Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 2. juni 2023.
På Deichman i Oslo er det premie for å bråke på biblioteket.
For noen uker siden hadde forlaget Legatum booket et rom i Deichman i Bjørvika til lansering av boken «Dere skal ikke erstatte oss!» av Renaud Camus. Hvem skal ikke erstatte hvem? Innvandrerne skal ikke erstatte Europas befolking. Ingen trivelig bok, altså, men ikke ulovlig. Forlaget hadde en lovlig avtale med biblioteket.
Lanseringen ble imidlertid avlyst. Ikke på grunn av bokens innhold, men fordi en del som mente at innholdet var farlig, varslet motdemonstrasjoner. Motdemonstrasjoner er også lovlige ytringer. Biblioteksjefen avlyste fordi han antok at demonstrantene ville «hindre og/eller forstyrre bruk av biblioteket for øvrige brukere av bygget». Biblioteksjefens byråd, SVs ordførerkandidat i Oslo, roste avlysningen.
Fordi noen kunne skape bråk, måtte altså de som hadde en avtale, og ikke selv skapte bråket, vike? Det virker jo hverken demokratisk eller rettsstatlig. Slike «hecklers veto», overdøvernes eller mobbens veto, er prinsipielt kronglete: Man bruker sin egen ytringsfrihet – ikke til å argumentere mot de ideene man mener er farlige, men til å hindre andre i få ytret dette farlige. Og dermed også til å hindre medborgere fra å høre, og selv bedømme ideene. Den friheten man selv har til å snakke og lytte, skal ikke de andre få ha?
«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», står det i Grunnloven § 100, 6. ledd.
Tilretteleggingen skjer på mange måter: Gratis skole og utdanning. Mediestøtte for uavhengighet og meningsbredde. Offentlig finansierte universiteter og høyskoler som fritt skal forske, undervise og formidle. Og uavhengige biblioteker.
Bibliotekene skal fremme opplysning gjennom gratis utlån av bøker og andre kunnskapskilder. De skal også «være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», som det står i loven.
Uavhengigheten er demokratisk avgjørende – det er bibliotekfaglighet, ikke politikk, som skal styre hva slags bøker og ideer vi får tilgang til. Bibliotekene må være fri, ikke propagandakanaler.
Selvsagt? Ikke mer enn at politikere ofte fristes til å utfordre den uavhengigheten. Formelt og uformelt.
Også Vanlige Folk kan fristes. Presset mot bibliotekenes uavhengighet kan komme nedenfra, innenfra og ovenfra. Ofte på én gang – politikk er jo en vedvarende popularitetskonkurranse.
En del mener visst at sånn må det være, slike motmarkeringer er viktige. De kan oppstå mot de farlige ideene til innvandringsfiendtlige forfattere, og transkritiske feminister. Men også mot ideene til drag-høytlesere og ikke-binære forfattere. Og de som skriver om mørkhudede gutters rasismeproblemer på skolen. Hva når protestene ikke kommer fra antirasister eller transaktivister, men fra Proud Boys?
Og hva hvis den politiske motstanden ikke er uformell, men kommer som forbud? I landet over there, som vi så kritikkløst adapterer kulturuttrykk fra, er det den radikale høyresiden som leder i forsøk på politisk overstyring av bibliotekene.
Vi er ulike, vi mennesker. Også i synet på hvilke ideer som er farligst. Hvis det avgjørende var empiri for at farlige ideer kunne føre til farlige handlinger, måtte Bibelen stå høyt på forbudslisten. Og Koranen.
Enn om det er ideene om overstyring av ideenes frihet som er farlige? De er i alle fall udemokratiske. Demokrati forutsetter at vi har tillit til våre medborgeres egen dømmekraft i møte med ideer.
Overstyring er også lett ulovlig: Grunnloven åpner ikke for utestengelser fra offentlige arenaer begrunnet i ideers innhold. Den krever saklighet og likebehandling. Ofte vil styringsforsøk være utjenlige også – hvis målet er å hindre tilgang til ideene. Forsøk på utestengelse skaper oppmerksomhet. Folk som aldri hadde hørt om Legatum og Camus, har det nå.
Det blir lett motstand i mennesker med nysgjerrigheten i behold når andre vil bestemme hva som er for farlig for dem. Bokforbud har flere steder ført til reale oppsving for de forbudte bøkene – og til større leseinteresse hos unge.
Hva skal vi gjøre med de farlige ideene da? Bok- og bibliotekhistorieprofessor Jonas Nordin ved Lunds universitet mener vi må kvesse argumentene fremfor å avlyse debattene. Det er ingen enkle løsninger på biblioteket. Ikke der heller.