Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. august 2023.
Regjeringens syn på koranbrenning er mer historisk enn rettslig interessant
Før sommeren sa statsminister Støre (AP) av koranbrenning er hatkriminalitet. Det vakte debatt, for det er rettslig sett feil. Han presiserte derfor raskt at han ikke mente hatkriminalitet, han mente bare at han selv ser på slik brenning som en hatefull handling.
I sommer sa justisminister Mehl (SP) at koranbrenning kan være en ulovlig hatefull ytring, ut fra sammenhengen. Dette er også rettslig sett feil. Hvem sier det? Det sier utfallet av en finte fra Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen i 2009. Mer om den straks.
I våre naboland er koranbrenning hett. I en tid der omtrent alle andre grunnlag for krenkede følelser enn religion er i vinden, diskuteres for alvor gjeninnføring av blasfemiforbud. Riktignok spesialtilpasset: Det er egentlig bare brenning av én bok man vil til livs. Og ikke for å verne de troendes følelser, men for å verne statens interesser. I sikkerhet – brenning gir økt terrorfare ute og hjemme. Og i økonomi. Sikkerhetstrusselen er ikke ny. Omfanget av økonomisk boikott er det.
I Norge hadde vi blasfemiforbud til 2015. Forbudet var så sovende at ingen hadde blitt dømt på over 100 år. Teaterstykker, filmer, karikaturer og brenning av bibler var for lengst blitt tålte, om enn kritiserte, provokasjoner. Fordi slike provokasjoner, uansett hvor sårende troende opplevde dem, også innebærer maktkritikk. Hellige bøker er mektige, deres dogmer brukes til de grusomste undertrykkelser. Maktkritikk ligger i kjernen av ytringsfriheten.
Veien til opphevelsen var likevel broget: Etter at ytringsfrihetskommisjonen foreslo dette i 1999, stemte de blå partiene (inkludert FrP) mot i 2004. Ikke for å verne sikkerhet eller økonomi, men de troendes følelser: «enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet».
I 2009 ville de rødgrønne beholde forbudet. I et krumspring på slutten av en proposisjon skal Senterpartiet ha trumfet gjennom en videreføring av en flik av blasfemibestemmelsen. I hatytringsbestemmelsen. Den siste rammer hat mot personer, ikke mot religioner. Regjeringen ville endre dette, slik at «de groveste blasfemiske ytringer som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende» også kunne omfattes. Fordi slikt kunne «påvirke det ‘klimaet’ vedkommende møter i samfunnet», og «oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern».
Endringen ville videreført blasfemiforbudet og kunne gjort koranbrenning ulovlig. Den ville også forandret hatytringsbestemmelsen fundamentalt ut fra lovhistorien og rettspraksis.
Finten kunne gått under radaren både hos opposisjonen og den ellers ytringsfrihetsopptatte fjerde statsmakt, hadde det ikke vært for et lite opprop. Da det fikk med seg ytringsfrihetskommisjonens Francis Sejersted og en rekke forfattere, ble det offentlig debatt. Kritikken endte med at forslaget ikke en gang ble lagt frem for Stortinget. Senterpartiet, som først triumferte over å ha «tvunget AP i kne», for så å skylde på APs justisminister (som kanskje var arkitekten bak), endte med å måtte beklage hele forsøket i Stortinget. SP-statsråden følte der behov for å understreke at partiet var for «openheit, folkestyre og fritt ordskifte». AP-statsråden for at «Arbeiderpartiet er for demokrati».
Det er fint om våre ledere ikke setter seg i posisjoner der de behøver å bedyre slikt. Det er fint om de kan lære av historien også. Lærdommene fra denne historien er:
- Hvis du vil gjøre inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, tenk nøye gjennom hvordan og hvorfor. Det er ikke så enkelt.
- Ikke bruk bakveier. I tillegg til å lede galt av sted, kan de slå kontra. 2009-varianten har gjort det klart at grovt forhånende og krenkende blasfemi ikke rammes av hatytringsbestemmelsen, selv om den oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern.
- Offentlighet og debatt kan være plagsom og jobbe mot deg. Fort vekk bidrar den likevel til å få frem perspektiver du ikke selv har sett. De kan gjøre lover bedre, mer konsistente og forutsigbare. Det er ikke så dumt i et rettsstatlig demokrati.