter og domstolene ikke trengte opplysningene for å løse saken, og det forelå heller ikke noen overordnede offentlige hensyn som skulle tilsi vitneplikt. Etter EMDs praksis skal inngrep i pressens kildevern underlegges streng kontroll, og inngrepet må være begrunnet i overordnede offentlige hensyn dersom det skal være overensstemmelse med art.10. Videre vil kildens egen oppførsel aldri være bestemmende for om et vitnesbyrd skal pålegges. Det forelå dermed en krenkelse av klagerens rettigheter under art. 10.

Om dommen

Klageren var mor til to barn, som var halvbrødre. Hun var diagnostisert med en hyperkinetisk forstyrrelse, og hadde en historie med psykiatrisk behandling. Hennes eldste sønn bodde i fosterhjem hos hennes foreldre. Hennes yngste sønn ble plassert i beredskapshjem utenfor familien. Saken gjaldt plasseringen av klagers yngste sønn utenfor familien og hvorvidt dette var i strid med hennes rett til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8.

Domstolens vurdering

Domstolen vurderte om inngrepet var «necessary in a democratic society», og viste til at barnets beste måtte være det mest tungtveiende hensynet. Nasjonale domstoler hadde foretatt en tilfredsstillende avveining av hva som var best for den yngste sønnen. Blant annet var det tillagt vekt at moren hadde ulik følelsesmessig tilknytning til de to sønnene, hvilken kunne være et problem for begge sønnene.

Les en lengre gjennomgang av dommen i vår rappport: «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet»

Om dommen

En kvinne kjøpte og flyttet inn i en borettslagsleilighet. Før hun flyttet inn ble styret klar over at hennes sønn hadde lagt oppstyr i den tidligere leiligheten de bodde sammen i, og de fikk kvinnen til å skrive under på en erklæring om at sønnen ikke skulle bo sammen med henne. Da kvinnen brøt avtalen, og sønnen var voldelig mot de andre beboerne, ble det begjært tvangssalg av hennes leilighet. Anmodningen ble opprettholdt av Oslo byfogdembete gjennom skriftlig behandling. Kvinnen anket, men ble avvist i både lagmannsretten og Høyesterett. Klagen gjaldt krenkelse av artikkel 6 og 8.

Domstolens vurdering 

Under vurderingen av art. 6 kom Domstolen til at det ikke forelå holdepunkter som tilsa at borettslagssaken ikke kunne bli rettferdig behandlet gjennom skriftlig behandling. I vurderingen av art. 8 uttalte Domstolen at statens skjønnsmargin er vid i en sak som angår et sosialt og økonomisk forhold, og de nasjonale domstolene hadde vurdert lovligheten av beslutningen om tvangssalg i detalj. Kvinnen sto ikke i fare for å bli hjemløs, og hun kunne angripe beslutningen om tvangssalg på andre måter.

Om dommen

Spørsmålet var om klagerne hadde blitt straffeforfulgt og straffet to ganger for det samme straffbare handlingen. Dette fordi de hadde blitt avhørt av påtalemyndigheten som siktede, blitt tiltalt, blitt pålagt tilleggsskatt (som de hadde betalt) og deretter blitt dømt i straffesakene.

Domstolens vurdering

Det hadde vært en tilstrekkelig nær forbindelse, både i innhold og tid, mellom avgjørelsen om å ilegge tilleggsskatt og den påfølgende straffedommen. Sakene ble derfor ansett som deler av det samlede sanksjonssystemet i nasjonal rett, hvor begge sanksjoner kunne bli aktuelle dersom det forelå feil i selvangivelsen som medførte en feilaktig skattevurdering.

Om dommen

Klageren var dømt blant annet for forsøk på voldtekt. Han anførte at hans rett til en rettferdig rettergang for en upartisk domstol etter art. 6-1 hadde blitt krenket, ettersom et av jurymedlemmene tidligere hadde hatt kontakt med fornærmede.  Lagmannsretten besluttet å ikke fjerne jurymedlemmet, og jurymedlemmet deltok både under juryens rådslagning og straffutmålingen.

