Den europeiske menneskerettsdomstolen

Den europeiske menneskerettsdomstol
Foto: ©ECHR-CEDH Council of Europe

Innhold på denne siden

EMD – en felleseuropeisk menneskerettsdomstol

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er en internasjonal domstol som dømmer i saker der stater blir innklaget for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Domstolen, som har sitt sete i Strasbourg, ble opprettet i 1959, seks år etter at konvensjonen trådte i kraft. EMD er en del av Europarådet.

Siden opprettelsen i 1959 har EMD utviklet seg til å bli en sentral rettsstatsinstitusjon i Europa. Domstolen dekker i dag alle de 46 medlemslandene i Europarådet, og har i løpet av sin levetid avsagt rundt 20.000 avgjørelser. En av grunnene til at domstolen er en slagkraftig institusjon, er at avgjørelsene er bindende for statene. Her skiller EMD seg fra for eksempel FNs menneskerettsorganer, som bare kan gi anbefalinger til statene. Europarådets ministerkomité, som er organisasjonens utøvende organ, overvåker at statene følger opp EMDs avgjørelser.

En annen grunn til at EMD er et viktig organ og får mye oppmerksomhet, er at menneskerettsbestemmelsene i EMK er relativt åpent og generelt formulert. Det gjør at de i møte med ulike konkrete, faktiske situasjoner gir et stort rom for tolkning. Ettersom EMD er den siste og autoritative fortolker av EMK, gir dette domstolen en viktig rettslig maktposisjon. I sin praksis har EMD utviklet to viktige prinsipper for tolkningen av EMK, nemlig at konvensjonen er et levende instrument og at medlemsstatene har en viss skjønnsmargin.

At konvensjonen er et levende instrument betyr at den må tolkes i lys av skiftende samfunnsforhold, og at innholdet i rettighetene dermed kan utvikle seg over tid. Et illustrerende eksempel er dommen Christine Goodwin mot Storbritannia fra 2002. Her kom EMD til at det var i strid med retten til privatliv etter artikkel 8 å nekte å utstede en ny fødselsattest til en kvinne som hadde gjennomgått en kjønnsoperasjon. Noen år tidligere hadde imidlertid domstolen akseptert det britiske regelverket. Artikkel 8 hadde vært den samme hele veien, men EMD mente at når synet på transseksualitet rent faktisk hadde endret seg så markant både internasjonalt og i Europa, måtte også den rettslige tolkningen av dette spørsmålet bli annerledes.

Statenes skjønnsmargin handler om at EMD gir nasjonale myndigheter et visst rom for å utøve politisk skjønn om hvordan EMKs rettigheter best ivaretas og balanseres mot andre individuelle rettigheter eller kollektive samfunnsbehov nasjonalt. Nasjonale myndigheter kan nemlig gjøre begrensninger i en del av EMK-rettighetene, forutsatt at begrensningen har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. Disse vurderingene er skjønnsmessige. Tanken bak skjønnsmarginen er at EMD ikke skal overprøve myndighetenes vurderinger i detalj, dersom myndighetene har foretatt en samvittighetsfull avveining av relevante EMD-kriterier nasjonalt. Hvor vid skjønnsmargin EMD gir statene, avhenger blant annet av hva slags rettighet det er snakk om, hvor tyngende inngrepet i rettigheten er og om nasjonale myndigheter har hatt en grundig prosess – om de har gitt fyllestgjørende begrunnelser for sin maktutøvelse over borgerne.

EMDs rolle blir stadig vekk diskutert i flere europeiske land, også i Norge. Noen hevder at domstolen går for langt i sin dynamiske fortolkning av konvensjonen, mens andre frykter at domstolen lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis. Det som uansett er sikkert er at saksmengden for domstolen har steget kraftig de senere årene, og at dette skaper utfordringer. Flere reformer har vært gjennomført, og det pågår også for øyeblikket reformarbeid for å gjøre domstolen mer effektiv og å få ned den lange saksbehandlingstiden.

Hvordan klage til EMD?

Det er først og fremst individer, bedrifter eller andre private parter som klager inn stater for EMD. I utgangspunktet kan en medlemsstat klage inn en annen medlemsstat, men denne muligheten brukes sjelden.

Dersom man ønsker å klage inn en stat for EMD, må man sende en klage. Klageskjema og veiledning for utfylling er tilgjengelig på domstolens hjemmesider. For at EMD skal ta klagen til behandling må noen vilkår være oppfylt. Derfor er det viktig å huske på følgende før man sender inn en klage:

  • Man må ha uttømt alle nasjonale klagemidler. Det vil si at man først må ta saken gjennom de forvaltningsmessige klageordninger som finnes, eller, der de ikke finnes, for vanlig norsk tingrett, og eventuelt anke saken til lagmannsretten og Høyesterett. Det er først dersom man ikke får medhold av, eller får avvist ankebehandling i norske domstoler at man kan bringe saken inn for EMD.
  • Klagen må leveres til EMD innen fire måneder etter den endelige avgjørelsen i norske domstoler.
  • EMD vurderer kun om staten har krenket en eller flere av menneskerettighetene i EMK. Det vil si at man må påberope seg en av rettighetene i EMK for at domstolen skal vurdere å behandle klagen, og som hovedregel må dette også ha vært påberopt for de norske domstolene ved deres behandling av saken.

