Bevissthet rundt klimaendringer har ført til et skred av klimasøksmål verden over. Torsdag kom dommen fra ankerunden i det norske klimasøksmålet.

Naturskjønt bilde av kyst, med oljeplattform i bakgrunnen
Foto: Clyde Thomas

To år er gått siden Oslo tingrett avsa dom i det norske klimasøksmålet, der miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte regjeringen for brudd på Grunnloven § 112 ved deres vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde. Lagmannsretten kom – i likhet med tingretten – til at regjeringens vedtak om nye utvinningstillatelser i Barentshavet ikke var i strid med Grunnloven.

Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse

Lagmannsretten var derimot enig med saksøkerne i mye. Deriblant opprettholdt lagmannsretten synet fra tingretten om at § 112 er en rettighetsbestemmelse­ som kan påberopes av privatpersoner og håndheves av domstolene. I mangel på rettspraksis og klare forarbeidsuttalelser, har dette til dels vært omdiskutert, både før og etter at bestemmelsen ble inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014. Staten nådde ikke frem med sitt syn om at § 112 ikke er en rettighetsbestemmelse som sådan, men mer av symbolkarakter.

NIM mener at lagmannsretten her argumenterer godt for hvorfor § 112 er en rettighetsbestemmelse. Retten finner blant annet støtte for dette i bestemmelsens ordlyd («enhver har rett til»), ulike uttalelser i forarbeidene, bestemmelsens plassering i Grunnlovens menneskerettighetskapittel og reelle hensyn. Denne typen rettslige gjennomganger og avklaringer er av betydning.

Videre er lagmannsretten, til forskjell fra tingretten, også enig med miljøorganisasjonene i at klimaskadene fra utenlandske utslipp er relevante i betraktningen av hvor skadelig vedtaket om nye utvinningstillatelser vil være for miljøet. Også dette standpunktet synes å ha gode grunner for seg.

Lagmannsretten kom likevel til at retten til miljø ikke var brutt i denne saken. I likhet med tingretten mente lagmannsretten at enhver miljøskade ikke vil være nok for å være i strid med § 112. Inngrepet må overskride en terskel – og denne er høy. Vurderingen vil også måtte bygge på en helhetsvurdering, der omfanget av miljø-/klimaskaden sett opp mot statens tiltak for å redusere klimapåvirkningene står sentralt. Det er snakk om en netto-vurdering. Lagmannsretten konkluderte med at terskelen ikke var brutt i denne saken.

Konklusjonen må også forstås i lys av at retten mener at staten i sine valg av tiltak og vurderinger må ha en stor skjønnsmargin, blant annet på bakgrunn av at det «er tale om samfunnsøkonomiske og politiske avveininger som det løpende tas stilling til i Stortinget, og som ligger i kjerneområdet for hva domstolene bør være tilbakeholdende med å overprøve.»

Ikke i strid med EMK artikkel 2 og 8

I motsetning til i tingretten, anførte miljøorganisasjonene at vedtaket er i strid med EMK artikkel 2 om retten til liv og/eller EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Grunnlovsbestemmelsene § 93 og § 102 har sitt forbilde i disse konvensjonsbestemmelsene. I sin praksis har EMD lagt til grunn at staten kan ha en positiv plikt til å beskytte miljøet etter artikkel 2 og artikkel 8. Lagmannsretten konkluderte med at vedtaket om tildeling av utvinningstillatelser ikke utgjorde en «aktuell og nærliggende» risiko etter artikkel 2. Det kunne heller ikke etableres en «direkte og umiddelbar» sammenheng mellom potensielle utslipp som følge av vedtaket og en krenkelse av rettighetene etter artikkel 8. Dette har tidligere ikke vært til behandling i en norsk domstol, og retten utelukker ikke at det vil kunne true rettigheter etter konvensjonen i fremtiden. Lagmannsretten bemerker at «dersom vedtaket likevel skulle anses å gi en «real and immediate» risiko for tap av liv, eller stå i en «direct and immediate» sammenheng med alvorlige inngrep i retten til privatliv, familieliv eller hjem, vil det måtte skje en nærmere prøving av om staten har oppfylt sine forpliktelser til å beskytte rettighetene.»

NIMs rapport om menneskerettigheter og klima

NIM har tidligere omtalt klimasøksmålet som «rettslige nybrottsarbeid» og uttalt: «Klimaspørsmål står sentralt i samfunnsdebatten, men rettslig sett er klima fortsatt i stor grad upløyd mark – som aktualiserer komplekse grenser mellom juss og politikk.» For tiden arbeider NIM med en rapport om menneskerettigheter og klima. NIM vil også avholde et seminar om dette i løpet av våren, som det snart kommer mer informasjon om.

Det kan også være nyttig å merke seg Urgenda-dommen fra Nederland som ble avsagt rett før jul i fjor. Her kom nederlandsk høyesterett til at landets myndigheter er forpliktet til å overholde egne mål om reduksjon av klimagassutslipp og at det lave ambisjonsnivået per dags dato truer retten til liv etter EMK artikkel 2 og retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Denne saken var imidlertid – slik også lagmannsretten bemerker – lagt noe annerledes an enn det norske klimasøksmålet, og disse to søksmålene er derfor ikke fullt ut sammenlignbare. Ler mer om Urgenda-dommen her.

Miljøorganisasjonene har allerede signalisert at de ønsker å anke dommen til Høyesterett – siste ord i denne saken er derfor neppe sagt.