Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i dag avvist en ny klage mot Norge i en barnevernssak. Saken gjaldt en fars klage over omsorgsovertakelse og utmåling av samvær med sine to barn.
Klager fikk i 2020 medhold i EMD, som fant at omsorgsovertakelsen, herunder lavt utmålt samvær, krenket retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Dommen ble blant annet omtalt i NIMs rapport Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet.
I etterkant av dommen klaget barnas far på ny til EMD. Klagen gjaldt to av barna som fortsatt var underlagt barnevernets omsorg. Klager hadde bedt om å få barna tilbakeført til seg, men vant ikke frem med dette i nasjonale domstoler. Han hadde videre blitt tilkjent samvær fire timer, fire ganger i året, og skulle ikke få kontakte barna gjennom telefon eller andre elektroniske medier. Klager anførte for EMD at opprettholdelsen av selve omsorgsovertakelsen stred mot EMK artikkel 8, og at det samme gjaldt den lave utmålingen av samvær.
I avgjørelse avsagt 28. september 2023 avviste EMD klagen som åpenbart grunnløs («manifestly ill-founded») i en begrunnet avgjørelse. EMD vurderer eksplisitt hvorvidt inngrepet var forholdsmessig. I denne vurderingen skriver EMD blant annet at statene har vid skjønnsmargin når det gjelder omsorgsovertakelse, og at nasjonale domstoler hadde bygget på relevante og tilstrekkelige grunner da de videreførte omsorgsovertakelsen for de to barna. Sakkyndige psykologer hadde vurdert at tilbakeføring til foreldrene ville være skadelig for barna, og at barnas beste dermed var å forbli i fosterhjem. Barna hadde spesielle behov, men situasjonen hadde forbedret seg etter plassering i fosterhjem. Barna hadde selv også uttrykt ønske om å forbli i fosterhjemmet. Myndighetene hadde dermed truffet en «fair balance» mellom de motstående hensyn, ifølge EMD.
Når det gjaldt samværsutmålingen viste EMD blant annet til den tidligere dommen, og fant at prosessen denne gang ikke led av de samme svakhetene som sist. EMD skriver avslutningsvis at inngrepet i familielivet var proporsjonalt, og at klagen dermed måtte avvises som åpenbart grunnløs.