Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag to dommer i norske barnevernssaker. Norge ble domfelt for brudd på retten til familieliv i begge sakene. Med dette er hele den første puljen av norske barnevernssaker som EMD tok inn til behandling avgjort.
Den ene saken gjaldt en klage over myndighetenes avgjørelser om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon.
Saken gjaldt en gutt som ble akuttplassert da han var noen måneder gammel. Bakgrunnen var at foreldrene ikke evnet å ivareta barnet grunnet psykiske utfordringer. Etter et opphold på et senter for foreldre og barn, konkluderte barnevernstjenesten med at mor ikke var i stand til å yte forsvarlig omsorg og det ble fattet akuttvedtak og senere truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Noen år senere ba foreldrene om at omsorgsovertakelsen skulle oppheves. Barnevernstjenesten var uenige i dette, og ba om at foreldrene skulle fratas foreldreansvaret og at det skulle gis samtykke til adopsjon.
Saken gikk helt til Høyesterett. Høyesterett mente at gutten hadde utviklet sterke bånd til fosterforeldrene, og at det ville være skadelig for ham å bli flyttet. Retten la videre vekt på at gutten hadde behov for stabilitet, og at fosterforeldrene hadde samtykket til besøkskontakt (såkalt åpen adopsjon). Dette medførte at han fortsatt ville ha noe kontakt med de biologiske foreldrene.
EMD mente at foreldrenes og guttens rett til familieliv etter EMK artikkel 8 var brutt ved det norske adopsjonsvedtaket. Selv om spørsmålet EMD skulle ta stilling til var om Høyesteretts tillatelse til adopsjon var i strid med EMK artikkel 8, mente domstolen at saken måtte vurderes i helhet («it must nevertheless assess the case and the proceedings as a whole»). EMD foretok derfor en bredere vurdering av saksbehandlingen som ledet frem til adopsjonsvedtaket. Etter EMDs praksis skal alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet regnes som midlertidige, og staten har en positiv plikt til å arbeide for at foreldre og barn kan gjenforenes så snart forholdene tillater det. I likhet med de sakene EMD avgjorde høsten 2019, fremhevet EMD også i denne saken at norske myndigheter på et tidlig stadium i saken hadde konkludert med at det ville bli en langvarig plassering, og foreldrene var gitt et svært begrenset samvær med barnet. EMD fremhevet videre, som i Strand Lobben-saken, at i tilfeller hvor myndighetene ikke har ivaretatt sin positive plikt til å arbeide for gjenforening, kan en ikke basere en beslutning om adopsjon på at det er svake bånd mellom barnet og foreldrene. Dette gjelder særlig i sak hvor foreldrene aksepterer at barnet blir boende i fosterhjem. EMD mente derfor at i prosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket hadde norske myndigheter lagt for lite vekt på at omsorgsovertakelser skal være midlertidige, og at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad hadde ivaretatt sin positive plikt til å arbeide for gjenforening av foreldre og barn.
Dette er signaler NIM tidligere har uttalt at det er viktig å følge opp. Myndighetenes har en plikt til å legge til rette for kontakt og tilbakeføring, under forutsetning av at dette er til barnets beste og ikke til skade for barnet.
Samtidig er det viktig å understreke at EMD ikke tok stilling til det mer overordnede barnefaglige spørsmålet om hva som er best for barnet av adopsjon eller langvarig fosterhjemsplassering i slike saker. EMD anerkjente at åpen adopsjon med besøkskontakt kan være en relevant faktor i tilfeller hvor gjenforening er utelukket, men fremhevet at i dette tilfellet var besøkskontakten ikke tilstrekkelig til at foreldrene kunne følge barnets utvikling og utvikle en meningsfull relasjon.
Den andre saken dreide seg om en klage fra en far over en avgjørelse om omsorgsovertakelse for to av hans tre barn.