Domstolens vurdering 

Kontakten mellom jurymedlemmet og fornærmede var i seg selv ikke nok til å gjøre jurymedlemmet inhabil. Men jurymedlemmet hadde uttalt seg om fornærmede på en måte som var problematisk. At lagmannsretten ikke hadde fjernet jurymedlemmet, og ikke hadde instruert juryen i å se bort fra alt som ikke var blitt fremlagt i saken, ga rimelig grunn til å tvile på lagmannsrettens upartiskhet.

Om dommen

Klageren var tiltalt for vold mot sin datter og sønn. Hun ble dømt i tingretten, men frikjent i lagmannsretten. Lagmannsretten fant samtidig at hun var erstatningsansvarlig overfor barna. Klagen gjaldt: (1) Krenkelse av art. 6-1, idet lagmannsretten ikke hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for avgjørelsen om å tilkjenne erstatning. (2) Krenkelse av art. 6-2, ettersom avgjørelsen av erstatningsspørsmålet var knyttet tett til straffesaken.

Domstolens vurdering 

For den første delen av klagen kom Domstolen til at lagmannsretten hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Til den andre delen av klagen kom Domstolen til at det var naturlig at de to spørsmålene ble behandlet i samme avgjørelse, da de var reist i samme saksgang. Lagmannsretten behandlet de to spørsmålene i klart atskilte deler av dommen og anså at lagmannsretten bevisst søkte å distansere resonnementet i erstatningsspørsmålet fra straffesaken.

Om dommen

Bakgrunnen for klagen var at klagerens kone kjøpte en eiendom fra ham, og det ble opprettet ektepakt. Senere avtalte de at de eide en halvpart hver. Da ekskona senere solgte eiendommen til et selskap, gikk klageren til sak mot selskapet på at han hadde rett til halvparten av eiendommen. Tingretten avsa dom i hans disfavør, og lagmannsretten nektet anken fremmet i 2008. Høyesterett avviste også anken. Klagen gjaldt at lagmannsretten hadde gitt en manglende begrunnelse for at anken ble avvist.

Domstolens vurdering 

Domstolen var ikke overbevist om at lagmannsrettens resonnement hadde tatt hensyn til alle relevante sider av saken. Den var ikke overbevist om at begrunnelsen lagmannsretten ga for å nekte anken fremmet, gjorde det mulig for klageren å effektivt utøve sin rett til å anke til Høyesterett.

Om dommen

Den ene klageren var en mann fra Tyrkia. Han fikk avslag på sin asylsøknad i 1999, men forble i Norge. Samme år ble han dømt til fengsel for legemsbeskadigelse. Mannens kone kom til Norge i 2003 sammen med parets to sønner. I 2005 ble parets tredje barn, en datter, født. Datteren led av autisme. I 2006 fattet UDI vedtak om utvisning med varig innreiseforbud etter utlendingsloven 1988 § 29 (1) bokstav a og c, på grunn av straffbare forhold begått i Norge, samt langvarig ulovlig opphold og arbeid. Mannen reiste sak mot staten, og Høyesterett kom til at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak (HR-2010-2033-A). Han ble utvist til Tyrkia i 2011.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances»: Det yngste barnets langvarige og nære forhold til sin far, hennes spesielle omsorgsbehov, og den lange perioden uten aktivitet fra myndighetenes side frem til de varslet og vedtok å utvise mannen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn».

Om dommen

To kjente personer giftet seg på en holme på Tjøme i 2005. Bladet Se & Hør var ikke invitert til bryllupet, men tok bilder fra 250 meters avstand uten at paret visste om det. Bladet utga en tosidig reportasje med seks bilder fra bryllupet. Paret saksøkte bladet for brudd på reglene om vern av privatlivets fred. Bladet ble frikjent. Paret klaget Norge inn for EMD med påstand om brudd på EMK art. 8.

