Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 17. september 2021.
Mandag stemte vi ikke bare over hvem som skal representere oss i Stortinget fremover. Vi stemte også over 40 forslag til endring av Grunnloven.
Du var kanskje ikke klar over det? De færreste var det. Grunnlovsforslag behandles dessverre ofte stemoderlig, ikke bare i valg, men generelt. Ikke bare overses de i partiprogrammer og valgkamper, de forberedes dårligere enn lover, og de begrubles dårligere før de vedtas også. Mer om dette en annen gang.
Der lover kan endres av våre folkevalgte med vanlig flertall med tre dagers mellomrom, må det mer til for å endre Grunnloven. Det er ikke så rart – Grunnloven er jo grunnlaget for statsmakten, det nærmeste vi kommer en slags samfunnskontrakt. Endringer krever ikke bare kvalifisert flertall, de må også foreslås før et valg, og vedtas etterpå. Hvorfor? Jo, fordi vi Vanlige Folk (det er vår tur nå!) skal ha muligheten til å påvirke hva som skal stå i samfunnskontrakten.
Partienes programmer forklarer hvilken politikk vi støttet da vi stemte. Det var vanskeligere å få oversikt over hvilke grunnlovsforslag vi støttet – for de fleste programmene sier ikke så mye om dem. Og det er ikke sikkert at partiene stemmer for de forslag deres egne medlemmer fremsatte i forrige periode.
En del av endringsforslagene er gjengangere, som språklige rettelser, avskaffelse av monarkiet og opphevelse av odelsretten.
Noen er tekniske, men kan demokratisk være svært virkningsfulle, som justering av sperregrensen ned til 2% (Hei KrF og MdG!), eller opp til 5% (Hadet Venstre og Rødt!).
Flere av forslagene har prinsipielt stor rettsstatsbetydning. Og rettsstatlige prinsipper har vi jo fått litt større interesse for etter halvannet år med forbud mot utnyttelse av fritidseiendomsretten, isolasjon i omsorgsboliger og fengsler, besøksbegrensninger i hjemmene våre, tvungne karantenehotellopphold og bevegelsesfrihetsberøvelse. Etter innføringen av «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid» ble vi ikke bare en nasjon av pandemieksperter, vi ble også en nasjon av rettsstatseksperter.
Det var jo fint. Men få av ekspertene kan ha hatt tid til å engasjere seg da partiene (med noen hederlige unntak) laget programmene sine, da politikerne drev valgkamp, da mediene dekket politikken deres, da vi velgere gav uttrykk for hva som betydde mest for oss, og da valgomatene valgte temaene sine.
Noen av de mindre gjennomtenkte pandemireguleringene har vært belagt med straff, men likevel ikke blitt håndhevet av politiet. Det skal en ganske uavhengig påtalemyndighet til for ikke å håndheve (dårlig) vedtatte regler. Venstre har foreslått denne uavhengigheten grunnlovsfestet. Bare de og MdG sier noe (støttende) om den i programmene sine.
AP-representanter har foreslått at det er Stortinget, ikke domstolene, som bør bestemme hva som skal til for at staten kan begrense menneskerettighetene våre. For eksempel privatlivet, bevegelsesfriheten og (fritids)eiendomsretten. De er, i likhet med alle andre partier, tause om hva de vil gjøre med dette forslaget etter valget.
Representanter fra Venstre og AP tar til orde for å grunnlovsfeste «derogasjon» – at man, når det er skikkelig krise, kan suspendere menneskerettighetene. Frem til 2020 fremstod behovet for en slik hjemmel livsfjernt. Det gjør det ikke lenger. Men skulle man kanskje luftet argumentene for og mot derogasjon, også for Vanlige Folk? Ingen partier gjør det i sine programmer.
FrP-representanter foreslår at Høyesterett skal kunne vurdere grunnlovsmessigheten av nye lover før de vedtas, «etter henvendelse fra en norsk borger». Hverken FrP eller de andre sier imidlertid noe om dette interessante alternativet for engasjerte folk som føler avmakt i sosialmediale kommentarfelt.
Høyrerepresentanter har foreslått å grunnlovsfeste forbud mot uforholdsmessige inngrep i borgernes friheter og et helhetlig vern for domstolene. Uavhengige domstoler er en ikke helt uvesentlig rettsstatsgaranti. Høyre sier imidlertid ingen ting om disse forslagene i programmet sitt. Det tidligere rettsstatspartiets program inneholder faktisk ikke ordet Grunnloven i det hele tatt.