adele matheson holder tale for regjeringens markering for 70-årsjubileum for menneskerettighetserklæringen

«Den 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettigheters som proklamerer 30 grunnleggende rettigheter og friheter for alle medlemmer av menneskeslekten.

Nå, 70 år senere, ser vi at erklæringen var starten på et helt nytt kapittel i historien, på en utvikling vekk fra ideen om at makt er rett, mot et internasjonalt system basert på rettsstat, samarbeid og menneskerettigheter.

Starten på noe nytt, men også videreføringen av en urgammel idé.

Et tidlig og kraftfullt uttrykk for en lignende idé, finner man i den greske tragedien Antigone, skrevet 400 år før Kristus. Antigone holder en flammende appell mot kong Kreon, der hun anklager ham for å ha gitt regler i strid med «de evige, uskrevne, himmelske lover». Som ikke var fra i dag eller fra i går, men som var hinsides tid og sted. Det Antigone gir uttrykk for er idéen om at det finnes noen absolutte grenser for hva makthavere kan tillate seg å gjøre – uansett.

Antigone protesterte fordi hun var dømt til døden for å ha trosset kong Kreons forbud mot å begrave sin egen bror Polyneikes, slik at han måtte ligge under åpen himmel for å bli spist av rovdyr. Polyneikes hadde forrådt sitt eget folk ved å gå til angrep mot sin egen by. Gjennom dette var han blitt en folkefiende. Og folkefiender, ja, de kunne man stort sett gjøre som man ville med.

Opp gjennom historien har Polyneikes fått selskap av utallige folkefiender. Mennesker som av forskjellige grunner har falt i unåde og blitt behandlet uverdig. I kong Kreons fotspor har det fulgt endeløse rekker av konger, keisere, diktatorer, men også demokratisk valgte myndigheter, som har begått grove overgrep mot enkeltpersoner og grupper.

Heldigvis skulle også Antigones tanker følge med som en del av menneskehetens historie. I lange tider bare som en idé. Som en harmdirrende indignasjon i brystet når det ble begått urett fra myndighetenes side. Som inspirasjon til protest, sivil ulydighet og revolusjon. Og etter hvert skulle de uskrevne, lovene tas ned, presses frem og kjempes inn skrevne, menneskeskapte lover. Først i form av individuelle rettigheter i statenes grunnlover, bygget på opplysningstidens tanker om folkesuverenitet, frihet og likhet. Frankrike, 1789. USA, 1791. Norge, 1814.

Siden, etter de to verdenskrigene, ble rettighetene løftet opp på internasjonalt nivå. Verdenserklæringen fra 1948 startet denne utviklingen. Verdenserklæringen var det første steget på veien mot rettslig bindende menneskerettighetskonvensjoner, som vi har fått mange av siden den gang.

De må sees i lys av de historiske begivenhetene. Et Europa i ruiner, i sjokk, etter ødeleggelser og ondskap som overskred vår fatteevne.

I Erklæringens fortale heter det at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet». Nå håpet man på gjenoppbygning preget av internasjonalt samarbeid i stedet for krig og aggresjon.

* * * * *

Men alt var langt fra rosenrødt i 1948 og årene etter.

Før pausen hørte vi sterke historier om hvordan grupper i tiden etter krigen ble behandlet på en måte som lå langt utenfor verdigrunnlaget i Verdenserklæringen. Grupper som bevisst ble plassert utenfor det menneskefelleskapet erklæringen bygde på, som ble sett på som «de andre» – som folkefiender.

Én slik historisk erfaring er nettopp hvordan norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater ble behandlet etter krigen. Johs. Andenæs har kalt dette for «en flekk på frigjøringsbildet». Vi har allerede fått høre en del om hva kvinnene ble utsatt for, og jeg skal her nøye meg med å trekke frem tre forhold som er særlig problematiske i et MR perspektiv:

For det første at myndighetene ikke sørget for å beskytte kvinnene mot vold og gatejustis og det ble ikke straffeforfulgt.

For det andre ble flere kvinner internert uten noe reelt grunnlag i lov og dom.

For det tredje utviklet man regler og praksis om tilbakekall av statsborgerskap som var dypt problematiske og kjønnsdiskriminerende.

Behandlingen av kvinnene er en god illustrasjon på en type sosial dynamikk som oppstår i et samfunn, og som kan bære helt galt av sted. Der noen plasseres utenfor fellesskapet og det skapes et skille mellom «oss» og de «andre». Som gjør at man kan behandle «de andre» på uakseptable måter.

Jeg tror fortsatt at alle samfunn bærer i seg slike skiller mellom «oss» og «dem.» Det er nettopp konsekvensene av denne typen tenkning menneskerettighetene skal forhindre. I Verdenserklæringen snakker man om hva «alle mennesker» har rett til og hva «ingen mennesker» må bli utsatt for – ikke hva «noen mennesker» har krav på eller hva «noen mennesker» må tåle. Etter menneskerettighetene er du innenfor fellesskapet utelukkende i kraft av din grunnleggende eksistens som enkeltmenneske. Konsepter om kollektiv skyld har ingen plass i denne tenkningen.

