Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 10. juli 2021.
Balansekunstverket «trygghet og frihet» har arbeidstittelen rettsstatlig demokrati.
Nylig skrev 15 kunstnerorganisasjoner under på et kritisk opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen. I et innspillsmøte om kunstnerisk ytringsfrihet hadde kommisjonen blant 11 stemmer invitert «Sløseriombudsmannen». Det gjorde at to inviterte kunstnere trakk seg fra møtet, og et medlem trakk seg fra kommisjonen.
Profilen Sløseriombudsmannen, nå kjent som Are Søberg, facebookraljerer over offentlig pengebruk på alt fra store regjeringskvartaler til små, statsstøttede kunstnere. Det siste har generert ugreie ytringer mot kunstnere. De fremholder derfor ombudets ytringer som en trussel mot deres kunstneriske frihet.
Et stikkord i tumultene er trygghet. Ombudets opptreden skaper en utrygg situasjon for utsatte kunstnere. Det hindrer dem i å nyte godt av den samme friheten som ytringsfrihetsforkjemperne er så opptatt av at alle må ha.
Dette har ført til raljering med trygghetsappellen. Men er den noe å le av?
Mennesker trenger både trygghet og frihet. Våre demokratiske rettsstater beror på en ganske finstemt avveining av disse to nødvendige, tidvis helt motstridende, men gjensidig avhengige størrelsene.
Vår naturlige tilbøyelighet er kanskje alles kamp mot alle. Uten stat, kaos. Først med freden i Westfalen i 1648 ble blodige religionskriger erstattet av suverene stater – man ble enige om å være uenige. Kirken klippet sine teologiske klør til fordel for statens politiske, på den betingelse at denne nye makten var bundet og begrenset. Gjennom en temmet statsmakt kunne borgernes frirom ivaretas.
Vi temmet maktstaten ved å vedta grenser som fastslo og begrenset makten. Og frihetene, slik at de ikke slo hverandre i hjel. Gjennom lover, på en åpen og forutberegnelig måte. Som ikke begrenset frirommet vi hadde igjen mer enn det som var nødvendig for at vi også skulle være trygge.
Rettsstaten forutsetter maktstaten. Det frihetsrom borgerne bevarte, beror nettopp på statens suverene, rettsbundne makt til å trygge borgerne. Skulle borgerne ha frihet til alt, ville de lett gå i strupen på hverandre. Uten en sterk stat med maktmonopol som garantist både for friheten og tryggheten, ville ingen av delene kunne realiseres.
Fremdeles kan det gå hardt for seg når frihetene, her ytringsfriheten, utøves. Og fordi vi vet at vi kan gi hverandre så hard og urimelig motbør sosialt, som er egnet til å få oss til å holde kjeft snarere enn å mene eller skape noe som helst, er det helt avgjørende at vi har staten i ryggen når vi ytrer oss. Jo smalere og rarere vi er, jo mer utsatte er vi, og jo viktigere er det at staten trygger frihetsutøvelsen vår. Staten passer også på den tryggheten vi demokratisk har vedtatt at vi må ha – mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer og grov sjikane. Og gjennom tilskudd også til upopulær kunst og kultur.
Men heller ikke lengre. Her ute i «den ville offentlighet» – utenfor de sakslutrede eller statsstøttede deloffentlighetene vi som arbeidskamerater, likesinnede eller kunstnere ellers er i – her ute må vi klare oss selv.
Det er fint om vi stort sett er greie med hverandre også her. En ny undersøkelse i Fritt Ords monitorprosjekt viser imidlertid at en stor andel kunstnere tar få eller ingen hensyn til om kunsten de skaper er uanstendig, provoserende eller støter religiøse følelser. Om den skaper utrygghet for andre. Det er akkurat som det skal være, for kunsten må være fri. Og slik hensynsløshet i kritikk av kunsten eller andre samfunnsspørsmål må det være rom for om også andre ytringer skal være fri. Om demokratiet, i form av et folkestyre der alle stemmer har krav på samme frihet, skal være reelt.
En grunn til dette, som er særlig relevant i kunsten, er at ytringers virkning i verden er vanskelig å forutse. De skikkelig provoserende kan vise seg å føre til noe bra, fordi noen får nye innsikter eller mobiliserer mot dem. Og de velmente til noe, tja, i alle fall annet også, enn det deres avsendere kanskje hadde håpet. Har oppropet om ikke å slippe til Sløseriombudsmannen ført til mer trygghet? Det har i alle fall gjort langt flere oppmerksomme og nysgjerrige på fyren. Og at Søberg nå har fått fast spalte i Nettavisen. Det er jo litt av en kunst.