Akuttvedtaket og det påfølgende vedtaket om omsorgsovertakelse ovenfor alle tre barna var begrunnet i at foreldrene var svært opptatt av barnas sykdom og sykelighet, særlig i relasjon til det eldste barnet. Dette, samt foreldrenes manglende evne til å skape stabilitet, struktur og adekvat personlig kontakt med barna, utgjorde, slik barnevernstjenesten så det, en alvorlig omsorgssvikt. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble anket inn for lagmannsretten, som mente at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke var oppfylt. Lagmannsretten påpekte at det ikke var iverksatt adekvate hjelpetiltak før omsorgsovertakelsen, og at det derfor var vanskelig å fastslå hvorvidt vilkårene for omsorgsovertakelse var oppfylt. Bevisførselen ga beskjeden innsikt i hvordan forholdene var i hjemmet mens barna bodde der, og hvorvidt hjelpetiltak kunne ha avhjulpet situasjonen. Lagmannsretten la videre betydelig vekt på at det eldste barnet klart hadde gitt uttrykk for at han ville flytte hjem, og at hans situasjon ikke hadde blitt bedre på den institusjonen han bodde. Vedtaket om omsorgsovertakelse ble derfor opphevet for det eldste barnet.
Omsorgsovertakelsen ble imidlertid ikke opphevet for de to yngste barnas del, fordi en tilbakeføring ville kunne føre til alvorlige problemer, jf. barnevernloven § 4-21. Lagmannsretten la vekt på at barna hadde vært i fosterhjemmet i nesten ett år, at de ga uttrykk for at de trivdes og at de hadde hatt en positiv utvikling. En sakkyndig hadde uttalt at barna hadde behov for særlig omsorg og støtte, og at de var sårbare barn. Lagmannsretten la derfor til grunn at den samlede omsorgsbelastningen ville bli for vanskelig og krevende for foreldrene dersom alle tre barna skulle flytte hjem. Foreldrene ble gitt samværsrett seks ganger i året á seks timer med de to yngste barna.
EMD mente at lagmannsretten hadde foretatt en grundig vurdering av saken, og at foreldrenes rettssikkerhet var godt ivaretatt. EMD hadde heller ingen bemerkninger til selve akuttvedtaket, men mente det var klare svakheter ved den initielle behandlingen av omsorgsovertakelsen. EMD anerkjente at nasjonale myndigheter sto overfor vanskelige avveininger, og uttalte at den skal være varsom med å vurdere saken i etterpåklokskapens lys. Likevel konkluderte EMD med at norske myndigheter ikke hadde gjort nok for å holde de to minste barna og faren sammen. EMD la vekt på at lagmannsretten hadde pekt på mangelfulle individuelle vurderinger for de to minste barna, manglende hjelpetiltak før beslutningen om omsorgsovertakelse, og manglende tilrettelegging for gjenforening gjennom samværsfastsettelsen i tiden etter omsorgsovertakelsen. EMD mente at den kumulative effekten av disse svakhetene ved myndighetenes håndtering av saken, gjorde at inngrepet i familielivet ikke var nødvendig, og dermed i strid med EMK artikkel 8.
Denne saken skiller seg fra de øvrige dommene EMD har avsagt i de norske barnevernssakene ved at domstolen her synes å fastslå en materiell krenkelse av retten til familieliv.
Et sentralt argument for EMDs avgjørelse er at barnevernstjenesten ikke synes å ha gjort tilstrekkelige individuelle vurderinger av situasjonen til alle tre barna, men at utfallet for to av dem ble betinget av situasjonen til det eldste barnet. Sentralt sto også at det ikke var forsøkt iverksatt hjelpetiltak.
Flere av de faktorene EMD vektlegger i sin konklusjon, var forhold som også var påpekt av lagmannsretten, som hadde gjennomført en inngående vurdering av familiens situasjon. Ut fra denne dommen kan man stille spørsmål ved hva som skal til for at norske domstoler skal kunne «reparere» eventuelle feil eller mangler som har vært gjort i sakens tidlige faser og av tidligere instanser.
Samlet spiller dommene inn i tidligere domfellelser ved at norske barnevernsmyndigheter får kritikk for å ikke sette inn tilstrekkelige hjelpetiltak, «låse» sakene for tidlig, og ikke jobbe aktivt nok for tilbakeføring i en tidlig fase. Samtidig reiser sakene noen interessante nye spørsmål om interaksjonen mellom norske domstoler og EMD som kanskje vil belyses nærmere når Høyesterett avsier sine avgjørelser i plenumssakene.