Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. februar 2023.
Bør vi la provokatører med egne agendaer velte NATO-medlemskap?
Rasmus Paludan og SIAN er provokatører med agendaer. Der andre prøver å snakke sammen, brenner de i stedet koraner. Handlingen er en ytring, i form av skjending av en hellig bok. Den etterlater lite tvil om hva man synes om islam. Å uttrykke seg hatefullt mot mennesker er forbudt. Mot religioner er det lov. Selv om også det siste kan oppleves krenkende for de troende.
Paludan har fått demonstrere, tross Erdogans trusler om å utestenge Sverige fra NATO hvis de ikke stanser ham. Fordi slik brenning er lov i Sverige, uansett hvor dum og upassende den er.
I Norge, derimot, nektet oslopolitiet i forrige uke SIAN å gjøre det samme, etter først å ha sagt at det gikk fint. De viste til politiloven, som hjemler slikt, hvis sikkerheten på demonstrasjonsstedet ikke kan ivaretas. Da flyttes gjerne demonstrasjonen litt, i tid eller sted. Her ble den ikke forsøkt flyttet, bare stanset. PST hadde i mellomtiden sagt at Norge kunne bli et mer aktuelt terrormål for IS og Al Qaida hvis koraner ble brent i Norge nå. Trusselsituasjonen minnet om den under karikaturstriden i 2005, sa PST.
Det var altså ikke sikkerheten på stedet som var truet, men sikkerheten generelt. Det påvirker selvsagt også sikkerheten lokalt, noe oslopolitiet har sin egen oversikt over. Men politiloven hjemler ikke stansing på grunn av generelt økt trusselfare, heller ikke lokalt. Og uten hjemmel er forhåndssensur forbudt etter Grunnloven. Hvordan sensuren egentlig ble besluttet, er ikke godt å vite. Det vi vet, er at oslopolitiet har Norges beste ekspertise på demonstrasjonsjus. Og at Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor var inne i bildet før stansingen ble bestemt.
Og at Carl Bildt roste Norges «løsning» av koranbrenningsdilemmaet. Og at det svenske politiet etter dette snudde, og denne uken nektet en NATO-motstander å brenne koranen der. Söta bror kan ha lært å tøyle ytringsfriheten, med norsk-tyrkisk regi. Hvor går egentlig grensen for ytringsfriheten i landene våre nå? Hvem vet.
«Voldsmannens veto» heter det når noen truer andre til taushet med vold. Sivilisasjonen vår beror på en utvikling fra maktstater styrt av fryktede herskere, til rettsstater styrt av demokratiske lover. Voldsmannens veto reverserer dette. Makt trumfer rett.
Kan vi ikke bare forby koranbrenning? Det er rettslig mulig. Meningsmålinger viser at nesten halvparten av oss vil ha et forbud. Men «Gud trenger ikke beskyttelse. Herren passer på seg selv. Mennesker har tidvis hatt behov for beskyttelse, men menneskene må tåle alle ytringer. Det er en del av vårt samfunns styrke at det er slik», som Odd Einar Dørum sa da Stortinget (minus KrF), skjønt enige, opphevet blasfemiforbudet i 2009. Etter at de blå partiene ville beholde det i 2004, og de røde i 2008.
Vi er altså ikke så veldig prinsipielle her (heller). Hvis ytringer går tilstrekkelig på tvers av det vi selv mener er viktig, er det fristende å tenke at akkurat dem kan vi klare oss uten.
Koranbrenningsmotstanderne argumenterer både fra makt og rett. Maktargumentet er åpenbart: Hvis en ytring provoserer frem tilstrekkelig fæle reaksjoner fra tilstrekkelig sterke krefter, bør den forbys. Det kan akkurat denne ytringen akkurat her akkurat nå gjøre, skal vi tro PST og oslopolitiet. Om den terrorutsatte er hele Norge, litt av Norge eller Norge akkurat utenfor den tyrkiske ambassade, eller kanskje litt av alt, er uklart. At vi har gitt terroristene veto over hvordan vi skal utøve våre friheter, er klart.
Rettsargumentet er motsatt: Brenningsforbud er bra, fordi slike ytringer – uansett om de er lovlige – er unødige og hatefulle provokasjoner som plager en utsatt minoritet.
Kan man være både sårbar minoritet og sterke voldsmenn? Selvsagt. Men er det sårbarheten til dem som omtales som gjør at vi vil stanse selve ytringen, eller er det reaksjonene fra dem som blir krenket av dem? Det er i alle fall langt flere som tar til orde mot koranbrenning – som ofte møtes med voldelige protester i inn- og utland – enn mot brenninger av bibler, toraer, BH-er eller små lands flagg. Flere som reagerer mot Jyllandspostens og Charlie Hebdos Muhammed-karikaturer og harselas med iranske mullaer, enn de tegningene som tråkker på katolikker. Oppsetningen av det religionsraljerende stykket Mormons bok, som en del av den ganske lille, men også ganske fredelige minoriteten mormonere krenkes av, er det få som vil forby.
Paludan kan ikke velte noe NATO-medlemskap. Det er det bare ledere av NATO-land som kan. Også blant dem finnes det provokatører med egne agendaer. Og voldsmannens veto.