Domstolens vurdering 

Det ble foretatt en avveining mellom EMK art. 8 og art. 10. Sett hen til nasjonale domstolers skjønnsmargin på området, fant EMD at Høyesterett hadde foretatt en rimelig avveining av de motstående rettighetene, og hadde handlet i samsvar med sine forpliktelser etter artikkel 8.

Om dommen

De syv klagerne deltok i dykkeoperasjoner i Nordsjøen under «pionértiden». De pådro seg en rekke helsemessige plager og ble arbeidsuføre, og krevde derfor staten for erstatning for økonomisk tap. De tapte saken i Høyesterett. Klagen gjaldt brudd på EMK art. 2, 3 og 8. De viste særlig til myndighetenes praksis med å gi dispensasjoner fra dykkeforskriftene, at de gjorde det mulig for dykkerselskaper å bruke altfor raske dekompresjonstabeller, samt at staten ga mangelfull informasjon om risikoen forbundet med både dypdykking og testdykking.

Domstolens vurdering

Staten hadde ikke sørget for at klagerne mottok grunnleggende informasjon vedrørende dekompresjonstabeller som ville gjort dem i stand til å vurdere risikoen arbeidet innebar for deres helse og sikkerhet, og dette utgjorde en krenkelse av art. 8. Det var ingen krenkelse på de øvrige punktene.

Om dommen

Klagerne søkte om patent i 1990. Da kravet om ytterligere testing ikke ble etterkommet, henla Patentstyret saken i 1999. Etter klage til Sivilombudsmannen ble saken imidlertid gjenåpnet, men avvist i 2001. Det første møtet i ankebehandlingen ble avholdt i 2004, og saken ble sendt tilbake til ny behandling i Patenstyret. I 2005 klaget klagerne til Sivilombudsmannen, som ikke kunne behandle saken før patentsøknaden var ferdigbehandlet. Søknaden ble formelt avvist i 2007, og avvisningen opprettholdt av klageorganet i 2008. Først da kunne klagerne få saken prøvet av domstolene.

Domstolens vurdering

På grunn av den svært lange saksbehandlingstiden på atten år, og den tjue år lange begrensningen i beskyttelsen av patentrettigheter etter patentlovens § 40, ble klagernes utøvelse av deres rett til tilgang til domstolene illusorisk. Ifølge Domstolen utgjorde dette en begrensning i deres rett til tilgang til domstolene, som ikke bare var vilkårlig i artikkel 6 (1) sin forstand, men også forringet selve kjernen i rettigheten.

Om dommen

Selskapet Berng Holding AS fikk pålegg fra ligningsmyndighetene om kopi av serveren for bokettersyn. Selskapet nektet under henvisning til at den felles serveren var eid av et annet selskap, Kver AS. Høyesterett slo fast at ligningsloven ga adgang til kopiering av data, selv om serveren ble brukt av flere selskaper. Klagen til EMD gjaldt hvorvidt dommen fra Høyesterett var en krenkelse av artikkel 8.

Domstolens vurdering

Det faktum at inngrepet var rettet mot juridiske personer innebar en bredere skjønnsmargin enn om det gjaldt en fysisk person. Domstolen fant at det fantes tilfredsstillende mekanismer mot misbruk, og at inngrepet uansett ikke var like alvorlig som i strafferetten.

