I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (rammekonvensjonen), og jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, tater/romanifolk og rom fikk status som nasjonale minoriteter. Samene ønsket da ikke en slik status. Etter ønske fra Sametinget vil Norge i år for første gang også rapportere om samiske forhold under rammekonvensjonen. Begrepet nasjonale minoriteter brukes først og fremst i europeisk sammenheng. Rammekonvensjonen bruker dette begrepet både i tittelen og i en rekke av konvensjonens bestemmelser, men den har ingen definisjon av begrepet «nasjonal minoritet». Det var imidlertid enighet blant statene som utarbeidet konvensjonen at opprinnelig eller langvarig historisk tilknytning til landet er et vilkår for å bli regnet som nasjonal minoritet. I dette ligger det en anerkjennelse av at disse gruppene har bidratt til å forme den nasjonale kulturen, til tross for at de i mange land har blitt utsatt for marginalisering, diskriminering og assimilering. Kravet om langvarig tilknytning innebærer at relativt nyankomne innvandrere og deres etterkommere ikke er nasjonale minoriteter i konvensjonens forstand. Nyere minoritetsgrupper vil imidlertid omfattes av minoritetsvernet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27, hvor langvarig tilknytning til landet ikke er et krav. De omfattes også av diskrimineringsvernet i en rekke menneskerettighetskonvensjoner.
Menneskerettsvernet for nasjonale minoriteter
Menneskerettighetene gjelder for alle mennesker, men enkelte mennesker eller grupper er mer utsatte for at rettighetene deres ikke alltid blir fullt ut ivaretatt. Nasjonale minoriteter er ikke en ensartet gruppe, hverken i Norge eller i andre europeiske land, men personer som tilhører nasjonale minoriteter er ofte mer sårbare for menneskerettighetsbrudd enn majoritetsbefolkningen generelt.
Rammekonvensjonen pålegger myndighetene blant annet å fremme formell og reell likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen, og å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter kan fremme og videreutvikle sitt språk, sin religion og sin kultur.
Europarådets minoritetsspråkspakt skal beskytte og fremme nasjonale minoriteters språk. Kvensk, samisk, romanes og romani er språkene som er beskyttet av språkpakten i Norge. Minoritetsspråkpakten slår fast at vern om de historiske minoritetsspråkene i Europa er med på å opprettholde og utvikle kulturelt mangfold og tradisjoner i Europa. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 gir et grunnleggende vern for språk, kultur og religion for alle etniske, religiøse og språklige minoriteter. Alle minoriteter har også et utstrakt vern mot diskriminering, og i noen grad krav på tiltak som skal fremme deres språk og kultur.
I tillegg til kulturelle og språklige rettigheter er diskrimineringsvernet særlig sentralt for nasjonale minoriteters menneskerettigheter. En rekke internasjonale konvensjoner har bestemmelser om vern mot diskriminering. Etter FNs rasediskrimineringskonvensjon kan partene til konvensjonen også, avhengig av de faktiske omstendighetene, være forpliktet til å vedta særlige tiltak, for å sikre både individers og gruppers menneskerettigheter. Ordningen med særlige tiltak er en integrert del av ikke-diskrimineringsprinsippet og nødvendig for å fremme reell og effektiv likestilling. Det vernet SP artikkel 27 gir mot inngrep i minoriteters rett til å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og dyrke sin egen religion, eller til å bruke sitt språk, kan også gi grunnlag for en plikt for staten til å gjennomføre positive særtiltak. Også rammekonvensjonen har flere bestemmelser som pålegger statene å gjennomføre tiltak.
Hvordan overvåkes nasjonale minoriteters rettigheter?
