Kronikk av regionkontorleder i NIM, Johan Strömgren. Opprinnelig publisert i Adresseavisen 20. oktober 2021.
Høyesterett i storkammer er kommet til at to av vindkraftutbyggingene på Fosen, Storheia og Roan, krenker samenes rettigheter til å utøve sin kultur. Hva innebærer dette?
Et sentralt spørsmål for Høyesterett var om utbyggingen krenker reineiernes menneskerettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Bestemmelsen sier at den som tilhører en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer i gruppen.
Høyesterett gir nye og viktige presiseringer av hvordan denne retten til kulturutøvelse (i dette tilfellet tradisjonell næringsutøvelse) skal ivaretas i norsk rett. Tidligere har Høyesterett sagt at det skal «en god del til» før inngrep blir så alvorlige at SP artikkel 27 er krenket, men uten at dette har vært konkretisert. I denne saken presiserer Høyesterett at det vil foreligge en krenkelse dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse.
Kompenserende tiltak var ikke nok. Høyesterett baserer avgjørelsen på tolkninger av SP artikkel 27 fra FNs menneskerettighetskomité. Komiteen overvåker statenes gjennomføring av SP. At komiteens tolkninger skal gis betydelig vekt i norsk rett er også tidligere slått fast av Høyesterett.
Høyesteretts konklusjoner er basert på at utbyggingene på Roan og Storheia, sammen med den samlede effekten av andre tidligere og planlagte utbygginger i området, vil ha vesentlige negative konsekvenser for reindriften i området. Vinterbeiteområdene ved de to vindkraftverkene var i praksis tapt for reindriften, og utbyggingen ville derfor true reindriftsnæringens eksistens på Fosen. Dette gjorde at reineiernes rettigheter ville være krenket hvis det ikke ble satt inn avbøtende tiltak som dempet de negative effektene. Kompenserende tiltak i form av vinterforing av reinen i innhegning, slik lagmannsretten la opp til, var ifølge Høyesterett ikke tilstrekkelig.
Kollektivt minoritetsvern og interesseavveininger. Staten, som partshjelper til Fosen vind, argumenterte i Høyesterett for at SP artikkel 27 bare gjelder for individer og ikke kan påberopes av siidane (reindriftsgruppene). Saken skulle ifølge dette argumentet dermed ikke kunne prøves av Høyesterett. Det var Høyesterett ikke enig i. SP artikkel 27 verner i utgangspunktet individer, men minoritetenes kultur utøves ofte i felleskap, og vernet har derfor et kollektivt preg.
Høyesterett mente også at SP artikkel 27 i utgangspunktet ikke åpner for interesseavveininger hvor andre samfunnsinteresser veies mot urfolkets interesser. Hvis ulike grunnleggende rettigheter står mot hverandre, kan man likevel måtte avveie – for eksempel mot retten til miljø. Vindkraftutbyggingen på Fosen representerte imidlertid ikke noen kollisjon mellom to grunnleggende rettigheter. Retten til miljø og hensynet til «grønt skifte» kunne ha vært ivaretatt på andre måter, blant annet fordi det før utbyggingen fantes andre, og for reindriften mindre inngripende, utbyggingsalternativer.
Usikker fremtid. Hva Høyesteretts dom vil bety i praksis for vindkraftutbyggingen på Storheia og Roan, er så langt usikkert. Konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonstillatelsen er kjent ugyldig, og menneskerettighetsbruddet vil bestå så lenge de negative effektene for reindriften er der.
Høyesteretts dom gir en pekepinn om hvordan liknende saker i andre samiske reindriftsområder skal vurderes. I denne type saker må man vurdere om inngrepet fører til vesentlig negative konsekvenser for næringsutøvelsen. Både de samlede effektene av vindkraftutbyggingen og mulighetene til å etablere avbøtende tiltak for å redusere de negative effektene, er viktige momenter i slike vurderinger.
Fremdeles skal det imidlertid en god del til før SP artikkel 27 er brutt. Høyesteretts vurderinger må sees i lys av at Fosen-utbyggingene er Europas største vindkraftprosjekt på land.
Etter Fosen-saken kan det stilles spørsmål ved om forhåndstiltredelse til utbygging bør innvilges til store utbyggingsprosjekter i denne type saker. Saken viser at både utbygger og myndigheter tar en risiko når vindmøllene står ferdigbygget og er i full drift, før konsesjonens gyldighet er endelig avgjort i rettssystemet.