Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. mai 2022.
Hvis man nå skulle forby koranbrenning – hvordan burde forbudet se ut?
Nesten halvparten av oss mener at koranbrenning ikke bør være lov, viser en undersøkelse Institutt for samfunnsforskning har utført som ledd i Fritt Ords Monitorprosjekt om ytringsfrihet.
Dette er kanskje ikke så overraskende. At ytringer som fremstår som ufattelig krenkende, dumme eller farlige ikke bare skal tolereres, men beskyttes, er jo helt kontraintuitivt. Vår suksess som menneskehet beror på at vi samarbeider rasjonelt og innlevende med hverandre. Vi strekker oss instinktivt langt for å hindre at noen, eller vi selv, går på tvers av gruppen. Aksept av dissenteres mulige oppsider for fellesskapet, og dermed for oss selv, fordrer flere runder med resonnementer i de saktere deler av hjernen.
Alle borgere både kan og bør mene noe om hva som skal være lov og forbudt i samfunnet. Hva som er lov og forbudt, og hvorfor, trenger man ofte jurister til å svare på. Selv om jurister bare er mennesker, prøver mange å holde sin egen moralske forargelse utenfor når de vurderer juridiske spørsmål. Noe annet fører lett til rettslig gale svar.
I 2019 prøvde jeg å forklare om de brennbare prinsippene som gjør at selv noe så provoserende som koranbrenning rettslig sett er en lovlig ytring. I 2020 om nedsidene ved å møte slike krenkende ytringer med vold.
Noen mistenker at slike forklaringer av hva jussen er, egentlig er uttrykk for juristers personlige syn. Det er ubehagelig, men ufarlig. Når påtalejurister forklarer at uønskede ytringsformer er lovlige, kan slike misforståelser være verre:
De kan undergrave tilliten til rettsstaten og voldsmonopolet. For politiet har etter Grunnloven plikt til å beskytte ytringsfriheten – uansett hva de personlig måtte mene om de ytringene folk demonstrerer med.
Slik tillitsundergraving kan være dum, som da en FrP-politiker i 2020 rettet sin frustrasjon over en stor, pandemiregelbrytende Black Lives Matter-marsj mot politiet, han mente de burde grepet inn og stanset marsjen. Den kan også være farlig, som når motdemonstranter mot koranbrenning tyr til skadeverk og vold – ikke bare mot brennerne, men også mot politiet.
Så mye om hvordan jussen er. Men hvordan burde den være – hvis målet var å forby dompapytringer som koranbrenning?
«Det er forbudt å brenne koraner» funker ikke så godt i en rettsstat der likebehandling er sentralt. Hva med bibler og toraer? «Det er forbudt å brenne hellige bøker», kanskje. Men hva da med andre måter å vanære dem på? Som å rive ut sider, tegne satansymboler på eller surre dem inn i bacon? Hvis en brennende bibel slukkes med hellig vann – skal det gi straffrihet eller dobbel straff? Og hva med de religionene som holder andre ting enn hellig enn bøker? Buddhistiske bønnebjeller brenner kanskje ikke så bra, og dharmiske religioner er også mindre opptatt av blasfemi, men likevel. Burde vanhelligelsen vurderes ut fra krenkelsesopplevelsen i de ulike religioner (hvis den kunne måles), eller den blasfemiske intensjonen?
Kanskje noe mer generelt, en forenklet variant av det blasfemiforbudet vi hadde, men aldri håndhevet? «Det er forbudt å krenke religioner»? Det kunne funke. Da ville man også sluppet krenkende karikaturer. Avistegnerne har jo for lengst sluttet med dem, av forståelig voldsfrykt. Med et slikt forbud kunne vi imidlertid påtalt dem hvis de ble vist i hatefulle demonstrasjoner. I alle fall om karikaturene lignet tilstrekkelig på religiøse figurer. Noe advokatmat ville det bli, siden det finnes få fotografier av slike figurer. Men det kunne jo være en legalpresumpsjon for at karikaturer av menn med nagler i håndflatene, lotusblomster eller skjegg falt innunder forbudet. I alle fall langt skjegg. Grensetilfeller fra tredagersskjegg og oppover måtte vurderes konkret.
Man måtte bare finne ut hvordan man skulle definere religion. Om det kun var de etablerte som skulle vernes, eller også andre – som satanisme, rastafarianisme (jeg avgrenser her mot krenkelsesproblemene knyttet til dreadlocks) og pastafarianisme, for eksempel. Men hvis religionsbegrepet omfattet for mye rart, ville vern av slike religioner på like fot med de etablerte fort kunne være blasfemisk i seg selv – hvordan skulle man løse det?
«Det er forbudt å krenke ting folk mener er skikkelig, skikkelig viktig» kanskje? Som kloden vår? En slik rettsliggjøring av klimakampen kunne i det minste være mer potent enn den grunnlovsbestemmelsen klimasøksmålet bygget på. Vurderingen av hvem som var den fornærmede når noen klimaprotesterte i en kirke midt i en påskegudstjeneste kunne imidlertid blitt vanskelig.
Håndhevelsen ville også bli en utfordring. Skulle man bare slå ned på koranbrenning og ikke Monthy Pythons Life of Brian, ville jo det være forskjellsbehandling. Kanskje man kunne håndheve forbudet bare når religionskrenkelser førte til voldelig motstand? Det kunne ha den litt uheldige nedsiden at man oppfordret alle som følte seg krenket til å møte ytringer med vold fremfor ord. Til å forkaste rettsstaten for maktstaten.