Statenes gjennomføring av FNs menneskerettighetskonvensjoner overvåkes av ekspertkomiteer (eller traktatorganer) som er opprettet for hver konvensjon. Overvåkningen skjer ved at konvensjonspartene rapporterer om gjennomføringen av konvensjonen til den aktuelle komiteen, som på grunnlag av rapporten og en muntlig eksaminasjon av staten, utarbeider konklusjoner hvor de bl.a. peker på svakheter og kommer med anbefalinger til staten. De fleste konvensjoner åpner for at staten kan samtykke til å gi enkeltpersoner adgang til å klage til overvåkningskomiteen dersom de mener at deres rettigheter etter konvensjonen blir krenket. Det forutsettes at man har prøvd saken så langt som mulig i det nasjonale rettssystemet først. Norge har akseptert slike klageordninger under SP, rasediskrimineringskonvensjonen, kvinnekonvensjonen og torturkonvensjonen. Traktatorganenes avgjørelser av klager er ikke rettslig bindende, men kan likevel ha rettslig betydning.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen overvåkes av en domstol som avsier rettslig bindende dommer (EMD). Dette er derfor det overvåkningsorganet som har størst betydning i norsk rett.
Rammekonvensjonen har en egen gjennomføringsmekanisme. En rådgivende komité, (Advisory Committee), valgt av Europarådets ministerkomité, utarbeider anbefalinger til staten på grunnlag av periodiske rapporter fra statene (ca. hvert femte år). Anbefalingene er også basert på besøk i vedkommende stat hvor komiteen møter både myndigheter, nasjonale minoriteter og andre relevante aktører. Språkpakten overvåkes i all hovedsak på samme måte som rammekonvensjonen.
Nasjonale minoriteters rettigheter i Norge
Selv om det finnes mange historiske likhetstrekk i den norske statens politikk overfor minoritetsgruppene, så er de fem nasjonale minoritetene ulike grupper med ulikt språk og hver sin kultur, historie og til dels også religion. Innenfor minoritetene finnes også stort mangfold. Likheter og ulikheter reflekteres til dels i hvilke typiske menneskerettsutfordringer de ulike gruppene er utsatt for. Dette gjelder bl.a. ulike former av diskriminering og utfordringer, for eksempel knyttet til diskriminering i arbeidslivet, videreføring av kultur, språkopplæring og språkbruk.
FNs menneskerettighetskomité og rasediskrimineringskomité har i forbindelse med eksaminasjon av Norge gitt flere anbefalinger som er relevante for nasjonale minoriteter. Begge komiteer har bedt Norge styrke innsatsen mot hatefulle ytringer. Rasediskrimineringskomiteen har også bedt Norge styrke innsatsen mot diskriminering av etniske minoriteter, herunder mot diskriminering av rom, samt at det bør treffes tiltak for å bedre roms økonomiske og sosiale rettigheter. Komiteen har også bedt Norge om å styrke bruken av kvensk språk.
Etter eksaminasjon av Norges siste rapport om gjennomføring av rammekonvensjonen, har Europarådet bl.a. bedt Norge om å følge opp Tater/romaniutvalgets rapport, øke innsatsen for å bevare og utvikle kulturene til tater/romani, utarbeide en plan for revitalisering av kvensk språk, iverksette flere tiltak mot diskriminering og bedre nasjonale minoriteters forutsetninger for å delta i beslutningsprosesser.
Tater-/romaniutvalgets rapport viste at taterne/romanifolket har blitt utsatt for diskriminering og assimilering i Norge. I 2018 nedsatte Stortinget en kommisjon som skal granske fornorskningspolitikken og urett begått mot kvener/norskfinner, skogfinner og det samiske folket i Norge. Rapporten skal overleveres til Stortingets presidentskap i 2022.
NIM ser gode grunner for at det skaffes mer kunnskap om fornorskningspolitikken og virkningen av denne. God innsikt i faktiske hendelser og deres konsekvenser er avgjørende for å utforme en kunnskapsbasert politikk som best mulig ivaretar våre menneskerettslige forpliktelser. Les mer om Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid her.
I november 2019 publiserte NIM en rapport om nasjonale minoriteter i Norge. NIMs ønske og formål med rapporten er å styrke menneskerettighetsvernet for nasjonale minoriteter i landet gjennom å bidra til økt kunnskap, både om de relevante internasjonale rettslige rammeverkene og om forskning og litteratur.
Regjeringen er i gang med å utarbeide en ny stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Denne ventes fremmet i 2020. Den første og hittil eneste særskilte stortingsmelding om nasjonale minoriteter ble lagt frem i år 2000 og kan leses her.