Om dommen

Klagerne, to pakistanske brødre, kom til Norge med sin mor og ble innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 1989. Fordi familien dro tilbake og bodde i Pakistan i tre år, noe myndighetene ble kjent med i 1996, ble oppholdstillatelsen deres trukket tilbake i 1999. I 2003 ble den ene av guttene dømt for uprovosert vold, og UNE besluttet utvisning av ham i 2005, i henhold til utlendingsloven 1988 § 29 (1) c. I 2007 fremsatte klagerne ny begjæring til UNE om omgjøring av vedtaket om oppholdsnektelse fra 1999 og av utvisningsvedtaket fra 2005. Begjæringene ble ikke tatt til følge. Klagerne anførte at en utvisning til Pakistan ville medføre en krenkelse av deres rettigheter etter artikkel 8.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances». Domstolen uttalte at til tross for at det forelå visse bånd til Pakistan, og at det ikke syntes uoverkommelig for klagerne å returnere til landet, kunne de komme til å møte både sosiale og profesjonelle utfordringer der. At den ene klageren kun hadde begått én grov legemsbeskadigelse, og at det var lenge siden, gjorde at forholdet ikke kunne få nevneverdig vekt i vurderingen. Staten hadde ikke handlet innenfor sin skjønnsmargin, og inngrepet var derfor ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn»

Om dommen

Klagerne var seks norske grunneiere. Som følge av en endring av tomtefesteloven, som trådte i kraft i november 2004, fikk alle som festet tomt til helårs- eller feriebolig rett til å forlenge festekontrakten på samme vilkår som tidligere, og uten tidsbegrensing. Ifølge klagerne utgjorde dette et uberettiget inngrep i eiendomsretten. For Domstolen var spørsmålet om den aktuelle lovgivningen kunne anses nødvendig for å kontrollere at eiendommene ble brukt i samsvar med allmennhetens interesse, etter første protokoll artikkel 1 andre ledd.

Domstolens vurdering

Domstolen fant at myndighetene, til tross for en vid skjønnsmargin på dette området, ikke hadde foretatt en rimelig avveiing mellom allmennhetens interesser og klagernes eiendomsrettigheter, da de involverte sosiale og økonomiske byrdene utelukkende var lagt på klagerne (bortfesterne).

Om dommen

Klager var ghanesisk statsborger. Han ankom Tyskland i 1998, hvor han skaffet seg et falskt pass som portugisisk statsborger. I landet møtte han sin fremtidige kone. Han reiste til Norge med henne, og ble i 2000 innvilget fem års bosetnings- og arbeidstillatelse. De fikk en datter i 2001. Da forfalskningen av passet ble oppdaget, ble han utvist av UDI med fem års innreiseforbud i mai 2006 i henhold til utlendingsloven 1988 § 29 (1) a. Vedtaket ble opprettholdt av lagmannsretten (LB-2008-84594), og anken avvist av Høyesterett. Klager anførte krenkelse av EMK artikkel 8 under henvisning til de skadevirkninger en utvisning av ham ville ha på datteren.

Domstolens vurdering 

Saken skilte seg fra Nunez-saken ved at det ikke forelå eksepsjonelle omstendigheter: datteren hadde ingen særlige omsorgsbehov og moren hennes var i stand til å dekke omsorgsbehovet på en tilfredsstillende måte. Det var lagt tilstrekkelig vekt på barnets beste ved avgjørelsen om utvisning.

Om dommen

Klageren, en dominikansk kvinne, hadde fått opphold i Norge under falskt navn da hun tidligere hadde blitt straffet og deportert fra Norge med et toårig innreiseforbud. Hennes lovstridige forhold ble oppdaget i 2001. Hun fikk to døtre i Norge, født i henholdsvis 2002 og 2003. I april 2005 trakk Utlendingsdirektoratet tilbake tillatelsene hennes og avgjorde at hun skulle utvises og ilegges innreiseforbud i to år for brudd på utlendingsloven, jf. utlendingsloven § 29 (1) a. I april 2009 opprettholdt Høyesterett avgjørelsen (HR-2009-929-A). Klageren anførte krenkelse av retten til respekt for familielivet etter artikkel 8 under henvisning til at avgjørelsen om utvisning innebar at hun ville bli skilt fra sine to små døtre.

