Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. november 2023.
Ord er ikke vold, og kan sjelden straffes. Men de kan likevel gjøre forferdelig vondt.
I en debatt nylig møtte jeg synspunktet «ord er vold». Debatten gjaldt provoserende ytringer som kan smerte og skremme – og som kan være ment å gjøre det også. Argumentet var at så skadelige ytringer burde anses som vold, også rettslig.
Vold – fysiske kroppskrenkelser – er straffbare. I form av slag og spark, selvsagt, men også i ganske milde varianter, som klyping, spytting og sneballkasting.
En del ord er også straffbare. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke lov å true folk, eller oppfordre til straffbare handlinger, utsette minoriteter for grovt hatefulle ytringer eller drive personforfølgelse og sjikane. Felles for disse lovgrensene er at de forbyr ord som ord, på grunn av den effekten de har som ord.
Er ord vold? Argumentet, som dukker opp fra tid til annen, ble denne gang fremholdt av en teolog. Det fikk meg til å tenke på ediktet i Nantes fra 1598, et vendepunkt i religionshistorien, fordi hugenottene fikk trosfrihet. Og et slags vendepunkt i tenkningen om forholdet mellom handlinger og ytringer: Etter årtiers voldelige religionskriger, ble man enige om å være uenige, selv om noe så viktig som religion. Uenige med ord, snarere enn sverd. Med ytringer fremfor handlinger.
Sett som en slags krigens fortsettelse med andre midler, blir det klart at harde ord mellom dønn uenige mennesker kan smerte og skremme og skade noe aldeles fryktelig. Men mindre enn harde handlinger.
Skaden ord kan gjøre er mer indirekte og betinget. Av kontekst, men også av subjektive forhold. Den som snakker, må ha en form for overtak eller innflytelse for at ordene skal svi (de svir mindre fra uvitende barn). Og den som lytter, må la seg påvirke. Det siste er ikke alltid noe man kan velge, selvsagt. Men der det samme, harde knyttneveslaget mot ansiktet har ca. samme effekt på alle som blir slått, kan verbale knyttnever ramme noen veldig hardt, og andre ikke i det hele tatt. Den verbale knyttneven, eller foten i munnen, kan endog ramme den som «slår».
Ord kan være vold, for eksempel i språkfilosofien eller psykologien. Og i jussen – i alle fall i ett tilfelle: Psykisk vold i form av ord kan være straffbart. Men da i nære relasjoner, der slike ord kan ta form av mishandling over tid, og mellom mennesker som nettopp står i et særegent avhengighetsforhold til hverandre.
Fra et litterært eller religiøst perspektiv er det vanskeligere å forholde seg til ord som vold. Store epos kan smerte og skremme (med vilje!), hellige skrifter kan direkte oppfordre til vold og fornedring av kvinner, utro, homofile og obsternasige barn. I seg selv er ordene likevel ikke vold. Og hvis vi (mis)bruker dem til voldelige handlinger, er det handlingene samfunnet reagerer på – sosialt og rettslig.
Mer generelt funker «ord er vold» dårlig i rettsstatlige demokratier. I alle fall hvis man mener at ytringsfrihet til kritikk av alt samfunnsrelevant er en forutsetning for reelt folkestyre:
Propalestinske demonstrasjoner og slagord(sic.) kan skremme jøder, pro-israelske ditto kan smerte palestinere. Og deres respektive støttespillere her hjemme. Slik smerte, eller nedverdigelse av motparten trenger ikke være motivasjonen bak slagordene, men det kan være det. I fravær av ulovlige ytringer er demonstrasjonene uansett uttrykk for legitim og viktig maktkritikk.
Arnulf Øverland smertet en del kristne med sin ramsalte kritikk av kristendommen. Ways of Seeing skremte familien Wara/Bertheussen ved å filme husfasaden deres. Kanskje var det intensjonen også. Vedvarende mediekjør mot Sindre Finnes’ aksjehandler er antagelig egnet til å skade ham, personlig. Hans kones offentlig uttalte skuffelse kan ha smertet ham. Uten Ways of Seeing og den harde omtalen av Finnes ville vi neppe kommet på at justisministersamboere kan være trusler mot demokratiet eller byttet utenriksminister i høst. Ytringers virkninger i verden er ganske uforutsigbare.
Ord kan i det hele tatt ha en rekke virkninger som er svært negative for dem de rammer, og likevel være samfunnsviktige. Derfor kan de ikke sammenstilles med vold rettslig sett, hvis vi vil beskytte muligheten til fri meningsutveksling.
Det er dessverre alt for mye virkelig vold om dagen. Heller ikke den blir lettere å komme til livs hvis vi likestiller de ordene vi kommuniserer om volden med, med volden selv.
Selv om ord ikke er vold, kan verbal krigføring, utøvd forsettlig eller uaktsomt, gjøre forferdelig vondt. Bare spør mobbeofre eller hardt fagfellerefuserte akademikere eller samfunnsstøtter som, berettiget eller ei, blir gjenstand for flokkmedienes inkvisisjoner.
For ikke å snakke om de sosiale flokkmedienes. Massiviteten i verbal krigføring er voldsom for dem som av ulike grunner er dens mål. Siden de fleste av oss nå er redaktører for vår egen sosialmediale formidling, kan vi derfor merke oss (de symbolske) avslutningsordene i pressens Vær Varsom-plakat: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»