Dette motsetningsforholdet mellom oss og dem er følelsesstyrt. Det er et paradoks, hvor ofte nettopp grunnleggende menneskelige følelser kommer i veien for opprettholdelsen av dette nødvendige menneskelige felleskapet.

* * * * *

En av kvinnene som giftet seg med en tysk soldat og som mistet sitt norske statsborgerskap, var Solveig Lausch fra Talvik i Finnmark. Hun ble intervjuet av NRK i dokumentaren «Krigsbrudene», fra 1988. Da sa hun at: «Jeg tror nok jeg ville gjort det samme i dag også». Når man ser intervjuet er det ikke vanskelig å tro på Solveig, for øynene hennes lyser, også mange år senere, av kjærlighet til sin ektemann. Og kjærlighet er en sterk følelse. Vi velger ikke hvem vi forelsker oss i. Som moderne samfunn aksepterer vi da heller ikke at storsamfunnet eller familien skal bestemme hvem vi skal dele vår kjærlighet med.

Så ville vi som samfunn gjort det samme i dag? Ville vi behandlet disse kvinnene på samme måte? Det er fristende å si kategorisk «nei». Men det er lettest i tilbakeblikk. For denne behandlingen sprang ut av sinne og hevntrang– også dette sterke følelser. Sterke følelser som får et samfunn til å skape folkefiender, til å utdefinere individer og grupper som «de andre». Sterke følelser, som raseri, hevntrang, frykt for det som er annerledes, ydmykelse og avmakt kan ramme oss også i dag, og friste oss til å handle på måter vi tror vi ikke ville gjort. Og det var kvinnenen dette rammet.

Poenget med menneskerettigheter er å tegne opp noen absolutte grenser, basert på avmålt og prinsipiell tenkning, løsrevet fra slike følelser, i rolige øyeblikk. Prinsipper som tenker for oss, når følelsene tar overhånd. Så vi slipper å ta valg som vi senere vil angre på, og som fremtiden vil fordømme og som fremtidens statsministre må beklage. Prinsipper som vann på bålet. Grunnleggende verdier og rettigheter som bolverk mot en fremtid vi ikke kjenner, basert på en fortid som vi må ha lært av. Ved å lære av historien kan vi overskride den menneskelige følelsen av frykt. Ved å siviliseres kan menneskeheten ivareta seg selv. Menneskerettighetene er en sentral del av vår sivilisasjon.

Og det er denne siviliseringen, dette menneskerettslige bolverket som vi har laget gjennom historiske museskritt, som forhåpentligvis ville gitt en bedre beskyttelse mot overgrep imot disse kvinnene dag. La meg si litt om hva dette bolverket består i.

* * * * *

For det første har vi fått flere bindende menneskerettighetsbestemmelser. Norge har aktivt tilsluttet seg syv av FNS ni kjernekonvensjoner om Menneskerettigheter og viktigst, den Europeiske menneskerettskonvensjonen. For det andre, valgte vi i 2014 å ta menneskerettighetene inn i grunnloven.

Både konvensjonene og grunnloven går ved motstrid foran alminnelig norsk lov, og setter derfor rammer for hva politikerne kan bestemme og gjøre, absolutte grenser for det demokratiske spillerommet.

Menneskerettighetene beskytter blant annet ytringsfriheten vår, privatlivet vårt, eiendomsretten vår, retten til utdanning og retten til helse. De forbyr dødsstraff, tortur og vilkårlig frihetsberøvelse. De gir et særskilt vern for sårbare grupper, og de pålegger staten en eksplisitt plikt til å beskytte og etterforske vold mot kvinner, blant annet etter Istanbulkonvensjonen som Norge ratifiserte i fjor.

Denne utviklingen har altså gitt oss mange flere rettigheter. Men det er, som vi vet, forskjell på det å ha rett og det å rett. Derfor er også utviklingen av sterke kontrollmekanismer gjennom disse 70 årene et grunnleggende sivilisasjonsskritt.

* * * * *

Utgangspunktet er at flertallet bestemmer, men flertallet må respektere mindretallets rettigheter. Og for at det ikke skal være bukken som blir satt til å passe havresekken, er det uavhengige nasjonale domstoler som kontrollerer om regjeringen og Stortinget respekterer menneskerettighetene. For å kunne utføre denne funksjonen, trenger de tilstrekkelige ressurser og kapasitet. Dette utfordres i Norge i dag.

I tillegg til de nasjonale domstolene, har vi i tiden etter 1949 også utviklet en rekke internasjonale kontrollmekanismer, som ytterligere sikrer at bukken ikke får passe havren sin alene. Både FNs traktatorganer og den kanskje viktigste rettighetsgarantisten, den Europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolen er en viktig tilleggsgaranti for Norge, men ikke minst er domstolen en klageinstans for 80O millioner europeiske borgere, mange fra stater med mindre velutviklede nasjonale rettighetssystemer enn det vi har.