Domstolens vurdering

Barnas rett til familieliv og hensynet til barnas beste ble utslagsgivende, hensett til «exceptional circumstances»: barna hadde langvarige og sterke bånd til moren og hadde allerede blitt utsatt for mye stress. I tillegg hadde det tatt myndighetene lang tid å utvise henne etter at de ble kjent med de ulovlige forholdene. Myndighetene hadde ikke foretatt en rimelig avveiing mellom den offentlige interessen i å sikre effektiv innvandringskontroll og klagerens behov for å forbli i landet for å kunne fortsette å ha kontakt med sine barn.

Om dommen

Klageren var biologisk mor til en gutt. På grunn av mistanker om klagerens rusmisbruk og barnemishandling vedtok fylkesnemnda å frata klageren foreldreansvaret og samtykket til fosterforeldrenes adopsjon i 2005. Vedtaket ble stadfestet av domstolene (HR-2007-732-A). Klageren anførte at vedtaket utgjorde en krenkelse av hennes rett til respekt for familieliv under artikkel 8.

Domstolens vurdering

Det forelå ekstraordinære omstendigheter i saken som kunne rettferdiggjøre de omtvistede tiltakene. Gutten hadde bodd nesten hele livet i fosterhjem, og adopsjon kunne gi han trygghet og stabilitet. Adopsjon var også i tråd med guttens ønske.

Om dommen

Bakgrunnen for saken var et sivilt søksmål om vederlag for aksjetransaksjoner. Klageren anførte krenkelse av retten til en rettferdig rettergang ved en upartisk domstol i henhold til artikkel 6 (1). Årsaken var at en fagkyndig meddommer, A, som ble utelukket fra videre behandling av saken som følge av inhabilitet, hadde deltatt i deler av behandlingen for lagmannsretten. Det oppstod spørsmål rundt resten av dommernes upartiskhet som følge av A. Lagmannsretten besluttet å fortsette behandlingen av saken med de resterende fire dommerne, selv om det da også var én færre fagkyndig dommer til stede.

Domstolens vurdering
Domstolen viste til at grunnene for å betvile As upartiskhet ikke var sterke, og at hans tilstedeværelse i retten hadde vært begrenset. Videre hadde enhver mistanke om at A hadde påvirket de øvrige dommerne gjennom uformell kontakt blitt behandlet på adekvat måte i lagmannsrettens avgjørelser om As og de øvrige dommernes habilitet. Dermed kunne ikke domstolen finne at A direkte eller indirekte hadde vært involvert i å avgjøre tvisten.

Om dommen

Dagbladet og Aftenposten publiserte fotografier av en domfelt i Orderud-saken på vei ut av rettslokalet til tross for rettens fotograferingsforbud. Høyesterett (HR-2004-586-A) fant at bildene klart var i strid med fotograferingsforbudet og ikke var vernet av EMK art. 10.

Domstolens vurdering

EMD fant at Høyesteretts begrunnelse var tilstrekkelig. Interessene i å begrense publiseringen av fotografiene veide tyngre enn pressens interesse i å informere allmennheten om en sak av offentlig betydning.

Om dommen

To jenter (åtte og ti år) ble i mai 2000 voldtatt og drept i Baneheia, Kristiansand. I etterforskningens tidlige fase ble klageren avhørt som vitne i saken. Politiets interesse for klageren skapte stor oppmerksomhet i media. Det ble i denne forbindelse publisert to avisartikler i Fædrelandsvennen som knyttet klageren til Baneheia-drapene. Klageren gikk til ærekrenkelsessak mot avisen. De nasjonale domstolene fant at publiseringene var ærekrenkende, men konkluderte med at avisen hadde rett til å publisere artiklene og at allmennheten hadde rett til å bli informert om utviklingen i saken.

Domstolen la vekt på at det som følge av publiseringene ble umulig for klageren å fortsette i jobben og at han måtte forlate sitt hjem og ble sosialt utstøtt. Domstolen fant at det ikke forelå et rimelig forhold av proporsjonalitet mellom interessene som de nasjonale domstolene la vekt på, nemlig å sikre avisens ytringsfrihet, og klagerens rett til respekt for privatliv.

