Det er en menneskerettighet at offentlige myndigheter ikke har lov til å diskriminere oss på grunnlag av vårt politiske syn. Men hvordan stiller det seg når det er private som står for diskrimineringen?

Problemstillingen ble nylig illustrert da en kafé i Oslo ga uttrykk for at personer som hadde tenkt til å stemme på det svenske partiet Sverigedemokraterna burde holde seg unna. Man kan tenke seg flere situasjoner der lignende spørsmål kan oppstå: Kan en arbeidsgiver la være å ansette en person fordi vedkommende stemmer på et bestemt parti? Eller kan en huseier la være å leie ut boligen sin av samme grunn?

Hva sier loven om politisk diskriminering i private forhold?

Først av alt er det viktig å understreke at det juridiske diskrimineringsbegrepet ikke nødvendigvis er helt identisk med hvordan man forstår «diskriminering» i dagligspråket. I juridisk forstand er det vanlig å definere diskriminering som usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling som skjer på grunnlag av et bestemt kjennetegn ved en person. Disse kjennetegnene, som kalles for diskrimineringsgrunnlag, er gjerne listet opp i diskrimineringsforbudene. Det vil si at dersom politisk syn ikke er nevnt som et diskrimineringsgrunnlag i en lovbestemmelse, så vil det heller ikke være diskriminering etter den aktuelle regelen å forskjellsbehandle på politisk grunnlag.

I Norge er noen former for diskriminering straffbart etter straffeloven § 186. Bestemmelsen sier at man straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder hvis man i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av at personen for eksempel har en bestemt hudfarge, religion eller homofil orientering. I den mye omtalte «frisør-saken», der en frisør ble dømt for å ha nektet å klippe håret til en kvinne som bar hijab, var det denne bestemmelsen hun ble dømt etter. Politisk syn er imidlertid ikke et diskrimineringsgrunnlag etter § 186, og derfor ville for eksempel ikke frisøren blitt dømt dersom hun avviste en kunde fordi vedkommende hadde en bestemt politisk tilhørighet. Selv om noen mener at hijab er et politisk symbol, så har Høyesterett konkludert med at plagget, selv om det eventuelt kan ha en annen symbolverdi i tillegg, er et religiøst symbol.

Ved siden av straffelovgivningen har vi også en egen likestillings- og diskrimineringslov. Loven blir håndhevet av Diskrimineringsnemnda, som behandler klager fra private parter. Nemnda kan påpeke brudd og eventuelt ilegge oppreisning eller erstatning. Loven er videre enn straffeloven § 186, i den forstand at den inneholder flere diskrimineringsgrunnlag (se § 6). Blant annet er det ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn og alder. Men heller ikke her er politisk syn listet opp som diskrimineringsgrunnlag.

Dette betyr med andre ord at den omtalte kaféen i Oslo ikke har brutt loven, noe også Likestillings- og diskrimineringsombudet har konkludert med. Men om kaféen, en huseier, den lokale fotballklubben eller andre diskriminerer på grunnlag av for eksempel etnisitet, kjønn eller alder, vil det være ulovlig, nettopp fordi disse diskrimineringsgrunnlagene er nevnt i loven.

På ett område er allikevel diskriminering på politisk grunnlag forbudt, nemlig i arbeidsforhold. Dette er regulert av arbeidsmiljøloven kapittel 13.

Hva sier menneskerettighetene om politisk diskriminering i private forhold?

Når regelverket i all hovedsak ikke forbyr privat diskriminering på grunnlag av politisk syn, er det fra et menneskerettslig ståsted naturlig å spørre seg om dette er i tråd med menneskerettighetene. Formulert litt mer presist er spørsmålet om menneskerettighetene forplikter statene til å forby politisk diskriminering i private forhold.

Utgangspunktet er at menneskerettighetene i Grunnloven og internasjonale konvensjoner først og fremst setter grenser for hva offentlige myndigheter kan gjøre mot privatpersoner. Et offentlig legekontor kunne for eksempel åpenbart ikke satt opp et lignende skilt som det kaféen gjorde, det ville vært klart ulovlig.

Men menneskerettighetene pålegger også staten noen såkalte «positive forpliktelser», som gjør at myndighetene også må beskytte folk mot krenkelser fra andre private aktører. Staten må for eksempel forby tagging på andres hus for å beskytte huseierens eiendomsrett og forby voldsutøvelse for å beskytte folks integritet. Når det mer spesifikt gjelder den positive plikten til å beskytte mot diskriminering fra andre private, stiller dette seg litt ulikt for ulike grupper. Noen grupper, som etniske minoriteter, kvinner, personer med nedsatt funksjonsevne og arbeidstakere, nyter et særskilt vern fordi det er egne konvensjoner for disse gruppene.

For forskjellsbehandling på politisk grunnlag er spørsmålet mer tvilsomt. Politisk syn er riktig nok blant de opplistede diskrimineringsgrunnlagene i de sentrale menneskerettskonvensjonene, som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 14. Men for det første er flere av de internasjonale diskrimineringsreglene det man kaller for «aksessoriske». Det vil si at de ikke er selvstendige diskrimineringsforbud som står på egne bein, men at de bare gjelder i sammenheng med andre rettigheter. For eksempel ville ikke EMK artikkel 14 kommet til anvendelse i kafé-saken, fordi det å handle kaffe ikke er noe som er vernet etter de andre reglene i EMK. For det andre vil det, i de tilfellene der artikkel 14 kommer til anvendelse i kombinasjon med en annen rettighet, være begrenset hvor langt konvensjonen pålegger myndighetene en bestemt regulering av rent private forhold. Illustrerende er en sak fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) mot Storbritannia, der EMD kom til at det ikke var en krenkelse av ytringsfriheten at et privat kjøpesenter nektet folk å dele ut flygeblader på senterets eiendom.

En annen konvensjon som forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet politisk oppfatning er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26. Denne bestemmelsen er ikke aksessorisk, men står på egne bein, og har derfor et videre virkeområde enn EMK artikkel 14. NIM kjenner ikke til noen rettskilder som eksplisitt drøfter spørsmålet, men også her er det tvilsomt om bestemmelsen strekker så langt som til å forplikte staten til å beskytte mot forskjellsbehandling i rent private forhold.

Vi har for øvrig også et diskrimineringsforbud i Grunnloven § 98, men denne bestemmelsen er ganske åpent formulert og nevner ingen diskrimineringsgrunnlag eksplisitt. Grunnen er at man ønsket at det skulle forbli et politisk, snarere enn bare et rettslig spørsmål å bestemme hvor grensene skulle gå.

Stortinget kan forby private å diskriminere hverandre på politisk grunnlag

At menneskerettighetene ikke forplikter statene til å forby politisk diskriminering i private forhold, betyr at myndighetene ikke må gjøre dette. Men de kan gjøre det. Hvis våre folkevalgte reagerer på saker som kafé-tilfellet i Oslo, og ønsker å forby private å diskriminere hverandre på politisk grunnlag, er det opp til Stortinget som lovgiver å endre loven.

Det kan være verdt å nevne at Diskrimineringslovutvalget faktisk foreslo i 2009 at politisk syn skulle være et diskrimineringsgrunnlag. Dette ble ikke fulgt opp av Stortinget, verken da man vedtok diskrimineringslover i 2013 eller i 2017. Det er ut i fra lovforarbeidene vanskelig å se at spørsmålet ble drøftet i noen særlig grad, verken av departementet eller på Stortinget.