Kronikk av Mina Haugen og Pernille Borud, rådgivere i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 8. mars 2024.
For dårlige risikovurderinger kan få alvorlige konsekvenser for kvinners liv. I tillegg innebærer det en risiko for menneskerettsbrudd.
Årets hovedparole denne kvinnedagen er «Ikke én til – stopp menns kvinnedrap!». En mørk start på 2024 viser at vi fortsatt må rette søkelyset mot kvinner som risikerer å bli utsatt for vold, og i verste fall drept.
Politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, har tatt ansvar for systemsvikt etter drapet på Rahavy Varatharajan. Oslopolitiet har hatt verktøy og egne fagmiljøer som ser på risiko for partner- og æresrelatert vold, men de har ikke hatt det i «stalkingsaker». Politimesteren har lovet tiltak, blant annet bedre risikovurderinger.
Øystese fortjener ros for å erkjenne ansvar.
Vold i nære relasjoner er et menneskerettighetsproblem. Det betyr for det første at det ikke er valgfritt for myndighetene å bekjempe vold i nære relasjoner. For det andre innebærer det konkrete forpliktelser for statene.
For det tredje kan staten bli dømt i både norske og internasjonale domstoler hvis den ikke ivaretar forpliktelsene til å forebygge og avverge partnerdrap.
Høyeste drapstallet på ti år
I alt 38 mennesker ble drept i løpet av 2023. Det er det høyeste drapstallet på ti år. Av dem ble 17 drept av nåværende eller tidligere partner.
Sammenliknet med andre land skjer det få drap i Norge. Samtidig vitner både nye og tidligere saker om vedvarende utfordringer.
Kritikk mot Norge
Partnerdrapsutvalget, som gjennomgikk saker fra 2010-2019, viste at de fleste av drapene var varslet. De fleste ofrene hadde vært i kontakt med hjelpetjenestene før drapet, og det hadde forekommet partnervold i forkant. Riksrevisjonen fremmet i 2022 alvorlig kritikk, blant annet av politiet og hjelpetjenestenes utilstrekkelige tiltak for å redusere risikoen for alvorlig partnervold. NIM har tidligere uttalt at funnene tyder på risiko for menneskerettighetsbrudd.
Også FNs kvinnekomité og Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan GREVIO har kritisert Norge. GREVIO har særlig kritisert nettopp mangelfulle risikovurderinger.
Plikt til å reagere og risikovurdere
Menneskerettighetene krever ikke det umulige eller uforholdsmessige. Staten kan vanskelig avverge alle partnerdrap.
Det betyr imidlertid ikke at myndighetene slipper ansvar fordi det er vanskelig å spå fremtiden. Der det er reell og umiddelbar risiko som myndighetene er eller burde være kjent med, må de reagere. De må reagere med tiltak som det «ut fra situasjonen er rimelig å forvente».
Høyesterett uttalte dette i en dom fra 2013, og kom til at staten hadde brutt plikten etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til å sikre en kvinne mot forfølgelse fra tidligere partner. Mannen var dømt for grov vold, hadde gjentatte ganger brutt besøks- og kontaktforbud, og utsatte kvinnen for langvarig forfølgelse med karakter av psykisk terrorisering. Politiet hadde blant annet gitt kvinnen voldsalarm og sperret adresse, og noen brudd på besøksforbudet ble etterforsket og ført for retten. Når Høyesterett likevel kom til at dette ikke var nok, var det særlig på grunn av to forhold: Oppfølgingen av stadige brudd på besøksforbudet var «meget mangelfull», og to potensielt svært alvorlige trusler mot kvinnen ble ikke nærmere etterforsket.
Dommen klargjør at myndighetene har konkrete innsatsforpliktelser. Når drapstrusler ikke etterforskes nærmere, blir ikke mulige behov for skjerpede beskyttelsestiltak avklart.
Dette krever gode risikovurderinger. Statens menneskerettighetsplikter er svært konkret utformet på voldsfeltet. Istanbulkonvensjonen krever at staten sikrer at myndighetene vurderer faren for dødelig utgang og risikoen for gjentatt vold.
Hva nå?
En forutsetning for gode risikovurderinger er kunnskap. Istanbulkonvensjonen forplikter myndighetene til å føre kunnskapsbasert politikk for å avverge partnerdrap.
Det er derfor bra at en egen partnerdrapskommisjon, som skal gjennomgå saker og bidra til læring av feil, skal starte opp i 2024.
Samtidig er ikke dette alene tilstrekkelig. Istanbulkonvensjonen bygger på at intet tiltak alene kan avverge vold. Partnerdrapsutvalget fremmet i sin tid hele 70 anbefalinger til forebyggingstiltak. GREVIO og FNs kvinnekomité har også fremmet en rekke anbefalinger.
Politimesteren i Oslos erkjennelse av at Varatharajan-saken burde ha blitt håndtert annerledes og at tiltak nå er iverksatt, er et eksempel til etterfølgelse. Nå må øverste ansvarlige myndigheter følge etter.
Denne våren skal en ny opptrappingsplan mot vold behandles i Stortinget. Planen må inneholde konkrete og forpliktende tiltak, så den blir en reell opptrapping. Året så langt har vist at det er nødvendig.