Om dommen

Våren 2003 sendte Rogaland Pensjonistparti, etter avtale med TV Vest, politisk reklame i fjernsynet. Den 10. september 2003 ila Statens medieforvaltning TV Vest et gebyr for å ha overtrådt forbudet mot politisk reklame i fjernsyn, jf. kringkastingsloven § 3-1(3). Klagerne anførte at straffegebyret ilagt av Statens medieforvaltning, og opprettholdt av Høyesterett, utgjorde en krenkelse av artikkel 10.

EMD pekte på at TV-reklame i realiteten var partiets eneste måte å nå ut til velgerne, samt at reklamen ikke inneholdt noen støtende elementer. Derfor var inngrepet ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn», og stred med EMK art. 10.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Denne dommen mangler en beskrivelse.

Om dommen

Forlenget fengsling av sikringsdømt etter strpl. § 171 (2). Klagen gjaldt varetektsfengsling i perioden 25. februar 1990 til 15. mai 1990; en periode der den forutgående sikringsperioden var utløpt, og det ikke var blitt vedtatt noen ny sikringsperiode (kun domstolene kan autorisere sikringstiltak).

Domstolens vurdering

Det er adgang etter strpl. § 171 (2) til forlenget fengsling av en sikringsdømt, selv om det ikke foreligger en ny straffbar handling, så lenge faren for ny straffbar handling konkretiseres og spesifiseres.

Om dommen

Etter at barnevernsmyndighetene hadde fratatt en mor omsorgen for datteren kort tid etter fødselen, ble hun fratatt foreldreansvaret og retten til samvær i forbindelse med varig plassering av datteren i fosterhjem med siktemål om adopsjon. Klagen gjaldt flere forhold: (1) urettferdig behandlingen av saken i nemnda, (2) lovligheten av selve omsorgsovertakelsen, og (3) fratakelsen av foreldreansvar og besøksrett.

Domstolens vurdering

Krenkelse av art. 8 i punkt (3): EMD uttalte at tiltak som ikke var i samsvar med målet om gjenforening, kun burde anvendes i ekstraordinære tilfeller, og bare kunne rettferdiggjøres hvis de var motivert av et dominerende hensyn til barnets beste.¹Rt. 2001 s. 14: Uttalt at samværsretten, som var beskyttet av EMK, måtte utvides i lys av EMD-praksis.

Om dommen

Klager tjenestegjorde på forsvarets stasjon på Jan Mayen. Under en redningsoperasjon av en fisker ble det brukt en mindre båt enn det instruksen påla. Båten kantret og fiskeren og klagers kollega omkom. Som sjef for stasjonen ble klager tiltalt etter militær straffelov for instruksbrudd. Han ble frikjent i tingretten, men endelig dømt i Høyesterett. Klager forklarte seg ikke direkte for Høyesterett, men hans forklaring i tidligere instans ble lagt til grunn ved bedømmelsen.

Domstolens vurdering

EMD uttalte at det ikke i seg selv var et brudd på EMK art. 6–1 at klager ikke var tilstede for Høyesterett, men på grunn av hva som stod på spill for klager, skulle han ha møtt personlig.

Om dommen

Saken gjald forlenget bruk av (lukket) sikring. Klageren anførte mangelfull lovlighetskontroll av sikringen han hadde vært underlagt. Han gjorde gjeldende tre forhold: (1) rekkevidden av domstolskontrollen var begrenset og uklar, (2) domstolene manglet kompetanse til å beordre ham løslatt og (3) Oslo byretts avgjørelse av 27. september 1988 var avsagt for sent.

Domstolen vurdering

Krenkelse av art. 5 nr. 4 i punkt (3): det hadde gått 8 uker fra søksmål ble anlagt til domstolene tok stilling til saken. Det var uforenlig med kravet om rask («speedily») saksbehandling, særlig når saken gjaldt frihetsberøvelse.¹I etterkant sendte Justisdepartementet ut et rundskriv om dommen og fremhevet at behandlingen av slike saker må skje raskt (G-19/91)