EMD kunngjorde torsdag 25. november to nye avgjørelser mot Norge som omhandler barnevern. Norge ble dømt i begge, og dermed er Norge nå dømt i totalt 13 saker.
Begge sakene mot Norge er avgjort i komité, som er en forenklet behandlingsmodell som domstolen nå har varslet at de vil gå over til i behandlingen av de fleste barnevernssakene. I begge sakene uttaler domstolen at de generelle prinsippene som nå gjelder for saker som involverer barnevernstiltak, herunder tiltakene som sakene omhandler, nå er godt etablert i domstolens rettspraksis, og ble utførlig utpenslet i storkammersaken Strand Lobben mot Norge, og i senere saker.
E.H. mot Norge
Den ene saken omhandlet omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger. Domstolen fulgte tidligere praksis som går ut på å være tilbakeholdne med overprøving av omsorgsovertakelser, og fant ikke grunn til å sette til side denne. Dermed ble det ikke konstatert krenkelse av artikkel 8 i spørsmålet om omsorgsovertakelsen. Derimot ble det konstatert krenkelse på bakgrunn av begrensninger i klagerens samvær med barnet. Samværet var satt så lavt som to timer, tre ganger i året. Domstolen viste til at den tidligere har understreket at sterke samværsbegrensninger ikke støtter gjenforeningsmålet. Domstolen sier videre at i hver sak er det spesielle omstendigheter som må undersøkes før en fastsetter samværsbegrensning, men at de nasjonale myndighetene i denne saken har lent seg mye på veldig generelle vurderinger av barnets behov for stabilitet i fosterhjem og dermed avskjæring av samvær, fremfor individuelle vurderinger av dette.
Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der fylkesnemnder og domstoler har fastsatt et skjematisk lavt samvær i saker der det er antatt at barnet vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Som kjent er dette en praksis som har utviklet seg og festnet seg over tid, og det er grunn til å tro at flere av de resterende sakene for EMD vil kunne lede til domfellelse på dette punktet.
En helt fersk rapport fra OsloMet som har undersøkt praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter fra siste halvdel av 2020, viser at praksis nå har endret seg slik at en tar opp i seg signalene fra EMD og Høyesterett. Samtidig understreker rapportforfatterne bekymringer over at man i enkelte tilfeller også kan risikere at pendelen svinger for langt over på den andre siden, og fastsetter mye samvær i tilfeller der dette ikke er til barnets beste. Også EMDs praksis åpner for at det ikke fastsettes samvær, og at det såkalte gjenforeningsmålet forlates, på visse vilkår, og det er viktig at rettsanvenderne også tar inn over seg dette fremfor å utmåle skjematisk hyppig samvær i alle saker. NIM ser frem til at det nå skal komme nye retningslinjer for utmåling av samvær etter omsorgsovertakelse, som forhåpentlig balanserer godt mellom de ulike hensynene på dette området.
M.F. mot Norge
Den andre saken omhandlet tvangsadopsjon og fratakelse av foreldreansvar. Saken gjaldt et barn som hadde blitt plassert i fosterhjem kort tid etter fødsel, og da barnet var to og et halvt år ble det besluttet fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon. Faren til barnet klaget inn tvangsadopsjonen og fratakelsen av foreldrerettighetene. Også i denne saken var det lite og sjeldent samvær forut for adopsjonen, bare to timer fire ganger i året under tilsyn. EMD påpekte at med så lite samvær var det lite grunnlag for å kunne si noe om hvorvidt klageren og barnet burde ha kontakt i fremtiden, og klageren hadde ikke blitt gitt noen reell mulighet til å utvikle bånd til barnet.
EMD kritiserte også prosessen i domstolen for at det ikke ble innhentet en oppdatert sakkyndigrapport forut for avgjørelsen om tvangsadopsjon, og prosessen ble også kritisert for å legge for stor vekt på generell forskning som tilsier at barn med langvarige plasseringer bør adopteres, fremfor å foreta mer konkrete vurderinger av barnets situasjon. EMD advarte videre mot å legge til grunn at adopsjon mot foreldrenes vilje generelt er til barnets beste, fremfor å foreta en individualisert vurdering, gitt det veldig inngripende tiltaket adopsjon er. Domstolen uttrykte også reservasjon mot den vekten tingretten hadde lagt på at adopsjonsvedtaket ville kunne hindre gjentatte rettsprosesser fra klageren for å få nye samværsordninger eller tilbakeføring av barnet, og uttrykte at dette ikke kan telle til fordel for adopsjon, da adgangen til å få prøvet spørsmålet på nytt er en integrert del av retten til familieliv etter EMK artikkel 8.
Alt i alt konkluderte domstolen med at prosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket ikke balanserte inn alle hensyn og synspunkter fra klageren, og at prosessen ikke var ledsaget av tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier.
Inngripende vedtak krever grundige, individuelle vurderinger
Norge har generelt gode og grundige prosesser sammenliknet med mange andre stater, men sakene for EMD viser også noen systemiske svakheter som NIM også har påpekt i rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet», blant annet knyttet til manglende innhenting av oppdaterte sakkyndigvurderinger, og vektlegging av generelle betraktninger om adopsjon i større grad enn individuelle vurderinger. Denne saken viser også dette. NIM har tidligere vært opptatt av at et så inngripende vedtak som fratakelse av foreldreansvar og adopsjon bør rammes inn av sterke rettssikkerhetsgarantier og grundige vurderinger.
Begge sakene viser at behovet for konkrete og individuelle vurderinger må være fremste fokus for rettsanvenderne i barnevernssaker i tiden fremover.