Dette er ikke et perfekt system, og det kritiseres da heldigvis også jevnlig. Men det er det beste vi har. Det er også det eneste reelle klagemekanismen mange borgere i stater med et svært problematisk forhold til menneskerettighetene, har.

* ****

Og vi får håpe, at om disse overgrepene vi har hørt om i dag, hadde skjedd nå, så ville norske eller internasjonale kontrollmekanismer slått ned på det, ved å anvende det menneskerettslige bolverket som har utviklet seg gjennom disse 70 årene. Slått ned på tilbakekall av statsborgerskap i strid med rettstatsprinsipper. Sørget for at staten beskyttet kvinnene mot gatejustis. Stanset internering i strid med grunnleggende menneskerettigheter slik vi nå kjenner dem. Så i måte representerer ikke unnskyldningen i dag bare en oppreisning for kvinnene og deres barn som har levd med de beinharde konsekvensene av dette, men det viser også en stat som har lært av sine feil, en lærdom som forhåpentligvis gir et bolverk for fremtiden og sikre at det ikke skjer igjen. Og det kan kanskje også ha verdi for dem det gjelder.

* * * * *

Etter dette tilbakeblikket i den positive menneskerettsånds navn, er det viktig å understreke at ikke alt er rosenrødt i 2018 heller. Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det skjer, menneskerettsbrudd også i Norge. Vi ser alvorlige utfordringer knyttet til behandling av psykisk syke innsatte i norske fengsler. Norge ble i fjor dømt for ulovlig fengsling av barn i strid med grunnleggende menneskerettigheter, for å nevne to aktuelle eksempler.

Også internasjonalt er det vinder som blåser i feil retning, både i Europa og andre steder ser vi bølger av tilbakeskritt, at seire vi har tatt for gitt, ikke var vunnet likevel. Endringer skjer raskt, i Øst Europa, nært oss, i vår tid. Angrep på uavhengige domstoler, angrep på menneskerettsforkjempere og fremvekst av autoritære krefter. I USA interneres asylsøkerbarn i lang tid i strid med grunnleggende menneskerettigheter. I lys av Obamas åpne kritikk av Kina for menneskerettsbrudd for bare tre år siden, er denne menneskerettslige nonchalansen fra USA slående. Den viser tydelig at også i etablerte konstitusjonelle demokratier kan synet på grunnleggende verdier og menneskerettigheter endres svært raskt – langt raskere enn vi ønsker å tro.

Det er derfor nå tid for stå stødig og tydelig for det menneskerettssystemet som har tjent oss vel i de 70 årene det har eksistert. Det er ikke perfekt, men det er det beste vi har.

Og når vi nå i Europa beveger oss stadig lenger vekk fra grusomhetene i den andre verdenskrig, er det kanskje lett å glemme alternativet, verden slik den var før, og de ufattelige katastrofene som presset frem det menneskerettsregimet vi har i dag. Som sikkert kan irritere og utfordre ideer vi har om balansepunktet mellom individvern og folkestyre og som kompliserer beslutningsprosesser, men som, når man løfter blikket, er en liten pris å betale for den beste beskyttelsen som ideer og prinsipper kan gi.

****

Så hvor står vi egentlig i dag, 70 år etter at Verdenserklæringen ble vedtatt?

Kanskje står vi der at vi i dag ikke behøver Antigones appell til «de evige, uskrevne, lover». I dag er de skrevet inn i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som skal binder oss til masten når sirenene roper, når følelsene tar overhånd eller når kortsiktige populistiske bølger truer med å kaste oss ut på dypt vann.

Men det vi behøver, også i dag, er Antigones rettferdighetssans. Også i dag behøver vi at enkeltmennesker reagerer på og tar til motmæle mot urett. Da trenger vi en blanding av kunnskap og engasjement som gir motstandskraft.

Dette må bygges og befestes i normale tider for å tåle kriser og krig. Undertrykkende lover er ofte nettopp utviklet under normale situasjoner. De unntakslovene Hitler benyttet for å kneble sine motstandere var vedtatt av de ansvarlige partiene før krigen. Godtar vi undertrykkende metoder mot antatte terrorister eller uforholdsmessige inngrep overfor uønskede asylsøkere, legger vi grunnlaget for at de samme metodene tas bruk mot helt andre grupper hvis behovet i fremtiden blir presserende. Dette betyr at vi må utvikle statens virkemidler slik at vi selv kan tåle at de blir brukt mot oss, og de verdiene vi selv tror på.

For å bygge denne beskyttelsen må menneskerettighetene forsvares hver dag. Barna våre må ha dem i ryggmargen. Politikerne våre må snakke om dem på en måte som reflekterer deres historiske betydning og nødvendigheten av et verdenssamfunn basert på rett og ikke makt. Lære av historien, Videreføre lærdommen. Aldri hvile i det. Det er ikke et perfekt system. Men det er det beste vi har. Det beste menneskeslekten har fått til.»