Et selskap som klaget Norge inn for brudd på retten til en rettferdig rettergang vant ikke frem i Strasbourg.

Ollo/iStock

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) avsa torsdag 28. november 2019 en begrunnet avvisningskjennelse i en klage mot Norge. En avvisningskjennelse er en prosessuell avgjørelse om at vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt.

Sakens faktiske bakgrunn var at busselskapet Konkurrenten.no AS, som var klager i saken, mente at et annet selskap mottok ulovlig statsstøtte etter EØS-reglene. De sendte flere klager til EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som henla alle klagene. Selskapet brakte ESAs avgjørelser inn for EFTA-domstolen, som i mars 2015 avsa en kjennelse der de avviste saken fordi selskapet manglet tilstrekkelig søksmålsinteresse.

Etter å ha tapt i EFTA-domstolen, sendte Konkurrenten.no AS en klage mot Norge til EMD. Der påberopte de seg EMK artikkel 6 om retten til en rettferdig rettergang. En av komponentene i artikkel 6 er at man, litt enkelt sagt, har rett til å få saken sin behandlet av en domstol. Busselskapet hevdet at når EFTA-domstolen ikke ville behandle saken om påstått ulovlig statsstøtte, så fikk de ingen domstolsprøving av saken sin, og dermed var artikkel 6 krenket. EFTA-domstolen kan ikke klages inn for EMD, men det Konkurrenten.no påsto var at Norge måtte holdes ansvarlig for den angivelige krenkelsen av EMK artikkel 6. Selskapet anførte to argumenter som begrunnelse for denne påstanden. For det første argumenterte de med at når norske myndigheter hadde prosedert for EFTA-domstolen på at saken måtte avvises, så var de også medansvarlige for EFTA-domstolens konklusjon. For det andre hevdet de at siden norske myndigheter har vært med på å opprette EFTA-domstolen, så må de også bære ansvaret dersom systemet fører til krenkelser av menneskerettighetene.

EMD avviste det første argumentet, nemlig at norske myndigheters innlegg og opptreden for EFTA-domstolen i det hele tatt kunne gi grunnlag for ansvar etter EMK. EMD viste til at tidligere rettspraksis riktig nok åpner for at statene etter omstendighetene kan holdes ansvarlige etter EMK i saker der en nasjonal domstol har bedt EU-domstolen om en rådgivende uttalelse. På et generelt nivå er dette relevant for Norge, fordi også norske domstoler kan be EFTA-domstolen om tilsvarende rådgivende uttalelser. EMD poengterte imidlertid at denne saken dreide seg om et ganske annet spørsmål. At norske myndigheter fremførte argumenter i en sak for EFTA-domstolen – i samsvar med EFTA-domstolens prosedyreregler – kunne ikke medføre ansvar etter menneskerettighetene.

Heller ikke Konkurrenten.no sitt andre argument førte frem. Her startet EMD igjen med å vise til en generell doktrine – denne gangen at en stat som overfører myndighet til en internasjonal organisasjon vil kunne holdes ansvarlig dersom organisasjonens utøvelse av denne myndigheten er i strid med EMK. Anvendt på denne saken uttalte EMD at EFTA-domstolens saksbehandling måtte være åpenbart mangelfull sammenlignet med de kravene EMK stiller til en domstols saksbehandling for at Norge skulle bli ansvarlig. Dette var ikke tilfelle, mente EMD, og viste til at Konkurrenten.no hadde fått anledning til å fremføre sitt syn på saken og at EFTA-domstolen hadde gitt en grundig begrunnelse for hvorfor selskapet manglet søksmålsinteresse.

På bakgrunn av dette konkluderte EMD med at saken måtte avvises.

Saken illustrerer på en god måte at det norske rettssystemet har blitt betydelig mer komplekst de senere tiårene. Norske rettsanvendere må i dag – på menneskerettighetsfeltet og andre områder – ha kjennskap til og forståelse for normer og institusjoner fra en rekke parallelle internasjonale rettssystemer, og sammenhengen mellom disse.

Kjennelsen ligger tilgjengelig på EMD sine hjemmesider.