Nederland må kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020 for å beskytte nederlendernes rett til liv mot trusselen fra global oppvarming.

Fasaden til Nederlands høyesterett, Hoge Raad der Nederlanden, i Haag.

Den 20. desember 2019 kom Nederlands høyesterett til at de menneskerettslige forpliktelsene under Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) innebærer at Nederland har en positiv forpliktelse til å kutte sine klimagassutslipp med 25 prosent innen utgangen av 2020 sammenliknet med 1990-nivå.

Miljøorganisasjonen Urgenda vant dermed frem med sitt søksmål mot nederlandske myndigheter. Dette er en første gang et lands øverste domstol har behandlet klimaspørsmål opp mot rettighetene som følger av EMK.

EMK har ingen egen bestemmelse som gir individet en rett til å leve i et miljø som sikrer helsen, men gjennom rettspraksis har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fastslått at retten til liv (artikkel 2) og retten til privat- og familieliv (artikkel 8) innebærer, i de tilfeller det foreligger en reell og umiddelbar fare for krenkelse av disse rettighetene, at staten etter forholdene kan ha en positiv plikt til å treffe tiltak for å motarbeide denne risikoen. Dette har EMD tolket til å også gjelde for konkrete natur- og miljøtrusler. At individets liv også er vernet mot miljøtrusler er etter EMDs syn nødvendig for å sikre at menneskerettighetsvernet fortsetter å være effektivt og av reell betydning for de menneskene det beskytter.

EMD har ikke tidligere behandlet saker om klima, og har følgelig heller ikke uttalt at global oppvarming i seg selv utgjør en reell og umiddelbar fare for en rett til liv. Det gjorde derimot den nederlandske domstolen, under henvisning til alvoret i de potensielle konsekvensene global oppvarming kan ha for det nederlandske folket. Som eksempel viste domstolen blant annet til at deler av Nederland kan bli ubeboelig dersom havet stiger. Det at faren ikke ville realisere seg før om noen tiår var ikke til hinder for at faren var tilstrekkelig umiddelbar. Det var heller ikke til hinder for anvendelsen av bestemmelsen at man ikke kunne identifisere noen bestemte personer som med sikkerhet ville bli rammet av denne faren.

Myndighetene må motarbeide global oppvarming

Nederlandske myndigheter må dermed treffe tiltak for å motarbeide global oppvarming. Men hvilke tiltak? Domstolen uttalte at deres rolle ikke var å sette seg i regjeringens sted ved å foreta denne vurderingen for staten, men å kontrollere om staten har vært tilstrekkelig aktsom i sin håndtering av faren. Domstolen ble imidlertid ikke overbevist om at staten hadde en praktisk gjennomførbar og tilstrekkelig effektiv plan for å imøtegå faren for global oppvarming.

På bakgrunn av internasjonale miljøresolusjoner og konvensjoner, fant domstolen at staten måtte redusere sine klimagassutslipp med minst 25 % sammenliknet med 1990-nivå innen utgangen av 2020.

Staten hadde flere innvendinger til at Nederland kunne pålegges en slik forpliktelse, men den nederlandske domstolen avviste alle. Noen av de mest sentrale synspunktene fra domstolen var:

  • Som part i FNs klimakonvensjon har Nederland et selvstendig ansvar for å kutte sine egne utslipp på eget territorium, selv om kuttene i en internasjonal skala er relativt små og vil ha en begrenset effekt i den totale, globale oppvarmingen. Ingen reduksjon i klimagassutslipp er ubetydelig fordi enhver reduksjon bidra til at det ble mer plass igjen i det totale karbonbudsjettet.
  • Nederland kan ikke unnslippe sitt ansvar under henvisning til at andre land ikke oppfylte sitt ansvar etter FNs klimakonvensjon for å kutte klimagassutslipp.

Den nederlandske staten anførte at ved en slik konklusjon overtok domstolen regjeringens rolle i å bestemme føringene i klimapolitikken. Selv om domstolen anerkjente at det gjelder et politisk handlingsrom i klimapolitikken, er yttergrensen for dette handlingsrommet menneskerettighetene i EMK, og domstolen mente at det var deres rett og plikt å vurdere om denne yttergrensen var overtrådt.

Betydning for Norge og det norske klimasøksmålet

Dommen har ingen direkte rettslig betydning for Norge, og norske domstoler er ikke bundet av den tolkningen av EMK som nederlandsk høyesterett la til grunn. Dommen er likevel interessant med norske øyne av flere grunner. I stadig flere land gjøres klimaspørsmål til domstolmat, og den nederlandske saken er den som har kommet lengst i løypa – og slikt sett vært et slags forbilde for søksmål i andre land, og til en viss grad også det norske klimasøksmålet. Nederlandsk høyesteretts argumentasjon baserer seg på EMK som Norge også er bundet av.

Det norske klimasøksmålet – hvor Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt den norske stat både for brudd på retten til et sunt miljø i Grunnloven § 112 og retten til liv og retten til privatliv i EMK art. 2 og 8 ved å gi tillatelser til utvinning av olje i Barentshavetankerunde – ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i slutten av november. Dom er ventet i januar.

NIM har tidligere skrevet om søksmålet i Morgenbladet, og kalt det rettslig nybrottsarbeid.

De som er interessert i videre lesning om den nederlandske dommen kan lese et inngående innlegg på Blog of the European Journal of International Law.