Barna i saken ble akuttplassert i februar 2021, og Barneverns- og helsenemnda opprettholdt omsorgsovertakelsen i et vedtak noen måneder senere. Nemnda fastsatte samvær med tilsyn åtte ganger i året med en varighet på to timer. I tingrettens behandling ble samværet fastsatt til seks ganger i året med en varighet på to timer, også under tilsyn.
Saken ble anket inn til lagmannsretten i 2022. Lagmannsretten nektet anken fremmet, og pekte blant annet på at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom begrenset samvær for en periode og målet om å gjenforene familien, når gjenforening ikke er realistisk på kort sikt.
Avgjørelsen ble anket videre til Høyesterett, som avviste anken 27. april 2022.
EMDs vurdering
I avgjørelsen innleder EMD med å vise til egen praksis mot Norge. Domstolen nevner særlig at svært begrenset samvær mellom foreldre og barn i barnevernssaker normalt er vanskelig å forene med gjenforeningsmålet og prinsippet om at omsorgsovertakelser så langt som mulig skal være midlertidige tiltak.
Til spørsmålet om opprettholdelse av omsorgsovertakelsen viser EMD til de nasjonale instansenes vurderinger, som vektla at barna over tid hadde levd under alvorlig mangelfull omsorg, som hadde medført betydelige utviklingsforsinkelser. Foreldrene hadde ikke erkjent problemene, verken når det gjaldt de uakseptable forholdene barna levde under, eller eget forbedringsbehov. Med henvisning til det vide handlingsrommet statene har når det gjelder omsorgsovertakelser, kom EMD til at beslutningen var nødvendig og ikke i strid med EMK artikkel 8.
Når det gjelder samværsrestriksjonene viser EMD til de norske domstolenes begrunnelse om at samværene hadde vært belastende og traumatiske for begge barna, og at omfanget av kontakten lå på det høyeste nivået som på det tidspunktet kunne forsvares uten å utsette barna for en urimelig belastning. Videre uttaler EMD at:
«The Court is satisfied that, at the material time, the restriction on contact was based on the concrete adverse reactions of both X and Y at the material time and not on any conclusion that the care order would be long term.»
Avgjørelsen illustrerer et viktig poeng: EMD aksepterer restriktive samværsordninger også der gjenforeningsmålet ikke er forlatt, så lenge begrensningene er begrunnet i det konkrete barnets behov og reaksjoner – og ikke i en forhåndslåst konklusjon om at omsorgsovertakelsen skal være langvarig.
Et annet viktig poeng er at EMD legger vekt på barnas reaksjoner både før og etter samvær. I J.L. mot Norge fremheves dette som en konkret begrunnelse for begrenset samvær.
Begge disse poengene er i tråd med NIMs tidligere gjennomgang av EMDs linje. EMD aksepterer fortsatt restriktive samværsordninger, og EMD har ikke vært kritisk til at reaksjoner vektlegges, men til kvaliteten og bredden i vurderingen av dem:
Samlet sett fant EMD at både opprettholdelsen av omsorgsovertakelsen og samværsrestriksjonene var forsvarlig begrunnet, og at inngrepet i familielivet ikke krenket EMK artikkel 8. Saken ble derfor avvist.
J.L.-saken føyer seg inn i en tydelig trend der EMD i økende grad godtar norsk barnevernspraksis, forutsatt at vurderingene er konkrete, godt begrunnet og til barnets beste.
Tidligere praksis og utvikling
Norge har blitt domfelt en rekke ganger i EMD i barnevernssaker for brudd på retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Dommene førte til kursjustering i Høyesterett og endringer i barnevernspraksis.
De siste årene har EMD i hovedsak avvist klager mot Norge, noe som tyder på at domstolen i større grad aksepterer dagens praksis. Denne saken inngår i denne utviklingen.
Les mer i NIMs gjennomgang av praksisendringene her:
Fortsatt saker som skal avgjøres av EMD
J.L. mot Norge var én av fem saker om samvær etter omsorgsovertakelse som ble kommunisert av EMD i januar 2024. Etter at flere saker fra denne gruppen nå er avgjort eller strøket, gjenstår to saker fra samme bolk.
I tillegg står to andre saker, også kommunisert i januar 2024, fortsatt til behandling. Disse gjelder adopsjon etter omsorgsovertakelse.
Når en sak er kommunisert, betyr det at klagen sendes videre til Norge for at staten skal svare.