Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 3. desember 2022.
I 1952 fant Høyesterett opp personvernet. Kan vi lære noe av dommernes begrunnelse?
Akkurat nå, i desember 2022, er det 70 år siden personvernet kom til Norge.
Det vil si, det fantes allerede noen spredte varianter av det i loven. Privatlivskrenkelser var forbudt. Og ærekrenkelser. Særlig æren var viktig, og praktisk – folk æreskjelte hverandre nemlig på det groveste før også. Mye av det vi i dag kaller «netthets» er ingen ny oppfinnelse. Altså, nettet er jo ganske nytt, men utskjellingen og latterliggjøringen og folkesnakket er ganske likt. Fordi nettet er så stort og raskt og følelsespremierende, er imidlertid virkningene verre: Sjelden har så få nådd så mange så nådeløst.
Men for 70 år siden måtte Høyesterett gruble på om det fantes et alminnelig rettsvern for personligheten, selv om noe slikt prinsipp ikke stod i loven. Spørsmålet oppstod fordi Tancred Ibsen i 1950 laget film av Gunnar Larsens dokumentarroman «To mistenkelige personer». Boken skildret den flukten en garvet kriminell og hans unge læregutt ga seg ut på, etter å ha begått to beryktede lensmannsmord på Ringerike i 1926. Læregutten overlevde flukten, ble dømt til livstid og satt i fengsel frem til 1946. Så skiftet han navn, fikk jobb som møbeltapetserer, giftet seg og fikk to barn.
Stod han forsvarsløs mot å få «dette livets drama» offentlig gjenvekket med filmen, så mange år etter? Nei, sa Høyesterett. Selv om det ikke fantes noen lover mot slikt, så gjorde han ikke det. Filmen ble forbudt, og det forble den i over femti år. Uten at Høyesterett hadde vurdert personvernet mot Ibsens kunstneriske ytringsfrihet eller publikums informasjonsfrihet. Selv om de frihetene ikke bare stod i loven, men i Grunnloven.
Hvor kom det fra, dette nye vernet for personligheten? Dommerne bøyer seg bakover i bro for å finne det. I rimelighetsbetraktninger og sosiale samfunnstanker. I sveitsisk, dansk og amerikansk rett. Som ellers ikke har noen relevans i Norge. Resonnementene minner om dem fra andre land, der andre domstoler har måttet utvikle personvern som ikke stod noe sted. Som i USA, der det ble utledet av andre grunnlovsrettigheters «emanations and penumbras» (utstrålinger og halvskygger). For så viktig er dette vernet for oss mennesker, at det bare må finnes, selv om grunnlovs- og lovgivere kanskje tok det så for gitt at de glemte å skrive det ned.
Men hvorfor? Argumentasjonen vitner om sterk innlevelse i læreguttens situasjon. I straffens humane, resosialiserende funksjon. I «de uheldige kriminalpolitiske følger det kan få at det offentlig rippes opp igjen i forbrytelser som er sonet og som har fått glemselens slør over seg».
Den viser en tro på rettsstaten: Når noen har gjort noe galt, rettferdig har fått sin rettergang og sonet sin straff, må de atter få leve som fullverdige samfunnsborgere.
Etter dommen har personvernet eksistert her. I 1999 ble det lovfestet gjennom menneskerettsloven. I 2014 skrev vi det inn i Grunnloven.
Og godt er det – vi trenger et solid vern av vår person, av vår indre integritet. Ikke bare overfor staten, men også mot offentlighetenes ubønnhørlige blikk. For det er ikke alltid like humant som dommernes ellers ganske strenge. Hverken blikket eller fordømmelsen.
I motsetning til rettslige dommer, har folkets dommer færre rettssikkerhetsgarantier. Ikke er det opplagt hvilke regler som egentlig gjelder. Ikke har du noen rett til kontradiksjon. Vi feller gjerne våre dommer selv om vi bare har overfladisk oversikt over sakens fakta. Vi anser ingen som uskyldig inntil det er bevist at de mente å gjøre noe galt, eller skjønte hva de gjorde. Vi ler av tanken på at de bør ha en offentlig forsvarer. Våre dommer kan ikke ankes, og prinsippene for straffutmåling er høyst uklare. Det siste gjør ikke så mye, fordømmer vi deg, kan du uansett se langt etter å bli ferdig sonet og atter en av oss.
For 70 år siden var Høyesterett så opptatt av denne rehabiliteringsmuligheten, denne nye dagen med blanke ark og fargestifter etter den der alt gikk på tverke, at de tenkte frem en helt ny rett til personvern. Nå er det Vanlige Folks tur til å tenke på dette.