Det første EMD vil gjøre når de har mottatt klagen er å ta stilling til om vilkårene for å behandle den er oppfylt. Dersom ikke klageskjemaet er fylt ut riktig, eller nødvendige dokumenter ikke er sendt inn, vil klagen ikke tas til behandling. Man får ikke utsatt frist dersom man må sende klagen inn på nytt. Det kan derfor være lurt å sende klagen i god tid før klagefristen utløper.

I tillegg til å vurdere de vilkårene som er nevnt over, vil domstolen også avvise klager som den anser som åpenbart grunnløse. Svært mange saker blir avvist på denne måten. Den høye avvisningsprosenten viser at det kan være lurt å få hjelp av en advokat før man sender inn en klage.

Som hovedregel vil EMD først treffe en beslutning om vilkårene for å behandle saken er oppfylt, og så vurdere selve spørsmålet om menneskerettsbrudd på et senere tidspunkt. Når saken tas under behandling, er prosessen som regel skriftlig. Det vil si at partene ikke møter fysisk i domstolen og argumenterer muntlig for sitt syn på saken.

EMD har laget instruksjonsvideoer på engelsk om vilkårene for å ta klagen til behandling og om hvordan man sender inn en klage.

EMDs video om vilkårene for å sende klage (youtube.com).

EMDs video om hvordan man sender inn en klage (youtube.com).

EMDs avgjørelser mot Norge

EMD har gjennom årene mottatt rundt 2 200 klager mot Norge, og av disse er 67 saker tatt opp til behandling. Den første dommen ble avsagt i 1990 og den foreløpig siste i november 2022. I 44 av sakene kom domstolen til at norske myndigheter hadde krenket menneskerettighetene. Dette er forholdsmessig lave tall sammenlignet med de fleste andre stater.

NIM forsøker å holde en oppdatert oversikt over alle saker mot Norge i EMD her.

Retten til en rettferdig rettergang er den rettigheten som har blitt prøvd flest ganger i saker mot Norge. Det er generelt denne sakstypen som oftest blir anført for EMD. I tillegg har en del saker mot Norge handlet om ytringsfrihet, mange av disse har Norge tapt. Flere saker har handlet om retten til familieliv. De har særlig dreid seg om utvisning av utlendinger og barnevernssaker. Norge har tapt flere saker om inngripende barnevernstiltak som tvangsadopsjon. Flere saker om påstått brudd på retten til familieliv i norske barnevernssaker er fortsatt til behandling.

I 2021 mottok domstolen 117 klager mot Norge. Russland har tradisjonelt vært landet med flest klager mot seg. Russland er ikke lenger medlem av Europarådet, og dermed heller ikke EMD. EMD fortsetter likevel å behandle klager mot Russland som kom inn før uttredelsen.

Statistikk om EMD dommer fra 2021 finner du her (pdf).

Mer informasjon om Norge og EMD finner du på domstolens hjemmesider.

EMDs betydning for norsk rett

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gjelder som norsk lov, etter menneskerettsloven § 2. Ved motstrid med andre lover skal EMK gå foran. Høyesterett har uttalt at når norske domstoler skal tolke EMK, skal de bruke samme tolkningsprinsipper som EMD. Det vil si at EMDs praksis får stor betydning når EMK skal anvendes i norsk rett.

EMDs fortolkning av EMK kan også få betydning for tolkningen av menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven. Ikke fordi det er EMDs oppgave å tolke norske grunnlovsbestemmelser, men fordi i hvert fall de grunnlovsrettighetene som ble vedtatt i 2014 hadde EMK og andre internasjonale konvensjoner som inspirasjonskilder.  Stortinget fremhevet dette, og at de internasjonale inspirasjonskildene skulle ha betydning for tolkningen av grunnlovsbestemmelsene. Høyesterett har derfor uttalt at for eksempel Grunnloven § 102 om privat- og familieliv skal tolkes i lys av den tilsvarende bestemmelsen i EMK artikkel 8.

Menneskerettighetene binder ikke bare domstolene, men alle statens myndigheter. Ikke bare domstolene, men også Stortinget som lovgiver og forvaltningen som utøvende makt må derfor forholde seg til praksis fra EMD. Det er en tendens fra EMD sin side at jo grundigere nasjonale myndigheter har vurdert relevante kriterier fra domstolens praksis, jo videre blir skjønnsmarginen for myndighetene – og jo mindre intens blir overprøvingen i EMD.