Når myndighetene griper inn i rettighetene våre, må vi få vite hva de tenker.
Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø og Mathilde Wilhelmsen. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 3. februar 2022.
I fjor høst sendte Helse- og omsorgsdepartementet på høring et lovforslag om endringer i matloven og kosmetikklova. Bortgjemt blant ulike forslag om behandling av personopplysninger, lå et forslag om en hjemmel til å la Mattilsynet ta seg inn i private hjem, og lete etter og ta prøver av mat dersom det er nødvendig for å forebygge eller oppklare utbrudd av alvorlig sykdom som skyldes næringsmidler. Ifølge høringsnotatet skal personer fra Mattilsynet i slike tilfeller få ta seg inn i private hjem uten samtykke, uten forvarsel, og uten beslutning fra domstol eller annet uavhengig organ.
Som Hans Petter Graver har pekt på, er dette et betydelig inngrep i den private rettssfære. Retten til privatliv følger både av Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Disse grunnleggende rettighetene er ikke berørt i høringsnotatet når det gjelder adgangen til å ta seg inn i private hjem.
Statlig kjøleskapstitting kan nok uansett oppfattes som et litt spesielt forslag, men illustrerer først og fremst at vi ikke har tilstrekkelige systemer som sikrer at vi fanger opp og får diskutert alle forslag som utfordrer menneskerettighetene. Vi risikerer å bryte dem ved et arbeidsuhell.
Inngrep krever vurderinger
For å gjøre inngrep i retten til privatliv etter både Grunnloven og EMK kreves det at inngrepet har hjemmel i lov, et legitimt formål og at inngrepet er nødvendig for å oppnå det aktuelle formålet. Inngrep kan normalt ikke aksepteres hvis mindre inngripende tiltak også kan ivareta formålet. Som et minimum må utredninger vise hvordan disse vilkårene er vurdert, og hvorfor et inngripende tiltak slik som en plikt til å slippe Mattilsynet inn i private hjem, anses nødvendig og forholdsmessig. Uten disse vurderingene fra myndighetene er det i realiteten umulig å ta stilling til om forslaget kan aksepteres i lys av menneskerettighetene.
Det kan virke som at ingen av høringsinstansene oppdaget det vidtrekkende forslaget om Mattilsynets myndighet. Det kan ha sammenheng med at forslaget var bortgjemt blant ulike andre forslag som ikke berørte grunnleggende, prinsipielle problemstillinger. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) var heller ikke oppført som høringsinstans, noe som kan tilsi at heller ikke departementet anså forslaget for å gripe inn i menneskerettighetene.
Flere mangelfulle utredninger
I fjor svarte NIM på 40 høringer fra regjeringen. I en håndfull av disse inneholdt ikke høringsnotatet noen referanser til menneskerettighetene overhodet. I en tredjedel av høringssvarene viste vi til at det var noen referanser til menneskerettighetene, men at dette likevel var mangelfullt utredet opp mot de forslagene som ble fremmet. Dette gjaldt for eksempel på viktige områder som tvangslovgivning og om omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere. Også i flere høringer om smitteverntiltak har vi måttet påpeke, gang på gang, at det ikke holder med en generell henvisning til at regjeringen vil beskytte befolkningens liv og helse, men at det kreves konkrete forholdsmessighetsvurderinger av tiltakene i lys av menneskerettslige krav.
Utredningsinstruksen gjelder all utarbeiding av beslutningsgrunnlag for statlige tiltak som utføres i eller på oppdrag for statlige forvaltningsorganer, med mindre annet følger av lov. NIM har over tid tatt til orde for at Utredningsinstruksen må inneholde et eksplisitt krav til at myndighetene skal utrede forholdet til menneskerettighetene der det er relevant, og at det bør utarbeides en konkret veileder for menneskerettslige vurderinger.
Etter Utredningsinstruksen skal det vurderes hvilke prinsipielle spørsmål tiltakene berører. Instruksen inneholder imidlertid ingenting direkte om at forholdet til menneskerettighetene må vurderes, selv om det følger av en veileder. Det bør følge uttrykkelig, og kjennskapen til dette kravet må heves.
Handling foran ord
Hva som står i Utredningsinstruksen er viktig. Hvordan den følges opp, er enda viktigere.
Nav-skandalen er et alvorlig eksempel på at Utredningsinstruksen i seg selv ikke var tilstrekkelig. Skandalen førte som kjent til at flere titalls nordmenn ble uriktig dømt til fengselsstraffer for trygdebedrageri, mens de i virkeligheten ikke hadde gjort noe galt. Da skandalen ble gransket, fant man ut at EØS-forpliktelsene ikke var utredet i tråd med Utredningsinstruksens krav. Dette illustrerer at de som utreder spørsmål for myndighetene, må ha tilstrekkelig kompetanse til å faktisk kunne foreta gode vurderinger. Både EØS-retten og menneskerettighetene er særskilte rettsområder som krever bruk av andre kilder enn de man vanligvis bruker i norsk rett, og dermed også god metodisk kunnskap.
Den neste skandalen?
Norge har på mange måter de beste forutsetningene for å oppfylle borgernes menneskerettigheter. Vi har en grunnlov som sikrer menneskerettighetene, og er tilsluttet de aller fleste internasjonale menneskerettighetsavtalene. Vi har et sterkt demokrati, uavhengige domstoler, en fri presse, flere ombudsfunksjoner, og et sivilsamfunn som trygt kan uttale seg om menneskerettigheter og foreslå forbedringer i myndighetenes politikk og tiltak.
Men for at vi og andre som passer på menneskerettighetene i Norge skal kunne gjøre jobben vår, må myndighetene både foreta og synliggjøre sine egne menneskerettighetsvurderinger. De må gjøre det klart for allmennheten når de foreslår inngrep i våre fundamentale rettigheter, og hvordan de mener at slike inngrep kan forsvares i lys av menneskerettslige krav. Slik synliggjøring er også i statens interesse. Når slike vurderinger ikke foreligger, vil internasjonale domstoler, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol, ofte si at statens såkalte skjønnsmargin blir innskrenket. Det kan gjøre veien kortere til domfellelse.
Ingen ønsker å bryte menneskerettighetene ved et arbeidsuhell. Derfor bør det stilles strengere krav til utredning av forholdet til menneskerettighetene.